Foto: Berit Keilen / NTB scanpix
Foto: Berit Keilen / NTB scanpix

Sosialdemokratiet i tospann med nyliberalismen 
Angrepet på velferdsstaten følger stø kurs. Aktivt med på lasset er sosialdemokratiet sterkt medansvarlig for at ‘et anstendig samfunn’ (velferdsstaten) må vike plass for «markedskaos» og «guds usynlige hånd». 


I en vitenskapelig artikkel - «Re-theorizing the Welfare State and the Political Economy of Neoliberalism’s War Against it» (FMM No. 16 February 2018) - viser den amerikanske samfunnsøkonom Thomas Palley hvordan nyliberalismen i fire tiår har drevet en ødeleggende krig mot velferdsstaten. 


Vi kan snakke om to varianter av kapitalisme. Adam Smith-varianten (vår tids nyliberalisme) og «keynesianisme» («velferdsstaten»). Den «innrømmet» arbeidere «rett til å forhandle» om kollektive tariffer (lønns- og arbeidsvilkår), mot at borgerskapet (kapitalisten) fikk beholde eiendomsretten til produksjonsmidlene. 


Velferdsstaten oppsto altså som et kompromiss mellom eiendomsklassen og et sosialdemokrati som ved å tviholde på «samarbeidslinjen» undergravet den klassebevisste arbeiderbevegelse (kommunistene) og stengte døra for den sosialistiske vei. 


I dag er eiendomsklassen igjen på offensiven. Og da profitten i betydelig grad er å hente i privatiserte velferdstjenester sørger kapitalmakten for at «markedet» tar styringen over «velferdstilbudet».

  
ANGREPET
Velferdsstaten er ideologisk etablert på menneskerettigheter: (a) full sysselsetting; (b) garantert inntekt (alderspensjon, lønnet fødselspermisjon, arbeidsledighetstrygd osv.); (c) offentlig helse- og eldreomsorg; (d) offentlig utdanning; (e) sosial boligbygging. 


Angrepet på velferdsstaten følger flere spor: 
(1): Et ideologisk angrep med rot i nyklassisk økonomisk teori om «konkurransedrevet likevekt» (CGE/Friedman) undergraver samfunnsmessig støtte til velferdsstaten og gjør den svært politisk utsatt. 
(2): Globaliseringen legger et omfattende konkurrende press på å redusere produksjonskostnader. I nyliberalistisk logikk er skattefinansiert velferd en utgift (kostnad), mens investorfinansierte tjenester er inntekt (profittmuligheter).  
(3): Fra midten av 1970-tallet har inntektsforskjellene økt. Økonomen Piketty (2013) analyserer topp-bunn-fordeling i Europa/USA 1900-2010, og finner at forskjellene faller raskt særlig i perioden 1930-1950. Så fra 1970 reverserer trenden og inntektsforskjellene øker. Økte ulikheter og fattigdom er i dag resultatet av svekket arbeidermakt; kapitalismens «frigjøring». 
(4): Angrepet driver en usolidarisk politikk som fremmer egosentrisk (og bedragersk) «gå alene»-mentalitet og økonomisk forståelse.
(5): Angrepet hevder at velferdsstaten har ødelagt offentlige finanser, men Palley viser at «... skaden på offentlige finanser er påført av krisene i den nyliberale finansialiseringsøkonomien, og ikke av velferdsstaten».


VELFERDSSTATEN SOM «PROFITT-SENTER»
«Finansialisering» vil si økt innflytelse av finans (børs) i økonomi, politikk og samfunn. I den grad finansialisering har vært drevet gjennom politisk, er den et eksempel på hvordan politikk har undergravet velferdsstaten. 


De «første» nyliberalere (Hayek 1944) ville avskaffe velferdsstaten. Dagens transnasjonale finansbusiness øyner derimot muligheten for profitt ved å gjøre velferdsstaten til et «profittsenter» ved å privatisere den.


Argumentet for «en nyliberal velferdsstat» er utelukkende muligheten for profitt. Og privatisering er standard nyliberal måte å tilnærme seg statlige/offentlige formuer/eierskap og aktiviteter på. Privatisering vokste fram som kapitalens motsvar på nasjonalisering (demokratisering) av industrien på 1940- og 1950-tallet. 
Europeisk finansbusiness gjorde på 1980/90-tallet betydelig profitt på de-nasjonalisering av industriproduksjon, og dette prinsippet er nå utvidet til å gjelde offentlige velferdstjenester.


Offentlige aktiviteter kontraheres ut til private selskaper. Slik ut-kontrahering organiseres f.eks. som OPS-avtaler, bompengefinansiering, «fritt skolevalg», regionreform osv., og er selve kjernen i finansbusinessens overtakelse av velferdsstaten. 


Altså pågår en klassekamp, med kapitalmakten (eiendomsklassen) dominerende alene på offensiven. Arbeiderklassen er «sosialdemokratisert» («avklassifisert»; passivisert). Samarbeidslinjen gjør arbeiderne til tapere. 


I fremme av egen agenda (profitt; skattelettelser) investerer finansbusiness i «forskning» og tenketanker som selger «rapporter» om privatiseringens velsignelse: F.eks. at offentlige ordninger er enormt kostbare og ineffektive. At skatt er bortkastede penger. 
«Den gamle påstand og forestilling om ineffektive offentlige tjenester versus mer effektive private ordninger er falsk», svarer Palley med bakgrunn i data. 
Å installere privat finansbusiness som «mellommenn» i offentlige tjenester er garantert en oppskrift på høyere offentlige kostnader (utbytte, renter, administrasjon, svindel, forsømmelse, brutte kontrakter, feil osv.), påpeker Palley. 


Videre tar finansbusinessen enorme godtgjørelser (honorar, salær, gebyr, avgift) på å organisere private transaksjoner, f.eks. pensjonsordninger, studielån, helseforsikringer, infrastruktur osv.


I ENS RETNING
Et påfallende trekk ved angrepet på velferdsstaten er at angrepet ikke er ensidig partipolitisk forankret. I USA presser både D og R på for nyliberalistiske løsninger. I UK har New Labour og konservative Tory «valgt» nyliberal retning. I Europa ellers går konservative, kristendemokrater, «nye» sosialdemokrater, «sosialister» og «venstresiden» (f.eks. SYRIZA) i samme retning. Forskjellene politisk er mer spørsmål om intensitet og grad enn om retning, poengterer Palley. 
Palley argumenterer med at nyliberalismen har sin «genetiske struktur i den klassiske økonomiske hovedstrømsteorien». Altså i Adam Smiths «frie marked» og «usynlige hånd».


Økonomisk fungerer samfunn kun i «et fritt marked», statlige reguleringer hindrer fremskritt og utvikling, mente Smith (1723-1790). Han innrømmer riktignok - ulikt dagens nyliberalister -  at «det frie marked» skaper store forskjeller mellom fattig og rik. Han er imidlertid overbevist om at vinnerne, dvs. det rike borgerskap i sin gudfryktighet vil redde de fattige fra nød og undergang. Veldedighet er de rikes godhet. 


DEN NYLIBERALE VELFERDSSTAT 
Angrepet tar sikte på å «skjære ned» og «endre karakter» på velferdsstaten. «Skjære ned» betyr å påtvinge samfunnet en «liberal» orden. Å «endre karakter» betyr å innføre USA-modellen: «Du er din egen lykkes smed». I hovedtrekk vil den nyliberale velferdsstat se slik ut: 
(i) Redusert sjenerøsitet på velferdstjenester, både i form av penger («stønader») og lengde på rettigheter («goder»).
(ii) Å erstatte «universelle rettigheter» med «behovsprøving» (streng kontroll).  


(iii) Flytte «velferdsproduksjon» fra offentlig til privat sektor (et mangfold «velferdstilbud» er tilgjengelig i et åpent konkurrerende marked). 
(iiii) Finansiering av den nyliberale velferdsstat skal skje med skatt på arbeidsinntekt (pluss brukeravgift) i stedet for skatt på kapitalinntekt.  


SVEKKET SJENERØSITET; EN HARDERE HVERDAG 
Sentralt i nyliberalismen er «redusert sjenerøsitet», skriver Palley. Velferd blir «hard business», der formålet ikke er å skape et «anstendig samfunn», men sikre velferdsbusiness (p.t. finanskapitalen) fritt spillerom for utbytting. Å overlate velferd til det frie marked undergraver dermed velferden som etisk politisk prosjekt og som universell rettighet.

Les mer i Friheten.
 

 

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lang historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Odd Jarl Gerhardsen Redaktør: Terje Bjørlo Nett: 

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2023 - Republisering