Brexit og gule vester


Europeisk politikk har vært preget av to avgjørende saker i 2018.


Opprøret i Frankrike med de gule vestenes demonstrasjoner og gatekamper i de store byene i Paris og britenes Brexit. To øyensynlige ulike land og ulike måter å vise sin forakt og protest mot elitepolitikere og fattigdommen som øker. EU skulle være garantisten for økonomisk trygghet og sosial rettferdighet men viste seg å være Eldorado for den spekulative finanskapitalen og markedets kyniske spill med arbeidsplasser og vanlige folks levekår. Sosial dumping er heller vanlig enn sjelden i arbeidslivet. Sikkerheten for arbeidstakerne i et forrået arbeidsliv er redusert. Det er alltid noen fra Øst-Europa som lar seg kjøpe som billig arbeidskraft og som er villige til å bryte arbeidsmiljølover og sikkerhetspåbud der de finnes.


Brexit-tilhengerne karakteriseres som «innvandrerfiendtlige» og «rasister» av de som i generasjoner har profitterte på rase- og klasseforskjeller; politisk som økonomisk. EU-apologetene har ikke skamvett når de drar i gang en offentlig utskjelling av 54 % av befolkningen som de mener er lurt, er enfoldige, illojale m.m. Den økonomiske og politiske eliten i den gamle kolonimakten Britannia har i generasjoner utbyttet og beriket seg spesielt på slitet til disse enfoldige innvandrere og dumme arbeidsfolk; kalt dem monkeys, shit-workers og betalt dem deretter. Det er denne eliten som har holdt den engelske arbeiderklassen for narr med floskler om imperiets storhet og betydning og bygd opp den britiske arbeiderens selvfølelse og identitet som å tilhøre verdens viktigste nasjon. Ikke minst var de fordummende og arbeiderfiendtlige epokene under Margareth Thatcher og Tony Blair tider med rasering av fagbevegelsen, lønnskutt og økningen av antall fattige. Men blind fotballmani og stolthet i brystet over en gang i svunne tider å ha herske på verdenshavene, har holdt arbeiderklassen i politiske tømmer. De diskuterer bare elendigheten og venter på neste parlamentsvalg. Utagerende handlinger kan skje på puber og under fotballkamper. Tiden kom endelig til og si nei til overklassens psykologiske nakketak og den materielle og sosiale ødeleggelsen av deres liv. Det gikk opp for et flertall at tilværelsen er blitt for tung. Levealderen har gått ned og spedbarnsdødeligheten opp i Union Jacks skygge. Selvfølgelig hadde migrasjonspolitikken en betydning for Brexit men i store byer som London og ute i distriktene var motivene for nei til EU langt mer sammensatte enn påstått rasisme.


Som norske sosialdemokrater tviholder Labour på EU-medlemskapet og har fortsatt full tillit til at EU kan reformeres og at kapitalkreftene kan temmes. Labour-leder Jeremy Corbyn som er både SVs og Aps sosialistiske stjerne i England har mange gode ideer men svikter i forståelsen av EU som kapitalens høyborg. Som de sviktet Ap i avstemningen om EEC/EF i Norge i 1972 og 1994 sviktet flertallet av arbeiderklassen Corbyn og Labour med sine stemmer i 2017. Med list og skremsel krever nå Corbyn en ny folkeavstemming for å snu resultatet. Skjer det må arbeiderklassen ta på seg gule vester og lære av Frankrike.
Emmanuel Macron som for et år siden var den nyliberale elitens gullgutt og som Gahr Støre sammenliknet seg med, er på full retrett. Lønninger som ikke holder følge med levekostnadene, kutt i offentlig velferd, skattelettelser til de aller rikeste, og økte avgifter for folk flest, førte til at hundretusener tok til gatene. Etter noen uker med heftige demonstrasjoner har Macron slått kontra på vesentlige punkter. Det ble rett og slett umulig å ignorere raseriet når det viste seg at kravene som bevegelsen fremmet hadde støtte fra 77 % av franskmennene.


Startskuddet på demonstrasjonene var en såkalt miljøavgift på diesel.
Her forsøkte alle partier, unntatt Front National, å brennmerke opprørerne som «pøbel» og «miljøsvin». Man misbrukte miljøkampen for å moralisere over de som var avhengige av bensinbil og dieseltransport.
Er ikke miljøavgifter noe som skal støttes? Typisk var reaksjonen fra tyske Die Linke, som fordømte opprøret. Så fjernt fra folks hverdag står altså ledere i enkelte «venstrepartier», at de ikke gjenkjenner et rettferdig sosialt opprør når det skjer rett foran øynene på dem.


De gule vestene oppsto tilsynelatende spontant. Bevegelsen har ingen egentlig leder eller ledelse, og mye av organiseringen skjer på sosiale medier. Det som startet som et opprør mot økte drivstoffpriser har utviklet seg til en protest mot galopperende ulikhet og mot eliten som styrer i Frankrike.  Som i England reagerte arbeiderklassen, etter år med nedslag i lønninger og pensjoner, reduksjon av sosiale goder, økt arbeidsløshet m.m. Men på en helt annet og markant måte. I motsetning til britene har det franske folket mistet troen på parlamentet og partienes løfter.
De som har tatt til gatene er en heterogen blanding av mennesker, mange har aldri demonstrert før og har aldri vært organisert i fagforeninger eller partier. Felles er opplevelsen av å bli overkjørt og ignorert av et sjikt politikere og teknokrater som står uendelig fjernt fra folks hverdag.


Forsøk på å diskreditere De gule vestene har vært mange. De store mediene har fokusert på vold og ødeleggelser, mens andre har snakket om russisk opinionspåvirkning. Høyreekstreme grupper skal også ha forsøkt å infiltrere. Likevel er få i tvil om at dette er et genuint folkelig opprør.


Lærdommen fra Frankrike er denne: Først når folk tar til gatene i stort antall kommer makten på defensiven, først da vil den gi etter. De siste ukene har makten i statsorganene måttet vike for makten i gatene.
Som Terje Alnes skriver i sin blogg «Spartakus» den 27. 12. 2018 er Gilets jaunes er ingen revolusjonær bevegelse som vil avvikle kapitalismen, snarere er det en reformbevegelse. Den krever bare tiltak mot de mest urimelige utslagene av kapitalismen, slik denne arter seg som nyliberalisme og globalisering. I tillegg til å kreve et mer rettferdig skattesystem, bedre betaling for de lavtlønnede og høyere pensjoner, inneholder listen mange krav som skal bøte på skadevirkningene av en stadig friere kapitalisme. Men rop om å fjerne selve roten til ondet er knapt å høre. Frankrikes tragedie er resultater, som i England, av en skakkjørt sosioøkonomisk politikk, men de gule vestene setter ikke krav til EU eller om å gå ut av unionen. Da får de høyst sminkete reformer fra Macron uten maktendringer til sin fordel.
Derfor er det mange som etterlyser det franske kommunistpartiets rolle og politikk når slike opptøyer skjer. Er eurokommunismen og Left-/Linke-partiene blitt det beste radikale alibiet til EU? Skal de lage «sosialisme» innefra EU-bygningen i Brüssel?
Dermed kan en ihuga sosialdemokrat som Martin Kolberg støtte De gule vestene. Han ser begivenhetene i Frankrike som «en rettferdig kamp for helt grunnleggende interesser». For Kolberg betyr folkeopprøret at «vi har ikke tatt de negative sidene av globaliseringen på alvor». For Kolberg og sosialdemokratiet gjelder det bare å justere den politiske kursen innenfor rammene i EU. Han nekter å innse at EU fungerer som kapitalismens beskytter mot demokratiet. Ikke ulikt resonnementet til Corbyn for å forsvare EU.
De gule vestenes opprør har derfor sine klare begrensninger og erstatter ikke en virkelig radikal og systemendrende – revolusjonær - bevegelse.

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lang historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Odd Jarl Gerhardsen Redaktør: Terje Bjørlo Nett: 

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2023 - Republisering