(6 - 17) Nok en 8. mars-dag er lagt bak oss. Det meldes om lange tog og kamplyst - både i sør og nord. Bra er det. I vår tid trenger vi så sårt at det markeres motkrefter - mot kjønnsdiskriminerende “trumper” verden over, og mot hjemlige krefter som fortsatt bruker energi på å undergrave rettferdige krav om sosial utjevning kjønnene imellom.
Men når det er sagt, må det innrømmes: Jeg deltok ikke i vårt lokale tog. Ikke på grunn av fysiske handikap. Det er fortsatt ingen fysisk utfordring å flanere gatelangs en ettermiddagstime. Det skyldes mer en mistanke om en voksende sosial avstand til storparten av deltakerne.
Det slo meg særlig denne tidligvåren da årets 8. mars - som vanlig - gjødslet heftige debatter om allehånde detaljer i anledning demonstrasjonen. Ofte debatter som avslørte aktivistenes akademiske tilnærming til likestillingsspørsmålet. For mange synes 8. mars å ha blitt et privat korstog for å “realisere seg selv” - sin kropp, sin seksualitet, og ikke minst: Retten til karriere - å bli sjef - retten til å sitte i bedrifters styre på lik linje med menn.
Og midt oppi dette bygde en aktivistisk historiker en ny front i samfunnsdebatten da hun slo fast at arbeiderbevegelsen ikke hadde stort skryte av i likestillingskampen. For meg ble det en provokasjon. Et klassisk framstøt for å underminere det faktum at det så langt i moderne historie har vært arbeiderkvinnene som har stått i første linje i likestillingskampen. Opp til våre dager.
Men nå kommer altså et nyfrisert motangrep - en indirekte påstand om at kvinnekampen har vært - og er - løsrevet fra klassekamp. “Et dukkehjem” - var et klasseløst drama - og ikke Henrik Ibsens tyvtitting gjennom nøkkelhullet til et klamt overklassehjem.
Kort sagt; Via slike mentale krumspring førte “ krigserklæringen” tankene mine til et lite jubileum - et femtitalls år tilbake i tida.
Som pur ung befant jeg meg plutselig på et 8.mars-møte i min barndoms by. Ikke drevet av noen form for likestillingsengasjement, men mer av nysgjerrighet. Jeg visste at NKP og Norsk Kvinneforbund som den eneste politiske kraften i etterkrigstida markerte 8. marsdagen. Jeg kjente dagens historie. Jeg kjente kampen for stemmeretten, og fra min bestemors stuer hadde jeg et levende bilde av kniplinger, strikkepinner og heklenåler når restene av en borgerlig kvinnesaksgruppe satte seg stevne for å mimres sin ungdoms strid for allmen stemmerett. I all sømmelighet selvsagt.
Men på denne 8. mars-samlingen var jeg trukket inn i en ganske annen virkelighet. Her var dagen plutselig nærhet, og “vaskekjerring” Ingeborg Holms beske foredrag om dagens historie som en del av en kontinuerlig klassekamp var ikke dempet tale akkompagnert av diskret lyd av strikkepinner.
Det var en beretning om fattigdom, arbeidsløshet og undertrykkelse. Ikke dukkehjemmets fornemme undertrykkelse, men arbeidsdagens brutale variant. Det var beretningen til Ingeborg Holm som gjorde seg udødelig da hun i Trondheim bystyre slo arbeidsneven i bordet og forlangte at byens historiske sterke kvinner også måtte få sine gatenavn. Det var “pokker ikke nok” med “Jomfrugata” og “Geitveita”, og byens pyntelige politikerfedre humret lett unnselig.
Det var også historien om arbeiderkvinnenes innsats i motstandskampen under krigen og hennes uhyggelige opplevelser som Rinnanbandens gissel da banden flyktet til fjells fredsdagene.
Men jeg møtte flere sterke kvinneskikkelser. Jeg møtte Gusta Sivertsen - høyreist og sterk. 90 år gammel holdt hun et flammende innlegg. Her ble jeg ført inn i en verden preget av navn som Fernanda Nissen, Clara Zetkin, Rosa Luxemburg og og Alexandra Kollontaj.
“Men glem aldri”, slo hun fast: “Det finnes ingen kvinnefrigjøring uten sosialisme”.
Så smelte hun stokken i parketten i Folkets hus sal 3 før hun avrundet med følgende salve:
“Ellers karer - hvis dere er blitt kaffetørst nå - får dere koke den sjøl.” Det kvapp i stolrekkene.
Slik opplevde jeg mitt første 8. mars-møte. Det ble et møte med sterke kvinner - med en politisk tradisjon nært knyttet til arbeiderbevegelsens vekst og kamp gjennom 100 år.
Historien har ikke stått stille gjennom de femti årene som har gått. Kunnskap og erfaring har også lært meg at vi er de første radikale borgerlige kvinnesakskvinnene stor takk skyldig. Det var ikke enkelt på slutten av 1800-tallet å bryte ut av “dukkehjemmet” . Det har Henrik Ibsen tydelig illustrert.
Jeg har i årenes løp derfor fått betydelig respekt for mine kvinnelige Venstre-forkvinner som samlet seg over strikketøy og kaffekopper i min bestemors stue.
Men for meg er 8.mars fortsatt Ingeborg Holm og Gusta Sivertsens dag. Og slik vil det fortsatt være