Giften fra ytre høyre

Det er noe i luften jeg ikke liker denne sommeren. Noe udefinerbart omtrent som mørk, klam skodde. Grå trist, alle steds nærværende. Drevet fram av holdninger jeg aldri hadde trodd var så sterke her til lands som de viser seg å være.

DET DREIER SEG selvsagt om politiske holdninger næret av det mørkeste i oss, en gift som hugger tak i det vi måtte ha av humanisme, toleranse og evne til å ta vare på de svakeste blant oss. En gift som får en sosialdemokrat til å hevde - i rammeste alvor - at det er humant å kastet en 11 åring ut av landet, en jentunge som har bodd her i ti år.

DET DREIER SEG ikke om hvilken som helst sosialdemokrat. Det er landets justisminister jeg snakker om.
RETT NOK BLE hun imøtegått av en ministerkollega rekruttert av SV med ansvar for - ja nettopp: barn. Så ble kanskje inntrykket av en regjering rekruttert av ufølsomme drittsekker svekket, også denne gang.

SÅ KAN VI glede oss over det, i alle fall. Enn skjønt glede oss. 11-åringen som ikke kjenner andre land innenfra enn det norske er allerede kastet ut. Det skjedde i femtida om natta. Jeg får gåsehud av slikt. Det minner meg om tider og skjebner under regimer ingen i sin villeste fantasi ville kalle for “humane,” men like fullt hevder en ansvarlig fagstatsråd at handlingen var pyntelig og myk. Rett nok under dissens fra en SV-kollega. Men det blir med det. Vi snakker om en tapt sak. Vi snakker om mange tilsvarende tapte saker.
VI LEVER I et land som kaster ut småunger til de mest usikre skjebner. Kulissene preges av gråt, angst og smerte i nattemørket. Men for all del; vi skader ingen, vi er humane, vi gjør ikke annet enn å kaste dem ut, hele ungeflokker. Sender med litt penger gjør vi også. De skal ikke sulte i hjel sporenstreks. Men her på berget har de intet å gjøre. De har uheldigvis valgt seg foreldre som har sneket seg “ulovlig” inn i landet vårt. Slik forfulgte nordmenn gjorde under krigen når de i nattens stillhet snek seg over grensen til Sverige.

OG VI APPLAUDERER slike statsråder, slike regjeringer “som utviser handlekraft”, som det heter på maktspråket. Og regjeringen fortsetter, ufortrødent samles de rundt sine ovale bord og fatter sine ansvarlige og humane vedtak.

OM NOEN UKER er det stortingsvalg. Det ser dårlig ut for denne regjeringen. Folk vender regjeringspartiene ryggen. Det kunne ha vært noe grunnleggende positivt i denne folkelige reaksjonen. Det ville i alle fall ha vært det hvis frafallet av støttespillere var en reaksjon mot regjeringens kriger, mot dens innvandringspolitikk, mot dens nærsynte miljøpolitikk, mot dens manglende vilje til å gripe fatt i grunnleggende økonomisk urettferdighet i samfunnet.

MEN VAR DET så vel?
TVERT I MOT roper det såkalte folkedypet etter mer urettferdighet, etter mer inhumanisme, etter mer rovdyrkapitalisme og egotenkning.

NÅR DETTE SKRIVES dukker sommerens siste meningsmåling - så langt - opp med et skremmebilde av en nasjon i formidabel glideflukt mot ytre høyre: Godt over femti prosent sier de vil stemme på det svart-blå alternativet. De rødgrønne skvises til en liten flokk.
NÅVEL, VI KAN trøste oss med: Meningsmålinger er ikke valg. Eller som en god venn stadig messer: Det er annerledes å bruke stemmeseddelen enn å svare på tilfeldige spørsmål. Han stemmer på Senterpartiet og tviholder på at det går bra den 9. september. Det er er dessuten bedre at “vår” regjering kaster ut noen få enn at Frp får komme i opposisjon til å drive masse-eksport av urettmessige inntrengere i kongeriket.

MEN HVA MED oss andre? Vi som står utenfor og titter på - jeg hadde nær sagt - den greske politiske tragedien som utspiller seg også foran oss? Selvsagt koster det lite å hausse seg opp i moralsk forargelse så lenge vi selv ikke har ansvar.
JEG KAN OGSÅ godt forstå det dilemmaet som venstresosialdemokrater i regjeringsposisjon føler i slike tider. Medansvar i tvangsposisjoner - preget av rykende uenighet i moralspørsmål - kan umulig virke fremmende for nattesøvnen. Og bedre blir det ikke når alternativet er udelt verre. Derfor plaskes det videre uten engasjement. Så langt i retning undergangen.

MAN VINNER NÅ en gang ikke et valg ved til stadighet å dokumentere at vi har en regjering som taler med minst to stemmer, og at den tunge majoriteten i regjeringskvartalet domineres av krefter som til forveksling er lik høyreopposisjonen.