- bare når det brenner
-
Jeg glemmer aldri første gang jeg leste pressens “Vær Varsom-plakat”. Som 17-åring hadde jeg - som ung sosialdemokrat - troppet opp i byens arbeideravis med et leserinnlegg om det amerikanske spionflyet U2 som ble skutt ned over Sovjetunionen på vei til Bodø flyplass. Jeg ble kastet ut. Redaktøren ville ha seg frabedt slik “kommunistpropaganda”.
Det bryske avslaget provoserte meg til å lese “Plakaten” og spesielt avsnittet om “Pressens samfunnsrolle”. Her står det i dagens versjon, som ikke har endret karakter siden 1960: “Ytringsfrihet, informasjonsfrihet og trykkefrihet er grunnelementer i et demokrati. En fri og uavhengig presse er blant de viktigste institusjoner i det demokratiske samfunn.” Og videre: “Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.”
Siden den gang ble jeg selv med i lauget. Som medlem av Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening var jeg medansvarlig for at de ideelle målsettingene ble etterlevd.
Det ble en innholdsrik reise. Jeg fulgte vekslende konjunkturer for det frie ord. Jeg møtte redaktører med uhemmet sensurlyst, men også rakryggede pressefolk som etterlevde intensjonene i “Plakaten”.
Det startet i en tid med et fastfrosset system - et tilnærmet “jernteppe” med “borgerpressen” på den ene siden og “arbeiderpressen” på den andre. Greit nok. Ble du skviset av den ene parten var det mulig å klatre over gjerdet til den andre. Det kunne svare seg. Men frontene var steile og “Vær Varsom-plakaten” var ikke daglig lesning blant pressefolk.
Det siste best eksemplifisert med redaktøren for Høyre-avisa som bombastisk slo fast at “samvirkelaget omtaler vi bare når det brenner”.
Men på ett området var den massive majoriteten av etterkrigstidens redaktører skjønt enige: For venstresiden - og folk nederst på rangstigen - fantes en terskel til landets redaksjoner som var langt høyere enn for folk flest. Det har på en måte vært EN lov for “kommunister” og en for alle andre. Og i bakgrunnen truet Sovjetunionen, selve inkarnasjonen på den politiske ondskapen. Og i slagskyggen av denne virkeligheten levde “loven” om å medvirke til at “begge syn kommer til uttrykk” et ynkelig liv. Og slik fortsatte det, bare avbrutt av en periode med fyll og tøv i regi av Boris Jeltsin som angivelig gjenskapte det russiske “demokratiet” og følgelig ble omfavnet av “demokrater” flest.
Men Jeltsin var forgjengelig - mens Russland besto - og ganske snart ble det atter mote i våre “mainstream-redaksjoner” å ekskludere “Plakaten” i propagandaens tjeneste. Putin ble vår tids Stalin - og forsøk på å nyansere nyhetsbildet aspirerer straks til mistanke om landsforræderi.
Det blir lengre og lengre mellom hver gang motstemmer slipper til torgs. Propaganda-journalistikken og krigshysteriet er nå på høyde med den kalde krigens verste istid. Krav til at “ulike syn kommer til uttrykk,” overses glatt når “vår medarbeider i USA” driver sitt korstog for opprøret i Venezuela i NRKs “primetime”, godt bakket opp av hjemlige kolleger som finner likesinnede blant norske “eksperter.”
Det samme gjelder fraværet av nyanserte røster om Ukraina og konflikten om Krimhalvøya Tydeligere enn på en mannsalder preges den utenrikspolitiske nyhetsformidlingen av vårt underdanige forhold til USA, og ideelle målsettinger om nyansert journalistikk er glemt.
Slik turer man fram. Og det lar seg gjøre når mulighetene for alternative nyhetskilder er begrenset. Så sikker - så arrogant - er norske mainstream-medier blitt at da en meningsmåling siste uke avslørte at bare 13 prosent av det norske folk har “stor tiltro” til norske medier, møtes virkeligheten av et skuldertrekk: ”Det er verre i Sverige.”
Det vi er vitne til er med andre ord en gradvis forvitring av norske mediers troverdighet - folk flest tror ikke på medienes virkelighetsbilde. Men hva ligger egentlig til grunn for krisetallene? Eksperter peker på Trond Giskes danseopptreden og VGs feilaktige framstilling av saken. Svakheten i resonnementet er selvsagt at det virker underlig at publikum vender tommelen ned over et samlet medie-Norge på grunn av VGs behandling av et intervjuobjekt i en enkelt sak. Minst like sannsynlig er det derfor at Giske-saken ga næring til en sterkt voksende mistanke om at mediene alt for ofte fører folk bak lyset.
Hvis dette er riktig bør alarmen gå. VG har innrømmet at en av deres politiske journalister har manipulert et intervjuobjekt slik at budskapet skulle harmonere med det journalisten VILLE ha ut. Og ikke minst: Redaktøren “pushet” på for å få saken ut så raskt som mulig.
Denne gang gikk det galt og dermed er det kort vei til mistanke om at slik er det journalistiske håndverket blitt: Skitt i “Vær Varsom-plakaten”! Hensikten helliger målet.
PS:
I Plakatens punkt 2 om “Integritet og ansvar” kan vi lese: ”Den ansvarlige redaktør har det personlige og fulle ansvar for mediets innhold.”
Javel, men hva skjedde så med VGs ansvarlige redaktør ? Ingen ting!
DS -
Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!
Kommentarer
blog comments powered by Disqus