Medstrøms pressefolk

“Hvorfor driver så mange pressefolk med strømmen? spør mediekritiker Trond Andresen i et innlegg på Steigan.no. Han gjør selv forsøk på å finne svar og viser innledningsvis til aviseiernes innflytelse på journalistikken.

Med andre ord: Man kan ikke over lengre tid systematisk  “bedrive en journalistikk som oppfattes som i strid med eiernes interesser.” Dernest følger flokkmentalitet og gruppepress. “Man ønsker å være respektert og likt av kolleger og nettverk”. Et tredje moment er at man “synes det er stas å være på vennskapelig fot med maktpersoner (og kanskje til og med bli invitert på bursdagsfest med dem)”. Endelig kommer betydningen av statsstøtten: “Ei avis ønsker ikke å risikere å miste noe av dagens 43 millioner i året”. Så langt Trond Andresen.

Utgangspunktet for artikkelen levner ingen tvil: Mediekritikeren mener å kunne slå fast at mange pressefolk driver viljeløst medstrøms, og fungerer dermed som maktas forlengede arm.

Gjennom over førti års virke i norsk presse har jeg selvsagt møtt journalister som kan bekrefte det bildet Andresen tegner. Men sannelig har jeg også møtt folk som har stått oppreist. Jeg vil heller ikke tro at det er et spesifikt journalist-fenomen som beskrives. Medstrøms-mennesker finnes i alle yrker, ikke bare i norske redaksjoner.

Noen av facitsvarene til Andresen kjenner jeg dessuten ikke igjen. Selv om jeg tidvis har jobbet i medier med særs anstrengt økonomi har jeg eksempelvis til gode å høre at frykten for å miste pressestøtte har hatt noen betydning for den journalistiske hverdagen. På dette punktet tror jeg norske medier kan frifinnes. Da tror jeg mer på flokkmentalitet og gruppepress og behovet for å føle seg vel i selskap med maktmennesker.

Jeg tror imidlertid ikke at dagens medie-virkelighet, totalt dominert av borgerlige aviser og etermedier, skyldes enkeltmenneskers tilbøyelighet til å drive medstrøms. Det er en villet utvikling vi har vært vitne til. Det er Arbeiderpartiet og LOs bevisste nedbygging av partipressen som åpnet portene for et nytt spekulasjonsmarked. Mediehus gikk på børs og LO ble med på dansen.

En kan ha sterke meninger om sider ved norsk arbeiderpresse, men det er hevet over tvil at arbeidsfolks mulighet til å komme til ordet var en ganske annen under dette regimet enn i dag. Det er et ansvar sosialdemokratiet må bære.

Et annet og minst like alvorlig trekk ved norske medier er ikke alene evnen til å gå i flokk, men at kravet til redelig håndverk, til objektivitet og balanse, synes å stå svakere enn noen gang tidligere. Det ferskeste eksemplet er VGs lurvete Giske-reportasje basert på et seks sekunder langt videosnutt.

Selvsagt kan det trekkes fram et utall ondartede eksempler fra den tid den kalde krigen var som kaldest, men selv da vil jeg påstå at det fantes “vannhull” vernet av rakryggede pressefolk som dermed ga et mer nyansert mediebilde enn det vi møter i 2019. Særlig Dagbladet medvirket til en smule balanse, noe som tidvis fikk Haakon Lie til å gå i fistel.

I vår tid finnes knapt slike vannhull. Ensrettingen er kvelende - en ny og livsfarlig kapprustning blir ikke sjelden glorifisert eller presentert som “hei og hopp for en arti krig”. Alt i god John Wayne-ånd. Selv Klassekampen er smittet. Men verst er situasjonen i etermedia. Noen eksempler:

Grunnleggende krav til reelle motparter i debattprogrammer - eksempelvis i NRK og TV 2 - neglisjeres. NRKs flaggskip, ”Dagsnytt 18”, kan gjerne presentere den totale ensidighet uten å rødme. Klarest kommer det til uttrykk i utenrikspolitiske spørsmål - og aller tydeligst i den nye massive kampanjen for å demonisere Russland.

I min tid som journalistlærling fikk jeg grei beskjed om viktigheten av at alle synspunkter skulle fram. I dag aner det meg at dette anses som en uting. Da er det mer bekvemt å rekruttere noen av de faste gjengangerne som gjerne har det til felles at de i utgangspunktet er enig i sak. Dermed dukes det for en “skinndebatt” mellom aktører som er mest opptatt av om Russland er “ganske farlig” eller “meget farlig”. Slik opprettholdes “balansen”. Dette er ikke journalistikk - det er aktører i et korstog vi er vitne til.

Det samme ser vi i dekningen fra Sør-Amerika, særlig fokusert på Venezuela. Både NRK og TV2 opptrer som parter i en intern strid. Vi er på parti med de gode mot de onde.  Filmsnutter fra opposisjonens massemønstringer er greit nok, men det er ikke greit å late som om det ikke skjer tilsvarende mønstringer til fordel for regjeringen. Fravær av objektivitet synes bevisst, og det er skremmende. Vi står ikke tilbake for de verste utslagene fra den kalde krigen.
Dette er trekk ved dagens journalistikk som jeg mener er alvorligere enn de “bevisstløse” medstrømsjournalistene som Trond Andresen viser til. Det er alvorligere fordi det er bevisste  brudd på kriteriene for god og uavhengig journalistikk, verdinormer som erstattes med ren propaganda. Resultatet blir “fake news” skapt av profesjonelle mediefolk.