(18 - 2012) Det rakner: Den radikale delen av fagbevegelsen erklærer krig. Regjeringskontorene er en notorisk arena for spetakkel, kiv og strid. De borgerlige partiene stormer fram på meningsmålingene, og et Høyre som lener seg mot Frp har for lengst passert Arbeiderpartiet som landets største. Og midt oppe i dette landskapet feirer Ap 125 års jubileum med festtaler, friserte historiebeskrivelser og vaiende faner. Det er ikke måte på.
Nåvel. Et parti med 30 prosent oppslutning har kanskje lov til det,. En slik oppslutning er selvsagt ikke til å kimse av. Det er kanskje en bragd i seg selv. Men her stanser min forståelse.
Med min bakgrunn er jeg like opptatt av veien fram til jubileet som det faktum at man faktisk har nådd denne alderen. Gjennom nært “slektskap” til partiet gjennom halvparten av de 125 årene er jeg påført erfaringer, og ikke minst skader og sår som ikke vil bli glemt.
Følgelig er jeg subjektiv og muligens lite troverdig når jeg forteller om episoden med far min som ble truet til taushet av familiens partipamp under en familiesammenkomst da NATO-striden raste som verst på slutten av førtitallet. Jeg forsto ikke mye av det som ble sagt, men for første gang i mitt liv følte jeg angst. Jeg forsto at far min var moden for fengsel. Han holdt med noen som var slemme.
Siden forsto jeg mer av det som skjedde i denne tiden. Jeg ble kjent med Erik. En fremstående fagforeningsmann og sosialdemokrat. En sosialist som trodde på gamle løfter, og som hverken kjøpte Haakon Lie, NATO-politikken eller Marshallhjelpen. Det ble hans skjebne. Offisielt het det seg at “flaska drepte ham”. Noen av oss visste at “partiet” og POT hadde grunn til å gå stille i dørene.

Til tross for dette sceneteppet ble jeg selv sosialdemokrat. Jeg nektet å tro at faenskapen fra min fars tid varte evig. Dessuten brøt AUF med NATO-politikken. Vi trodde på sosialismen og bar merker av Fidel Castro. Vi var mange unge radikale i sosialdemokratiets rekker som samlet oss under røde flagg og sang Internasjonalen første mai.
Jeg ble tillitsvalgt både i parti og ungdomsbevegelse og satt mange år i styret for fylkespartiet. Ikke ante jeg den gang at POT også var ytterst nærværende i kraft av et aktverdig partimedlem med fartstid fra krigens dager. Hvert ord som ble sagt av meg - og andre - som ikke passet med vedtatt skikk og bruk på Haakon Lies kontor ble rapportert til POT. Ikke visste jeg den gang at samme mann også hadde bygd opp et nett av agenter i bukt og på nes langs hele kysten.
Jeg var også uvitende om at byens LO-kontor regelmessig ble frekventert av representanter for overvåkningspolitiet. To tause mann i følge strente inn på førstesekretærens kontor. “Alle” visste hvem de var - ingen våget si noe, før andresekretæren godt oppe i pensjonsalder røpet “hemmeligheten” i en “fortrolig” samtale. Da hadde Lund-komiteen allerede brøytet vei.

Jeg kjente førstesekretæren. Det var han som følte seg berettiget til å informere redaktøren om at en av hans unge journalister jevnlig hadde “stevnemøte” med en fremtredende fagforeningstillitsmann, SV-er og stortingsrepresentant på en av byens kafeer.
Informanten nøyde seg sannsynligvis ikke med å be min sjef om å “rydde opp”. Det MÅ tross alt være grunner til at jeg tretti år seinere mottok en liten pengesum fra den norske stat for svineriet som vi ble utsatt for.
Vennskap med tidligere AUF-leder og stortingsrepresentant Ola Teigen kan også være en grunn. Ikke fordi han representerte noen sikkerhetsrisiko i kraft av meninger, men vi ble straks involvert i noe vi ikke hadde kontroll med da det ble avslørt at AUF skulle brukes til å hvitvaske titusenvis av CIA-dollar som skulle brukes for å ødelegge “kommunistiske“ ungdomsfestivaler.
Ola skulle være koordinatoren for en lyssky virksomhet som også omfattet toppen i partiet. Om han virkelig var det, vet jeg ikke. Men selv nektet han. Hevdet han var utsatt for et komplott. Men vi avtalte fisketur. Det ble ikke noe av turen. Arbeiderpartiets kronprins valgte å avslutte livet den natten.

Tragedien utløste en massiv jakt på opposisjonelle i parti og ungdomsbevegelse. “Dødssynden” var ikke lefling med CIA, men at “noen” hadde sladret til media. Vi så kloa til Håkon Lie hvor vi enn vendte oss.
Dette er noen glimt fra mitt “samliv” med jubilanten, hvorav ti år akkurat så høyt på stigen at jeg tidvis fikk glimt av maktens forjettede - men også skremmende - bakgård. Det var en betent periode i sosialdemokratiets liv, men historisk av stor betydning.
Jeg kan leke meg med mosaikkbitene. De JEG snublet over på min vei. Det blir et lite bilde av det. Ikke det glansbildet som statsministeren og utenriksministeren tegner i sine festtaler. Men det hører med når partiet feirer seg selv.
Det er ikke alltid at begrep som demokrati, åpenhet og medmenneskelighet har vært dominerende. For en gangs skyld har jeg like stor sans for Håkon Lies beskrivelse:
“Arbeiderpartiet er faen ingen barnehage”