(9 - 2012) Jeg har omtalt det tidligere, og gjør det gjerne igjen: Det er imponerende med hvilken kraft og utholdenhet norske medier driver kampanjejournalistikk omkring temaet demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter.

Like hartslående redelig er imidlertid ikke korstoget all den stund det notorisk dreier seg om en kampanje mot en håndfull nasjoner som alle på forhånd er øremerket som møkkaland av USA og dernest EU.

Slik sett er det en klassisk arena vi har med å gjøre. De fleste ingredienser kjenner vi fra den kalde krigen, og det som kalles kampen for demokrati er ofte i dag - som i går - kapitalismens higen etter stadig mer makt.

La oss begynne tilfeldig og plukke fritt fra hylla: Lenge var Irak førstevalget. Vi så hva som skjedde der da “demokratiet” ble innført gjennom en fiks kombinasjon av svart løgn og våpenmakt. Dernest ble Libya verstingen. Det er det også heldigvis nå ryddet opp i. Med norske soldaters aktive bidrag er landet bombet til fornuft, til en slags form for folkestyre. Eller? Det er iallfall det vi blir formidlet.

Syria er neste nasjon på arenaen. Det synes åpenlyst hva som er på programmet.

For Hvite-Russland, “Europas siste diktatur” som det nærmest uten unntak heter, er det også tydelig at klokkene ringer. Landet mobbes kollektivt av vestlige allierte, Norge inkludert, med Nato og EU i front.

Slik sett synes bildet temmelig klart. Vi har igjen fått de snille og de slemme, som min årgang i sin tid voks opp med.

Cuba er en gjenganger i denne krigsregien. Denne standhaftige sosialistiske øya som ikke lar seg kue, hverken av USA-boikott eller generell trakassering.
-------------------------

Kort sagt: Den massive ensidigheten i vår lille politiske verden og blant norske medier er i dag, som den var i går, ja om mulig verre. Under den kalde krigen var det iallfall nyanser. Modige enkeltmennesker og grupperinger av annerledes tenkende var mange nok til å skape debatt.

I dag er debatten død. Stortinget har ikke et eneste politisk vannhull, Selv SV er blitt en del av den øredøvende majoriteten. Blant kulturarbeidere finnes det kanskje fortsatt noen som piper, men ikke høyere enn at det er lett å overhøre det i støyen av den unisone politiske vulgariteten som omgir oss.

La oss ty til eksempler: Fra Libya hører vi ikke et kvidder etter at den “demokratiske alliansen” har bombet Gadaffi-regimet sønder og sammen: Derfor har vi knapt registrert noe om at vestlige land med USA i spissen har boltret seg frodig i FNs menneskerettighetsråd. Årsaken var at “demokratiene” ville ha seg frabedt forsøk fra Russland og Uganda på å vedta en resolusjon som krevde stans i tilfeldig massearrestasjoner og drap på svarte afrikanere.

Med all respekt: Nå har vel Norge en smule ansvar for det regimet som sitter på makten i Libya for tiden, men ikke har jeg hørt bekymret tale fra utenriksministeren med vekt på demokratiets skrantne utvikling i landet.

Men Human Rights Watch har reagert på FN-resolusjonen som beskrives som tannløs etter at vestmaktene har fått frisert ordlyden: “Resolusjonen vender det døve øret til de alvorlige angrepene som finner sted i Libya i dag.” Blir det fastslått. Med andre ord: Alt er normalt, og norsk presse er stort sett tause.

Men vi har også et “demokrati“ på europeisk jord, elegant avglemt når Hvite-Russland mørbankes i medienes ensidige verden: Tyrkia.

I all stillhet er hundrevis av kurdere arrestert på denne siden av århundrede. Journalister, redaktører, forfattere og diktere i hopetall er arrestert og det tyrkiske journalistforbundet rapporterer om arrestasjoner uten sidestykke. Knapt en nasjon har for tiden så mye svineri på samvittigheten som Tyrkia, og knapt en nasjon har sluppet så billig unna.

Godt omfavnet av det vestlige demokratiske selskapet, norske politikere og norske medier ikke unntatt. Jeg hadde gjerne sett hva som ville blitt følgen om Cuba hadde gjort seg skyldig i tilsvarende bravader.

Kort sagt: Jo mer man graver jo tydeligere kommer det for dagen at det er en ytterst selektiv menneskerettskampanje som dyrkes i norske politiske miljø eller i norske redaksjoner. I dag som under den kalde krigen.

Det er kanskje ikke rart at pressefolk og politikere jevnt over står lavt i kurs hva angår troverdighet. De siste undersøkelser viser eksempelvis at bare 14 prosent av folk flest har stor tiltro til norske mediefolk. Tallet burde vekke bekymring i “standen“. Iallfall sett i lys at ikke en gang halvparten av norske pressefolk har overdreven tiltro til seg og sine. For å være helt nøyaktig er det snakk om 43 prosent!

Så kan man undres: Hva er årsaken til at et mindretall av de som bekler norske redaksjoner har tiltro til det man holder på med.

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lang historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering