(8 - 2012) De så ut som gamle kompiser som møttes etter en mannsalders atskillelse, pave Benedikt og kommunisten Fidel Castro. Kulisse for samtalen var pavens besøk på Cuba med boblende og frodige avisskriverier som naturlig oppfølging, også her hjemme. Opptakten var tradisjonell: Nå skulle nok diktaturet få på pukkelen. Det skulle den katolske kirkelederen sørge for.

Og det visste nok makthaverne. De tok sine forholdsregler skal vi tro NRKs utsendte USA-korrespondent som kunne berette “forlydender” om at et ukjent antall dissedenter var fjernet fra gatene for å sikre ro og orden.

Nå ble jeg ikke akkurat overrasket over korrespondentens interesse for cubanske opposisjonelle som angivelig ble fjernet fra gater og streder. Heller ikke over at samme mann var null interessert i at politiet i den “demokratiske” storebroren i nord på samme tid hadde hendene fulle med å rydde bort tusenvis av demonstranter som fylte storbyers gater med krav om frihet fra den amerikanske bøllekapitalismen.

Nåvel helt stille var det ikke i Havanas gater. Anslagsvis 300.000 møtte jublende opp for å høre paven tale. Det var en trøst for våre hjemlige kommentatorer. For dette måtte da være et synlig bevis på folkets motstand mot kommunistregimet. Så “glemte” man i farten at det er over en mannsalder siden Fidel åpnet partiet for kristne medlemmer.

I det hele tatt: Det ble liksom ingen skikkelig snert i hetskampanjen her hjemme under førpåskens pavebesøk slik det ble lagt opp til. Rett nok ble det kokt suppe på gammel spiker som følge av at paven mente kommunismen hadde overlevd seg selv. Ikke akkurat noen nyhet, men det gjorde tjenesten, særlig når de samme medier i demokratiets tjeneste glatt “glemte” at paven på utpust la til at han var særs lite begeistret for USAs 50 års lange boikott av øystaten.

Selvsagt hører det med til historien at Castro var fintfølende nok til ikke å kvittere med at den et par tusen år gamle kirken sikkert også hadde sitt å streve med hva angikk frynsete demokrati og vemmelige overgrep gjennom generasjoner.

Det er i det hele tatt et snedig spill som blottlegges når sceneteppet trekkes til side for slike begivenheter. Og for våre hjemlige medier ble det en prøvelsens tid. Det hviler et komikkens skjær over pressefolk som hemningsløst forsøker å fremstille den katolske kirkes primas som demokratiets spydspiss når kommunismen skal korsfestes offentlig.

Jeg undres eksempelvis på når Paven ble folkevalgt leder av Vatikanstaten. Er han prinsipielt sett en diktator så god som noen? Er det vitterlig ikke slik at Hviterussland - som gjerne presenteres som “Europas siste diktatur” - i så fall er i godt selskap med Pavestaten?

I det hele tatt. Det er mangt å undre seg over hvis man tar seg bryet. Blant annet definisjonen av ordet demokrati.
-------------

Apropos demokrati: Siden sist har vi fått en håndfull nye statsråder her til lands. På samme tid har vi mistet noen andre, blant annet en som for noen år tilbake markerte sin radikalisme ved å slå fast at kommunismen definitivt var havnet på “historiens skraphaug“. Noe SV på det tidspunkt definitivt ikke var, må vite.

Nå vet ikke jeg hvor Erik Solheim havner etter sin pinlige sorti. På noen politisk skraphaug tror jeg ikke vi finner ham, men det er likevel en smule ironisk at både spåmannen Solheim og partiet SV inntil videre er forsvunnet inn i et politisk skyggeland.

Og dette skulle skje samme våren som europeiske velgere løfter den politiske venstresiden som Solheim for lang tid siden karakteriserte som vrakgods - opp på et nivå vi ikke har sett maken til på over tyve år.

Det begynte symbolsk nok i Russland der kommunistene landet på nesten 20 prosent i valget til ny nasjonalforsamling. Og det i et valg skjemmet av juks og fanteri.

Men forvarselet hadde vi allerede fått. Det sørget KKE for da partiet sprengte tiprosentgrensen allerede forrige året. I dag, foran en ny valgrunde i Hellas, antyder meningsmålingene at venstresiden får en oppslutning på rundt 40 prosent.

I mellomtiden har venstrealliansen i Spania nesten doblet stemmetallet. Nye lokalvalg i store og politisk toneangivende regioner som Asturia og Andalucia viser dessuten samme tendens. I Asturia økte Venstrealliansen nylig oppslutningen fra 10 til 14 prosent, og i Andalucia fra syv til 11 prosent.

Foran presidentvalget i Frankrike senere denne måned forteller meningsmålingene om en tilsvarende utvikling. Fra en svak begynnelse for Venstrefronten er oppslutningen nå oppe i 12-14 prosent. Dermed konkurrerer venstreblokken med det reaksjonære Le Pen-partiet om å være Frankrikes tredje største politiske kraft. Man må en mannsalder tilbake i fransk politikk for å finne tilsvarende.

Nå skal jeg ikke la meg friste til å overdrive betydningen av de politiske nyorienteringene vi er vitne til i Europa, men det er like fullt fristende å ty til Karl Marx og Friedrich Engels berømte innledning i “Det kommunistiske Manifest”:

“Det går et spøkelse gjennom Europa”. Foreløpig er det et godt stykke å gå. Men allerede nå uroer borgerskapet seg - også her til lands - i den grad at det som skjer forsøkes druknet i taushet - i demokratiets navn.

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering