Alle har rett til arbeid

(4 - 2012) Det er lite som er tilfeldig i politikkens verden. Det som blir sagt på høyt plan er nøye vurdert. Det som ikke nevnes er likeledes gjenstand for de samme grundige overveielser. På samme måte er det med nyheter. Presentasjonen av nyheter er ikke tilfeldig. Prioritering er blitt vitenskap, både rekkefølge og vinkling. Det er de samme lover som gjelder i etermedia som i avisene.

Med dette som utgangspunkt kan en finne mange interessante svar på interessante spørsmål. Eksempelvis: Er det tilfeldig at vestlige medier - også norske - fortrinnsvis fjernsynet, denne høsten og vinteren har flommet over av etterkrigshistoriske programmer som har det til felles at de dreier seg om Øst-Europa i Sovjettiden. Selvsagt ikke. Her har “noen” haket seg fast i en velregissert markering av “sosialismens sammenbrudd“.

Det er greit nok, og kunne ha vært interessant hvis man valgte en kritisk innfallsvinkel, et objektivt forsøk på å finne sannheten bak det som skjedde.

Men så er ikke tilfelle. Uten unntak dreier det seg om antikommunistiske refreng vi har hørt sammenhengende siden siste verdenskrig. Det er samme ensidige mål, og det vil ikke forbause meg om det er samme økonomiske kilde som står bak finansieringen av det meste. Programmer som preges av slurvet kildekritikk, om noe i det hele tatt, og lurvet journalistisk etikk hva angår omgang med “fakta”.

Selvsagt ville det ha vært spennende hvis et seriøst fjernsynsselskap søkte å finne svarene på hva som skjedde før sosialismens sammenbrudd - og ikke minst det sosiale havariet som rammet hele Øst-Europa ETTER murens fall.

Hva er eksempelvis årsaken til at folketallet i det tidligere DDR er redusert med to millioner etter at “demokratiet” ble introdusert? Det skulle jo bli et kapitalistisk paradis. Og hva med Ungarn? Fascisme og massearbeidsløshet. Hvorfor? Hva med Polen? Arbeidsledigheten har eksplodert. Arbeidsfolk må rømme landet for å overleve. Mange er kommet til Norge. Hvorfor? Nå bølger det av rasende demonstranter i Romanias gater. Sist det bølget var for tjue år siden da folk flest var overbevist om at hvis de tok livet av Ceausescu ville de ubesværet vandre inn i en verden av vin og roser. Hva har skjedd? Er sosial nød den pris man må betale for det nye korrupte EU-demokratiet?

Om en måned er det presidentvalg i Russland - en tidligere stormakt som ble rundstjålet av liberalistiske mafiapolitikere som ble heiet fram av Vesten. Hvordan var det mulig? Og hvordan er de mulig at et kommunistparti som er blitt framstilt som en flokk senile oldinger med brystet fullt av skranglende metall plutselig synes å være en trussel mot det korrupte Putin- regimet?

Slik kan jeg fortsette. Det finnes ikke et eneste østeuropeisk land som kan vise til at folk fleste har fått det godt i løpet av disse årene. Men hva med demokratiet? Jovisst er de blitt “demokratiske” etter vesteuropeisk og norsk standard. For vestlig forståelse av demokrati har intet med generell trygghet å gjøre. FNs menneskerettighetserklæring som angivelig ligger til grunn for vår frihet er siden 1948 redusert til en lang rekke besvergelser der en har plukket ut noen setninger som passer i vårt politiske kram, mens andre paragrafer - minst like viktige - i beste fall misbrukes.

Se bare på kapittel 5: “ “Ingen skal utsettes for tortur eller grusom umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff”

I vår del av verden er dette blitt en spesialparagraf for det gamle Øst-Europa. Tortur utført av våre allierte rammes iallfall ikke. Stikkord: USAs behandling av fangene på Guantanamo-basen og Israels terrorisering av palestinere. Vår NATO-allierte Tyrkias massedrap av kurdere bør heller ikke være unevnt. Hva britene holdt på med i Nord-Irland, eller franskmennene i tidligere kolonier eller heller ikke helt ukjent i maktens sentra.

Glemt er også paragraf 23 i erklæringen som slår fast at “Enhver har rett til arbeid, til fritt valg av yrker, til rettferdige og gode arbeidsforhold, og til beskyttelse mot arbeidsledighet”

Blir denne paragrafen etterlevd? Blir den i det hele tatt lagt i vektskåla når et samfunns etiske standard skal veies, eller når norske medier tar menneskerettigheter i sin munn?

Svaret er gitt. Paragrafen finnes ikke til tross for at vi er omgitt av et EU befolket av millioner av arbeidsledige. Mennesker uten håp for framtida i et borgerlig demokratisk Europa. Og hva med kravet til sosial trygghet? Også det er klart omtalt i erklæringen. I den grad vestlige demokratier er opptatt av sosiale ytelser denne vinteren gir det seg utslag i en kreativ oppvisning i å reduserer dem så mye som mulig.

Men demokrati? Javisst. I bøtter og spann. Man er demokratisk inntil det parodiske. Det er fritt fram for å si det man mener så lenge det finnes kraft til å si noe som helst. Dernest har alle frihet til å gå i hundene. Slik er kapitalismen, slik er demokratiet.