(22 - 2011) Til tider kan selv opptygde nyheter være interessante. Kanskje ikke i kraft av repetisjonens betydning, men mest på grunn av støyen rundt den “nye avsløringen”. I forrige uke fikk vi et nytt eksempel: Daværende kronprins Olav lekte reaksjonær utenrikspolitiker på 30-tallet. 

I hemmelige møter på Skaugum med topper innen embetsverk og næringsliv ble det utvekslet dypsindigheter over konjakkglass og under sigarskyer. Drivkraften var en kollektiv skrekk over arbeiderbevegelsens frammarsj, så vel i Norge som internasjonalt. Her til lands symbolisert ved den godsligste figuren Arbeiderpartiet på den tid kunne stable på beina: “Gubben” Johan Nygaardsvold. Den mest sosialdemokratiske sosialdemokraten.

Men hva hjalp det: Fortsatt hang det igjen i enkelte av partiets kroker et dyptfølt ønske om overgang til republikk. Det var skummelt nok. Selv Kong Haakon hadde bestemt seg for at Nygaardsvoldregjeringen kunne finne på å sparke kongen over Skagerrak og hjem til Danmark.
Men på det aktuelle tidspunkt hadde nok regjeringen annet å henge fingrene i etter lang tids borgerlig vanstyre enn å eksportere konger. Avskaffing av massearbeidsløshet og nød var mer presserende oppgaver. Problemstillinger som sto kronprinsen og hans nære omgangskrets rimelig fjernt. De bekymret seg mer for egne skjebner.

Når de stakk sine hoder sammen var det blant annet for å uteske hverandre om sjansen for et aldri så lite reaksjonært kupp. De tygde seriøst på muligheten for å avvikle parlamentarismen, og omgikkes embetseder og konstitusjonell lojalitet temmelig lettvint.

Og skuet de ut over landets grenser ble perspektivene ikke mer lystelig. Rett nok var det ikke nazismen som truet slike miljø. Det var de røde hordene, og i kronprinsens hode lå redningen i en allianse mellom nazi-Tyskland og England. Slik fikk vi en kronprins med storpolitiske ambisjoner. Den gang som både før og siden var hovedmålet å manøvrere slik at arbeiderklassen skulle hindres i få makt. Hensikten helliget middelet.

Nå er ikke dette oppsiktsvekkende nytt. For oppegående mennesker med åpne blikk og hukommelsen inntakt har det aldri vært ukjent at tyngden av vårt øvre borgerskap - og politikere på høyresiden - fant det bekvemt å flørte med nazismen i trettiårene. Hitler var i slike kretser nærmest for en puddel å regne sammenliknet med Stalin. Skulle noen være i tvil kan en bruke pc-en til å “grave” frem avisers lederartikler fra denne perioden.

Mindre kjent er det at kronprins Olav holdt fast på sine spesielle følelser til nazismen, selv etter at Norge ble okkupert.

Dette skulle man kanskje tro var vanskeligere å fordøye i dag sett i lys av at vi har gjennomlevd nesten 70 års nasjonal hyllest av kongehusets påståtte rakryggethet og tapre motstand mot okkupantene fra første øyeblikk.
Men vi sluker det nye budskapet rått - mothårs. Ingen skal besudle folkekongens omdømme. Når daværende kronprins viste elastisitet overfor “Det tredje rike” sto ikke han for annet enn det som storparten her til lands mente på trettitallet, må vite. Det bygges over natten opp et forsvar for kongelig nazilefling og kuppsysler. Bygd på den påstand at “folk flest” mente det samme!
Nå finnes det smått med dokumentasjon som underbygger tesen om at “folk flest” ville lene seg til Hitler for å redde seg fra bolsjevismen. Man burde kanskje nøye seg med å vise til borgerskapet og dens medspillere i det politiske landskapet. Og dette er velkjent tankegods som har fulgt oss på hylningsferden etter krigen.

Men samtidig åpner altså fersk historieskriving for nye kunnskaper om kongefamiliens indre politiske liv: Det måtte nødvendigvis til tider gå en smule varmt mellom en engelskvennlige far og en junior som så på Hitler som en mulig forbundsfelle mot Moskva. Særlig i aprildagene 1940 da junioren vitterlig så for seg en sentral rolle hjemme i Norge under naziokkupasjonen.
Med dette som bakteppe aner en virkelig hvor lite det skulle til før vår historie ville bli skrevet med en ganske annen penn enn hva tilfeldighetene førte til.

Langsomt men sikkert rulles det opp for oss et dramatisk bilde av en annen og langt mindre flatterende virkelighet enn det de fleste av oss i sin tid lærte på skolen.

Det var ikke akkurat familieidyll som innrammet det kjente bildet av far og sønn som søkte ly under kongebjørka i Molde for å unnslippe bombene fra juniorens tyske venner gjennom trettitallet.

I ettertid vil jeg nok tro at den senere “folkekongen” tok med far sin i aftenbønnen mer enn en gang. Uten farens steilhet, uten hans evne til å bygge nasjonale bruer, blant annet gjennom utsagnet ”jeg er også kommunistenes konge”, ville det blitt smått med hyllest og begeistring for kong Olavs innsats.

Men var han nazist? Sikkert ikke. Men like sikkert er det at det var en klassisk royal reaksjonær som samlet sine medspillere på “valen” gjennom store deler av trettitallet. Helt inn i okkupasjonen.

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!
Stikkord

olav

kongen


Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lang historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering