(26 - 2016) Så ble det da jul som det gjør hvert år,
og julefest holdes i hver eneste gård
så langt som den hellige kristenhet når.

Og ribbe og surkål øl og dram
man åt og drakk for å ære ham
som fødtes i armod og døde i skam.

Like årviss som adventstiden innhyllet av mørke midtvintersdager dukker Rudolf Nilsens dikt, «Fred på jorden» opp fra glemselen. Med brutal snert bryter han inn i det skremmende nyhetsbildet - med verselinjer som svir og aldri svekkes.
Slik også i år. For meg var det blant annet den greske statsministerens ønske om å bevilge noen ekstra euro i julegave til pensjonister som fikk Rudolf Nilsen til å blande seg inn i førjulskosen.
Et forslag fra en statsminister som så langt har avfunnet seg med at EU nådeløst stripper mange av landets eldre for et levelig livsgrunnlag. Men denne førjulsvinteren ønsket han å gi de fattigste av de fattige en håndsrekning så det kunne bli en smule julefest «i hver en gård» i et utpint land.
Dette utslaget av medmenneskelighet skulle han tydeligvis ikke ha signalisert. Umiddelbart kom det ulyd fra EU-hovedkvarteret der byråkratene tok seg tid til å vende tommelen ned mellom møter med viktigere innhold enn å skape juletrivsel for en flokk gamlinger.
Nå tror jeg knapt at ribbe, pinnekjøtt øl og dram er gjengs vare for EU-toppene i juledagene, men jeg er ganske overbevist om at det både etes og drikkes i kristenhetens navn, uten at man hemmes overdrevent av skjebnen til loslitte pensjonister. Man synes det er greit at de har vært tvunget til å yte sin skjerv slik at landets storbanker kan overleve og fortsette sin kyniske virksomhet.

Dette var det ene bildet utløst av Rudolf Nilsens budskap disse førjulsdagene. Det andre som ble manet fram beskriver menneskehetens bestialitet med bred penn. Her tegnes en drepende skildring av avstanden mellom skruppelløse maktmennesker og de utallige ofrene av maktens brutalitet, like aktuelt i 2016 som da det ble skrevet for nesten hundre år siden:

For fredsgarantien er bevepnet makt.
Og den skulle ingen få ødelagt
med vennskapstraktat eller avrustningspakt.

For meg blir dette en beskrivelse av det krigsvanviddet som har rystet oss i årets adventstid. Katastrofen som har rammet befolkningen i Syria er vel kjent gjennom norske medier. Langt mer diskret er dekningen og beskrivelsen av tilsvarende katastrofer i Libya, Jemen og Irak. Men ett har de felles: Det dreier seg uten unntak om uhemmet stormaktsbrutalitet fra «ministre» som føler seg vel når nasjoner bombes til fred:

Hver eneste sjel i vår kristenhet
ble løftet på bølger av kjærlighet.
For fred er det beste – som alle vet.

Det ligger en knusende ironi i den siste verselinjen. Den minner oss på at det er to varianter av fred. Den ene som følge av medmenneskelig innsats, den andre er den lammende «freden» som senker seg over landskapet etter krigsmaskinenes hemningsløse massedrap. I denne adventstiden er det særlig den siste varianten som er målet og som har dominert nyhetsbildet.
Norske medier har i hele etterkrigstiden hatt den enkle leveregel at et hvert utslag av bestialitet er resultat av konflikt mellom det gode og det onde. Og selvsagt er vi på parti med det gode. Med et slikt utgangspunkt er kongeriket selv blitt krigsdeltaker. På det godes side.
Det er i slike stunder jeg minnes Nikita Krustsjovs ord om terrorbalanse: «Det finnes ingen forskjell på røde og hvite atombomber - alle dreper blindt». Slik også med norske konvensjonelle bomber lempet ned over arabiske hoder fra norske fly. De dreper og lemlester, leg og lærd, barn og voksne. Det berøres oss lite, og snart samles vi gode til julefest:

«Og forsvarsministeren følte seg vel
som aldri tidligere noen julekveld.
Hans virke for freden var kronet med hell.»