(Christian Larssen - nr. 11 - 2011) “Unngå forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasje. Gjør det klart at skyldspørsmålet for en mistenkt, anmeldt, siktet eller tiltalt først er avgjort ved rettskraftig dom.”

Det hender at jeg dytter dette sitatet fra medias “Vær varsom-plakat” foran meg i debatter med pressekolleger. For er det noe norsk presse forsynder seg hyppig imot, så er det nettopp den bastante formaningen om varsomhet i spørsmål om skyld, selv der alt tyder på at vi står overfor en kjeltring. Og nå har vi det gående igjen, så det riktig monner.

Og - jeg hadde nær sagt - som vanlig er Dagbladet verst: “Monsteret fra Balkan” kan vi lese på første side 27. mai. Og “monsteret” er selvsagt den nylig arresterte general Ratko Mladic, kjent og beryktet fra borgerkrigen i det tidligere Jugoslavia. Det er tydelig at avisen føler seg hevet over etiske normer hvis bare offeret befinner seg langt nok unna.

Jeg har intet til overs for denne generalen. Han har helt sikkert blod på hendene, som alle generaler med lang krigserfaring, og for den saks skyld; politikere som iverksetter krig. Jeg er heller ikke i tvil om at det er riktig å trekke ham for krigsforbryterdomstolen. Men det er ikke poenget. Jeg reagerer på medias forunderlige fravær av vilje til å etterleve egne etiske regler når slike saker dukker opp.

Det finnes vel knapt en norsk borger som ikke for lengst har fått med seg at verden nå er i ferd med å bli kvitt noe av det verste som noen gang har vokst opp av arten Homo Sapiens. Kanskje er det riktig. Jeg vet ikke. Poenget er at de færreste vet, heller ikke skråsikre journalister som er mer interessert i raffe oppslag enn seriøs og redelig journalistikk. Jeg vet det er fåfengt å terpe på det, men likevel: La nå denne generalen få forsvare seg før endelig dom felles. Kjenner jeg Krigsforbryterdomstolen rett vil det bli all mulig anledning til å trekke fram store bokstaver i etterkant.
Men denne saken og presentasjonen av den i norske medier har også en annen side.

En behøver eksempelvis ikke være overdrevent kyndig i norsk samfunnsdebatt før en oppdager at alle slike saker har to sider. Forhåndsdømming er en side, spørsmålet om hvem som utropes til politiske massemordere og politiske gangstere er en annen. Den siste varianten dreier seg om politikk og indoktrinering. Her er media ofte et villig instrument i myndighetenes tjeneste. Kravet om uavhengighet og kritisk tilnærming til stoffet, slik det er nedfelt i en annen paragraf i Vær-varsomplakaten, blir oppfattet som ikke eksisterende. Og nok en gang velges bombastiske utsagn i desinformasjonens tjeneste.

Dagbladet egner seg fortsatt som ypperlig eksempel. For å ytterligere å krydre saken om det arresterte “monsteret” på første side slås det fast inne i avisen at fyren er i “samme bås som Hitler, Stalin og Pol Pot“. Åpenbart de verste av de verste som avisen fant det tjenlig å grave fram. Et forbrytergalleri en mener det er trygt å vise til når det gjelder å presentere en ny utgave av Satans sendebud på jord. Dermed er også denne Mladic plassert.

Monstergalleriet er selvsagt tuftet på hvor mange antatt drepte mennesker de tre må bære ansvaret for. Man gjør et anslag og får en skremmende fasit. Resultatet blir hinsidig vanlig folks fatteevne.

Vi vet riktignok alle at Hitler har flere titalls millioner menneskeliv på samvittigheten. Vi vet også at hans industrielle massedrap på jøder kan sammenlignes med det verste i verdenshistorien. Stalin er også for lengst demonisert i Vesten, og mye tyder på at Pol Pot blir hengende med hovedansvaret for drap på oppimot to millioner av sine landsmenn. Men hvor i dette selskapet havner så Mladic? Ifølge det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia ble 102 000 menn, kvinner og barn drept i den tre år lange tragedien på Balkan. Selvsagt et uhyggelig tall i en krig åpenbart satt i scene av mordere på begge sider, men hvor er det redelige grunnlaget for å sammenligne dette med Hitlers inferno?

Og la meg eksempelvis - når jeg først er ikledd den kyniske rollen som regnskapsfører over døde mennesker - nevne at amerikanernes krig i Vietnam kostet fem millioner mennesker livet. Av disse var tre millioner sivile! Mangler det ikke en amerikanske president i Dagbladets oversikt over politiske monstre?

Og er jeg først beskjeftiget med å registrere ofre i ymse kriger, er jeg fristet til å sveipe inn over det afrikanske kontinentet. Der har vesten lite å skryte av. Derfor velger vi å holde kjeft, også om den for lengst henfarne kong Leopold II av Belgia som vitterlig ikke er mer steinaldersk enn at han godt kunne ha deltatt i teselskap med hyppig presenterte mediadespoter uten kongelig byrd.

Men all anonymitet til tross var han en ekstremt effektiv morder, en ekspert i å drepe og lemleste afrikanere i Kongo. I løpet av 23 år drepte han - på bestialsk vis - over ti millioner mennesker. Enkelte historikere anslår myrderiene til å omfatte 21 millioner. Og hundretusenvis fikk avkappet føtter og hender. Alt dette skjedde mens kongen plyndret landet for det som fantes av verdier.

Jeg vil tro at samme kong Leopold som var en svoren venn av det norske kongehus og norsk overklasse også burde nevnes i “samme bås” som de øvrige hvis man først ønsket å opptre tilnærmet redelig. Men den samme kongen fikk en annen lagnad her til lands. I stedet for fordømmelse kunne han gå i sin grav med Storkorset av St. Olavs Orden behørig festet til sitt blodbestenkte uniformsbryst. Det var belønningen for “utmerkede tjenester”. Dette til Dagbladets orientering.