De vedtatte sannheter

(Nr 20 - 2010) Politiske kommentatorer er en snedig gruppe. Nå skal jeg rett nok ta forbehold hva angår denne yrkesgruppens adferd i et globalt perspektiv.

Det kjenner jeg lite til.  Men i  vårt lille hjørne på verdenskartet dreier det seg om et felt innen journalistikken der det gjelder å tråkke i takt,  mene det samme, og prioritere temaer etter felles lest. Resultatet blir en avansert form for ensretting som ytterligere forsterkes ut fra det enkle faktum at toneangivende kommentatorer gjerne omgås hverandre daglig, intervjuer hverandre i hytt og pine, og trekker hverandre inn i ymse radio- og fjernsynsstudioer der de forvalter sannheten i godt og hyggelig kollegialt selskap.

Dette fenomenet er ikke av ny dato. Forfatteren Sigurd Evensmo - som i sin tid var redaktør av den venstreorienterte avisa Orientering - fleipet allerede på 50-tallet med  denne  overordnete ensrettingen i en fast spalte under vignetten “Det store vi”.

Denne høsten finner vi de ferskeste eksemplene på slik servil skvaldrejournalistikk  innbakt i følgende temaer:

Punkt 1: En  øredøvende hyllest til begrepet ytringsfrihet og demokrati etter selvkonstruerte  kriterier. Gjerne knyttet til et tilnærmet religiøst forsvar for å trykke tegninger som muslimer verden over oppfatter som grovt blasfemiske. Det er blitt en plikt  - i ytringsfrihetens navn - å fornærme andre.

Jo sterkere “de andre” reagerer, jo tydeligere fremstår “bevisene” for at de egentlig er  noen livsfarlige primitive individer som  kollektivt representerer en trussel mot vårt vestlige, borgerlige demokrati.

Punkt 2: Treholtsaken. Her ble kommentatorlauget  tatt på senga av kolleger med nyhetsteft. Det dukket eksempelvis opp noen eks-Pot-folk med dårlig samvittighet. Avsløringene rullet friskt noen dager inn til kommentatorene fikk ristet sjokket av seg og satte i verk en klassisk røykleggingstrategi: De begynte å snakke og skrive om noe annet enn hva saken gjaldt. I stedet for å utdype kritiske holdninger til politiets etterforskningsmetoder ble man plutselig særdeles opptatt av at - pytt pytt - Treholt ville bli ført til skafottet uavhengig av politijuks eller ei. Han var og er storspion, etterforskningsjuks eller ikke. Spørsmålet var bare hvor STOR storspion han egentlig var. I det perspektivet betød en dæsj mulig politijuks mindre.

Med en slik innfallsvinkel gjorde kommentarlauget sitt beste for å forkludre alvoret i det som i skrivende stund synes å fremstå som en solid norsk politiskandale med et særs ondartet formål. Felles for de fleste i lauget er dessuten at de notorisk, siden midten av 80-tallet, har gjort sitt beste for å overbevise det norske folk om at Arne Treholt innehar norsk rekord i kjeltringsskap. De har altså  noe viktig å forsvare: Det som måtte være igjen av ære og troverdighet. I et slikt korstog unnser enkelte seg ikke en gang for å ty til en litt lurvet omgang med sannheten.

Punkt 3: Her møter vi kommentatorlaugets prinsippielle fundament for sin virksomhet: Et påstått ufravikelig forsvar for ytringsfrihet og demokrati. I praksis fungerer oppdraget ytterst selektivt. Klare overtoner fra den kalde krigen dominerer kommentatorenes refleksjoner. Alle østblokkland som ikke har meldt seg til tjeneste for EU og USA er like ille som alltid. Her finner vi  slagget av gamle “kommunistdiktaturer“.  Korrupte regimer i EUs bakgård som har spesialisert seg på å  trakasserer venstresiden, utropes imidlertid til sanne demokratier.

I andre verdensdeler er virkeligheten like primitiv som den alltid har vært: Sør-amerikanske og mellomamerikanske nasjoner som har valgt å tale USA i mot er pr definisjon kryptodiktaturer eller det som verre er.  Og bak det meste av faenskap finner vi Cuba der annerledes tenkende sporenstreks havner i de verste av verdens fengsler. Nyansene forsvant under den kalde krigen og ble aldri gravet fram igjen. Ikke en gang et  klassisk militærkupp - som i Honduras - får kommentatorlauget til å komme med bekymringsmeldinger. Enten holder man kjeft, eller man trøster seg med at det siden har vært holdt  et slags  valg.

Slik kan man holde på. Du verden  for idyll. Her forleden kom jeg over en notis som fortalte at fagforeningsknusing er ytterst lønnsom business i verdens største “demokrati” USA. Firmaer som har spesialisert seg på å ta livet av enhver form for faglig virksomhet omsetter årlig for 24 milliarder norske kroner. Og det er åpenbart en profesjonell  bransje: Antall fagorganiserte i USA har sunket dramatisk. I privat sektor er nå bare 7,6 prosent av arbeidstakerne fagorganiserte. 86 prosent av landets arbeidsgivere velger å hyre slike knuserne når de møter krav om organisering blant sine ansatte.

Men kommentarer blir det ikke av slikt: Organisasjonsfrihet innebærer som kjent også retten til IKKE å organisere seg. Dessuten er det tross alt en demokratisk rettighet å velge bort nyheter. Trykkeplikt er det ikke i dette landet.