(Nr 15 - 2010) “Hvor lenge kan vi opprettholde et samfunnssystem hvor 0,01 prosent av befolkningen stikker av med hele gevinsten? Og hvorfor skal man gi redningspakker for å opprettholde dette systemet?”

Av Christian Larssen

Av og til hender det at de vettugste konklusjoner ligger bakt inn i et velformulert spørsmål. Og ofte kan man også ane et politisk ståsted bak klargjørende problemstillinger, men ikke slik denne gang. Den som måtte tro at det skjuler seg en velskolert sosialist bak de innledende linjene på dagens betraktning, bommer stygt. Tvert i mot er det en av Norges virkelig store spekulanter og kapitalister, milliardæren Øystein Stray Spetalen, som har sett seg lei på den vestlige bingokapitalismens manøvrer for å vri seg unna følgene av egen grådighet.

Og han har mer på hjertet: Og hvorfor iler liberalistiske politikere av ymse kulører til for å berge storbankene, spør han, og gir selv et svar:

”Fordi de har surret seg inn i dette børsspillet. Politikere i hele vesten har surret seg inn i enten oljefond, aksjeinvesteringer, eller obligasjonslån, som utstedere eller eiere. I stedet for å gjennomføre de grunnleggende oppgavene for befolkningen, er de ufrivillig blitt ofre for det finansielle spillet hvor de er avhengig av hvor børsene går”.

For å gjøre bildet fullkomment minner samme milliardær om at en saus av EU-politikere, samt det internasjonale pengefondet og Europas finansielle system har rottet seg sammen for å beskytte hverandre på lønnstakernes bekostning.

Og konklusjonen?

“Heldigvis, og jeg sier heldigvis, er vi ikke med i EU. Og heldigvis kommer vi aldri med der noen gang”.

Det er gode grunner til å bli forbløffet. Og forbløffelsen tiltar når selv en mann som Spetalen peker på at internasjonal børsspekulasjon fører til at pengene havner i kortsiktige prosjekter ofte uten reell samfunnsverdi og at banker går på grunn etter at spekulantene har ribbet dem for hundretalls av milliarder i ulike bonuser. Dernest krever de samme finansakrobatene at skattebetalerne skal redde dem fra feilinvesteringene og trygge jobbene deres!

“Dette er undergangen for kapitalismen“, slår Øystein Stray Spetalen fast.

Dette er selvsagt som å banne på et hellig sted.

Liberalismens alle steds nærværende forsvarer, Høyres Jan Tore Sanner, iler til med beskyldninger om “dommedagsprofetier,” hva nå det måtte bety i denne sammenhengen. Vi snakker da vitterlig ikke om profetier. Det er virkeligheten som skremmer, en virkelighet skapt av en spekulantøkonomi som Høyre står for.

Da er FrPs stortingsrepresentant Ulf Leirstein straks fiksere i tankegangen. Han stikker fingeren i været og orienterer seg om vindretningen. Konklusjon: Han er enig med det meste som Spetalen sier. Slik helgarderer en populistisk politiker seg.

Det er mye som tyder på at Frps ideologer har satt seg grundig inn i Nikita Krustsjovs gamle tese: Det gjelder å blinke til venstre og svinge til høyre, iallfall hvis man vil favne de mange, for dernest å praktisere ytterliggående Reagen-økonomi på hjemmebane. Og partiet lykkes bemerkelsesverdig godt i denne øvelsen.

Nå skal man selvsagt ikke gjøre seg noen forhåpninger om at Spetalens analyse skyldes en superspekulant som har mistet trua på kapitalismen.

Tvert i mot. Dette er et uttrykk for fortvilelse over at det blant hans like finnes hemningsløst uansvarlige som kynisk og brutalt setter Spetalens kapitalisme i fare. Der Høyre neglisjerer Kåre Willochs advarsel mot rovdyrkapitalismen titter Spetalen derfor i glasskulen og oppdager klare tegn til kapitalismens kollektive selvmord.

Og verre: Han ser det klarere enn politikere flest, og klarere enn Europas sosialdemokrater av varierende rødfarge som har valgt å delta i en massiv gjenopplivingsaksjon av et råtnende system på lønnstakernes regning. Uten blygsel sender politikerne regningen nedover i rekkene; lønninger og pensjoner skvises og matpriser økes.

Sosialt og økonomisk rykkes arbeiderklassen tiår tilbake. Er det rart at det oppstår uro? Man må være en Jan Tore Sanner for å være blind for det som skjer. “Dette er undergangen for kapitalismen,” frykter en ærlig Spetalen. For millioner av andre verden over ligger det tross alt et håp i det.