PÅ «Berge Furres veg»

■ På Hitra utenfor Trøndelags-kysten slynger det seg en liten diskret grusvei gjennom knauser og lyngrabber. Den bærer navnet «Berge Furres veg». Det er ingen tilfeldighet at vi finner fotavtrykk etter SV-høvdingen fra Rogaland i dette øyriket.

Det var her han som leder av Stortingets landbrukskomite strakte neven ut til skattestreikende småbrukere i 1975 og ble en drivende kraft i arbeidet med å sikre landbrukets folk et lønnsnivå på linje med industriarbeiderne. Et skjellsettende stortingsvedtak i kjølvatnet av den omtalte Hitra-aksjonen. Over natta ble SV hyllet og æret som småbrukernes parti fra fjell til fjære, og Furres innsats ble aldri glemt, særlig ikke på Hitra.

I dag er Berge Furre historie. Hyllet som en av de virkelig store venstreradikale i etterkrigstida. Kristensosialist, freds- og miljøaktivist, NATO- og EU-motstander, og altså landbrukspolitiker.

Som ung journalist møtte jeg Berge Furre noen få ganger, men ofte nok til at han for meg ble et bilde på den stødige og aldri tvilende sosialisten. En SVer som rokket kraftig ved mine fordommer om et parti som stort sett var befolket av gode svermeriske mennesker godt plantet på siden av min virkelighet.

Særlig minnes jeg et møte med ham kort tid etter Hitra-aksjonen. På det tidspunktet var til og med en byjournalist med røtter i urbane villastrøk opptatt av landbrukspolitikk. Og bedre «foreleser» enn nettopp lederen i Stortingets landbrukskomite kunne jeg vanskelig få akkurat da. Rett nok var jeg lett å bevege. Var i ferd med å flytte til naboøya, hadde anskaffet sjark og hadde i all beskjedenhet til hensikt å spa-vende litt jord, ved siden av journalistikken. Men fra det til innføring i visjonær landbrukspolitikk og nasjonal sjølberging i et klasseperspektiv var steget langt.
Jeg husker ikke detaljer i samtalen, men essensen i budskapet har fulgt meg siden. Derfor oppfattet jeg det som en skjebnens ironi at Berge Furre la ned vandringstaven i en tid da hans gamle parti nok en gang synes redusert til en varmestue for urbane intellektuelle med liten forståelse for de blant oss som fortsatt er henvist til å knoge til livets opphold.

Derfor sviktet SV småbruker-Norge. Det var ingen til å overta etter Berge Furre. På samme måte forsvant industriarbeiderne da den intellektuelle industriarbeideren og klassekjemperen Ragnar Kalheim la ned vandringstaven. Og kystfiskerne er det ingen som husker lenger. Det er lenge siden nordlendingen Asbjørn Holm representerte SV på Stortinget sammen med Finn Gustavsen. Det piper knapt fra stortings-SV når Røkke herjer på norskekysten.

Derfor er det også ukledelig taust i Berge Furres parti når urbane miljøaktivister bokstavelig talt har satt i gang en vendetta mot norske bønder – fortrinnsvis småbrukere – fordi husdyra raper og promper og følgelig skal true vårt globale klima!

Drøvtyggere som har tuslet rundt i norsk fjellheim, på norske øyer og frodige daler i titusenvis av år uten at klimaet og naturens balanse er blitt rokket er plutselig blitt venstresidas fiender fordi de gjør det de alltid har gjort – og som vi alle gjør.
Lettvint hoppes det over at det først var da vi tobeinte løp løpsk i uhemmet materiell grådighet at varselklokkene begynte å ringe. Slik har store deler av norsk venstreside mistet evnen til å skjelne mellom skitt og kanel.

Forsvaret av distrikts-Norge overlates eksempelvis nok en gang til de i Senterpartiet som ikke er rekruttert fra Østlandets korngårder eller representerer det nye adelskapet her til lands, «smågodseiere» som er grodd fram som følge av en jordbrukspolitikk som unyansert har vært til storbøndenes fordel.
Men for all del: Jeg er sikker på at storparten på norsk venstreside, SV inkludert, er gode mennesker, og at SV-leder Audun Lysbakken har godhug for kyr på grønn eng.
Det er sikkert også redelig bekymring for miljøets helsetilstand som får hovedstads-SV til å rykke ut med krav om forbud mot «gamle» vedovner. De skitner til byen og forurenser må vite.

Helt sikkert. Som biler – det være seg el, diesel eller bensin, som industri, handel eller vakre kontorlandskap og ikke minst villaer i megaklassen. Kort sagt: Mennesket forurenser. Punktum. Det er et felles ansvar, men noen har penger til å fortsette. Noen har penger til å kjøpe seg bort fra ansvar. Noen har alltid – og til alle tider - sendt regninga til de økonomisk svakeste blant oss.

Nå har hovedstads-SV sluttet seg til de velmenende i møblerte hjem som bare kjenner klassesamfunnet av omtale, og som iallfall ikke kan være på fornavn med noen som lever i vår tids varianter av Rudolf Nilsens nummer 13. Men de finnes! De finnes i tusen – ja titusentall.

For dem er det ikke bare-bare å investere i nye kostbare ovner.
Heldigvis lar jeg meg fortsatt provosere av kreative «avlatsmennesker» - enten de kaller seg sosialister eller ikke. Hvorfor ikke vende blikket mot de økonomisk vel bemidlede, for eksempel ved å kreve forbud mot ressursslukende private palass i byes «pene» strøk? Hvorfor ikke sette grenser for hvor mange kaminer, peiser eller design-tegnende vedovner det kan være i en bolig? Hvorfor ikke kreve forbud mot mer enn en bil per husstand? Eller si et klart nei til bilmonstre med brenselslukere under panseret, biler som alene forurenser mer enn en håndfull småbiler?

Dette er tanker som melder seg når en vandrer «Berge Furres veg». En stille landsens led som slynger seg nøysomt gjennom et steinete og karrig kystlandskap. En gang skapt av en ide og meislet ut av fjellet med mot, tross og sterk vilje.
Berge Furre var en av dem som gikk slike veier - slik jeg lærte han å kjenne.