God jul!

En gang - i min grønneste ungdom – tok jeg mål av meg til å bli en ny Rudolf Nilsen. Det ble ikke slik, og jeg er overbevist om at verden ikke har tapt noe på det. Men interessant er det – femti år seinere – at jeg husker som om det var i går den dagen den ambisiøse ideen ble unnfanget.
Det var romjulskveld, og jeg dyrket et snev av ungdommelig selvsentrert melankoli over en bayer på «Gamla» - Gamle Trondhjem. Byens noe lurvete arbeiderkafé der fattigfolks historie satt i veggene – og det stort sett ble konsumert bayerøl av hele flasker
Var det fullt – som denne kvelden - satt vi gjerne på tomme ølkasser, røkte «Rød Mix» og løste verdensproblemer. Jeg var opptatt som lærling i «lauget», godkjent takket være valg av skogen som arbeidsplass.
Støynivået var betydelig denne kvelden, og sigarettrøyken hang som skodde over hodene våre. Da var det noen karer ved nabobordet - jeg mener å huske at det var kjernen i Kaiarbeidernes Sangkor – som krevde ørens ro, og opp på en ølkasse klatret en av dem og på fyndig trøndersk kom Rudolf Nilsens «Arbeidsløs jul»:

«Vi som er dømt til livet
i gråbeingårdenes by
feirer i dag en solfest
for ham, som er født på ny.

Vi har fått tyve kroner
å feire hans komme med
for dem har vi kjøpt en julegran
og en sekk med ved.

For dem har vi kjøpt en bayer
og et stykke hestekjøtt.
Det siste skal minne om stallen
hvor frelseren ble født.

De fattiges herre og mester!
Det var ikke godt for ham.
Han hengtes til slutt på korset
midt mellom synd og skam.

Godt det er bare en skrøne
at Kristus er kommet på ny.
Så blir det en fattig mindre
å nagle på kors i vår by.

Vi i de mørke gater
feirer i dag en fest.
Til jul får vi tyve kroner,
til påske: Korsfest! Korsfest!

Samtlige seks vers av det kjente diktet ble foredratt fra ølkassen på «Gamla» denne romjulskvelden. Og femti mann satt dørgende stille og lyttet – slitte arbeidsfolk – med en fot i Rudolf Nilsens tid, og en annen i Einar Gerhardsens Norge.
Og jeg skulle sporenstreks bli dikter. Rørt til tårer ble beslutningen fattet. Men som sagt, det ble ikke slik, men fortsatt dukker dette bildet opp på netthinnen hver gang adventstiden legger sitt mørke over landet
Et dikt preget av bitterhet, javel, men framført med varme i et miljø uten krystall, sølv, damaskduk og kostbar konjakk. Et krypinn for kamerater. Ikke alle hadde en trygg heim å gå til etter å ha drukket seg blakke på bayer. Ikke alle hadde arbeid. Mange var vinterledige, slik de ofte opplevde det midtvinters. Men de kjente sin Rudolf Nilsen, og jubelen sto i taket etter den improviserte forestillingen.
I dag er «Gamla» jevnet med jorden. Det finnes heller ikke kaiarbeidere igjen i den gamle by. De fleste som opplevde denne minneverdige romjulskvelden er ikke blant oss lenger. Det meste er forgjengelig.
Men jula kommer, årvisst - både for kremmerstanden og de av oss som lar oss utbytte, både for de som bomber og de som blir bombet. Til tider kan all verdens jævelskap og dobbeltmoral bli i meste laget. Det kan være lett å melde seg ut, iallfall verbalt, men samtidig vet vi inderlig vel at det er ingen skam å vende ryggen til faenskapet noen korte dager.

Det må være lov å søke et mentalt åndehull – et samkvem med gode venner og nær familie selv om vi inderlig vet at det ikke er alle forunt å kunne gjøre det. Men samtidig skal vi alltid ha med oss «Arbeidsløs jul» som en påminning: Noen av oss trenger en utstrakt hånd. Det kan være tiggeren på gatehjørnet, det kan være en flyktning fra terrorbombingen i Syria.
Men jula bør også være forsoningens tid, eller som Rudolf Nilsen skrev i diktet «Fra arbeider til arbeider»:

«Nuvel – hvad så, om jeg er kommunist
du tranmælitt og han er sosialist?
For frender, frender er vi dog til sist.»