Så samles vi på Valen!

«Så samles vi på valen,

seiren vet vi at vi får!

Og Internasjonalen

skal få sin folkevår»

I år er det 125 år siden Norges første 1.mai-tog buktet seg gjennom våryre gater og smug. Og i år er det 110 år siden Internasjonalens opprørske toner – for første gang - forstyrret borgerskapets middagshvil på denne dagen. Fra landsende til landsende.

Jeg vet ikke akkurat hvor gammel jeg var da jeg første gang «oppdaget» Internasjonalen, men jeg husker klart hvor og når: I vår gate hadde vi en sykkelreparatør som ble kalt «Spøtt-Per» - gudene vet hvorfor. Vi unger var blitt fortalt at han var «rød», men de færreste av oss hadde noen klar oppfatning av hva det egentlig betydde.

Så var det en vårdag – dagen før 1. mai - og sykkelen skulle ut av vinteropplag. Vårens store begivenhet – dette året som alle andre. Men denne gang ble det en begivenhet som bokstavelig talt viste seg å være punktert. Det var grunnen til at «Spøtt-Per» ble oppsøkt, og det var da jeg for første gang hørte «Internasjonalen». Han jobbet seg svett over sykkelen - og sang! - sang så det ljomet i det vesle verkstedet: «Opp alle jordas bundne trelle»!!!!

Jeg lærte de første strofene i verkstedet til Per denne dagen – jeg og kompisen Arne. Arne kunne forresten noen brokker fra før. Faren var kommunearbeider og trimmet sangstemmen over en pils eller to foran 1.mai hvert år. Han var med i fagforeningens sangkor, og Arne kunne derfor oversette noen av de vanskelige ordene for meg.

Siden har jeg hatt et nært forhold til Internasjonalen. Fortsatt blir jeg rørt, fortsatt er det noe som griper tak i nervestrengene når ansatsen runger:

«Opp, alle jordens bundne trelle.

Opp I, som sulten knuget har!

Nå drønner det av rettens velde,

til siste kamp der gjøres klar!»

Selvsagt er det ingen som «knuges» av sult her til lands lenger. Det er de færreste som «treller» i den ortodokse betydningen av ordet. Men Internasjonalen har heller ingen norsk adresse alene. Det er arbeiderklassens INTERNASJONALE kamp-sang. Og gudene skal vite at klassefeller fortsatt utbyttes verden rundt, at arbeidsfolk treller, at de sulter. For dem er det ikke fremmedgjorte uttrykk vi tar i vår munn på 1.mai-dagen. De føler budskapet på kroppen – og vi andre formidler vår solidaritet til klassefrender under fremmede himmelstrøk når sangen synges på gater og torg.

------------

Nå var det selvsagt noe enklere motiv som førte til at Arne og jeg dagen etter sangtimen hos «Spøtt-Per» brukte 1. mai-dagen til å sykle rundt i byens gater og underholdt de som ville lytte. Med høye, kantede guttestemmer forkynte vi budskapet: «SÅ SAMLES VI PÅ VALEN, SEIREN VET VI AT VI FÅR!»

Manufakturhandleren som bodde i nabogata likte ikke det han så og hørte. Han tok en pause i hagearbeidet og hyttet med neven etter oss i det vi jublet forbi.

Arnes pappa ble heller ikke udelt begeistret da vi møtte ham. Men av ganske andre årsaker.

Han kom rett fra demonstrasjonstoget. Hadde vært fanevakt og bar lang rød sløyfe på den blankslitte svartdressen. Vi fikk en ny undervisningstime – vi fikk lære noe «Spøtt-Per» hadde glemt i farten: Internasjonalen var en alvorlig sang – den hadde et budskap. Det var noe annet enn «Rock around the clock». Vi lyttet og lærte.

Jeg glemte aldri. Derfor gledes jeg fortsatt over hva vi har med oss på 1. mai-dagen. Hva VI har som høyrekreftene ikke har. Vi har kunnskap, følelser og forståelse for noe vi deler med andre over hele kloden.

Derfor preges jeg av en smule ondskapsfull fryd når sjefredaktøren i Nettavisen dokumenterer sin reaksjonære kunnskapsløshet ved å blogge klassisk oppgulp foran årets 1.mai:

«Hvorfor feirer alle 1. mai?» Spør han. «Hvorfor må vi alle ta fri for å feire arbeiderbevegelsens internasjonale kampdag?» fortsetter han og forsøker å gjøre et nummer av at det begynner å bli en stund siden «kampdagen samlet horder». Deretter kommer hovedbudskapet i form av sutring over at nær 2,6 millioner dagsverk «går tapt» på grunn av at disse «hordene» - tydeligvis fullstendig ufortjent - har sneket til seg en ekstra fridag denne maidagen.

Det er sjelden jeg opplever dumskap og reaksjonært vrøvl som befriende og oppmuntrende. Men dette er eksemplet. Mannen som fra sin pidestall mener seg berettiget til å definere vanlige lønnstakere som «horder» – mannen som sutrer over at fridagen 1. mai betyr tapt profitt for overklassen, mannen som står ideen om solidaritet og fellesskap så fjernt at han ikke forstår en døyt av hva det dreier seg om. La han gjerne svime rundt i det politiske høyre-landskapet, blottet for verdier som ikke har å gjøre med profitt, kroner og ører.

Arne og jeg lærte imidlertid en annen lekse denne dagen på på 50-tallet. Vi bar kunnskapen med oss inn i den voksnes verden. Og hver 1. mai opp gjennom oppveksten stilte vi oppdressa i demonstrasjonstoget under fanen til Ingeniørvesenets Arbeiderforening! Der fikk vi gå - og der sang vi pokker så høyt - og snart en smule falskt etter hvert som stemmeskiftet trengte seg på. Men alvoret forsto vi. Begrepet solidaritet hadde vi lært å kjenne.

Vi følte oss vel bak fanen og flaggborgen. Og pappa Arne var stolt i svartdressen. Og det finnes ingen sjefredaktør i noen avis som kan ødelegge denne stemningen – ikke en gang i dag, et 60-talls år etter:

«Så samles vi på valen,

seiren vet vi, at vi får!»

Til lykke med dagen!