Takk for sist!

■ Så har vi det gående igjen: Straks høyrekreftene får samlet makt og myndighet stikker hoven fram. Uten unntak. Og alltid dreier det seg om en revansje for tidligere tapte slag, et forsøk på å skru klokka tilbake. Et forsøk på å undergrave rettigheter som arbeider- og fagbevegelsen har erobret gjennom et hundretalls år.

Denne sommeren har vi det gående igjen. Denne gang er det Arbeidsmiljøloven som skal til pers. Hevdvunne sosiale rettigheter som vi finner i dagens lov skal brytes ned. Arbeidsfolk skal bli mer mobile, arbeidsgiverne skal lettere kunne manipulere arbeidstid og folk og overtid, og løse arbeidsforhold skal bli en del av hverdagen. Det er plutselig blitt så velsignet demokratisk – og sosialt trygt - å tilby folk strøjobber uten fast ansettelse.

Og som alltid er strategien den samme: Fremstøt kamufleres i vakre ord. Nok en gang heter det modernisering og demokratisering. Og nok en gang ligger taktikken klart i dagen, splitt og hersk, gulrot og pisk. Slik har det alltid vært.

Svake grupper settes opp mot hverandre. Fremskrittspartiets arbeidsminister vet å fortelle at både arbeidstakere og arbeidsgivere vil tjene på de «moderate» reformene som nå lanseres. Ja faktum er at begge grupper ØNSKER endringene! Det har vi ministerens ord for. Han har selv besøkt mange arbeidsplasser rundt om i landet og forsikret seg om at slik er det. Du verden! Til og med sykepleiere, må vite! Særlig dem, skal vi tro ministeren. Og alle vil de jobbe, både dag og natt når arbeidsgiveren vifter med noen sedler. Og gjerne ofrer de fast ansettelse.
Det er bare LO- og Ap-pampene som stritter i mot, og selvsagt noen tullinger lenger mot venstre. De har jo alltid har vært motstandere av at samfunnet moderniseres. Ministeren bobler av begeistring over sitt eget forslag og fnyser illsint av mulige innvendinger. Vi aner at det innerst inne dreier seg om et korstog mot innbilt sosialisme.

På den måten blir det gjort forsøk på å tegne et bilde av en regjering på parti med lønnstakere generelt og arbeidsfolk spesielt. Med Frp i front øyner vi en hellig strid mot et påstått stivnet og «konservativt» pampevelde som har barrikadert seg i en del «Folkets Hus» rundt om i landet».

Det eneste som er moderne i denne fremstillinga er språkbruken, et markedstilpasset PR-språk. Det lukter kostbare kurser, elegante dresser og veltalende informasjonskonsulenter lang veg. Ord vrenges og misbrukes, meninger kamufleres til det smakløse.

Og nok en gang står vi overfor det primitive målet når skvalderet skrelles bort: Et lovverk modellert for å skape ryddige arbeidsforhold og beskytte arbeidstakere mot rovdrift skal i størst mulig grad tilpasses arbeidsgivernes behov for å forme et arbeidsliv skreddersydd for en arbeidsgivers ønsker og krav, og som i mindre grad tar hensyn til arbeidstakerens sosiale behov. Så enkelt er det.

Og selvsagt finnes det noen der ute på en og annen arbeidsplass som synes at slik tale er gjevt. Det har alltid vært noen som som har stått arbeiderbevegelsens solidaritetstanke fjernt og som har satset hele sitt yrkesliv på å være sin egen lykkes smed. Arbeiderbevegelsens historie er krydret av dem – som snyltere, som streikebrytere og unnalurere når kollegiale plikter kaller.

Fenomenet er vel kjent, like kjent som det er at norsk høyreside og arbeidsgiverer nesten uten unntak har dyrket og hyllet de «arbeidsvillige» de usolidariske, de som har valgt å sno seg unna der arbeidskamerater sto solidarisk.

Slik også i dag. Det er denne virkeligheten vi aner i skodda når ministeren taler om modernisering av demokrati.

Selvsagt finnes det perioder av livet der mange stort sett ikke har andre ansvar enn ansvar for seg selv. For slike er lettjente penger uten forpliktelser og solidaritet fristende alternativ. Det står dem fjernt å «kaste bort» penger til fagforeningskontingenten, og de finner det nærmest som et angrep på den individuelle frihet at de må begrense egotenkningen til fordel for arbeidskollektivet.

Jeg har møtt noen slike. For noen år siden brukte jeg en hel kveld på en av dem - en av Siv Jensens disipler - som utropte det til den ypperste form for demokrati selv å kunne bestemme hvor mye overtid han ville jobbe. Om han valgte å jobbe helg etter helg uavbrutt for å tjene grovt med penger var det hans sak. Og organisere seg skulle han slett ikke. Fagbevegelsen var dirigert av en gjeng arbeidssky pamper som ikke hadde andre mål enn å beskytte seg og sine.

Min «venn» var håndverker og jobbet gjerne svart. Det ga gode penger og dessuten: Han «hjalp» noen. Han gjorde nytte for seg i motsetning til alle disse pampene som bare forsøkte å undergrave arbeidslysten for folk flest. Og eksemplene var flere, hevdet min venn, i sær i stat og kommune der moralen var å gjøre så lite som mulig.

Nå ville det seg slik at det ikke skulle gå så mange årene før også min venn gikk med fagforeningsmerke på jakkeslaget. Han var blitt gift, hadde fått et barn som uheldigvis var svakhelset ved inngangen til livet. Plutselig hadde min venn og hans lille familie behov for solidaritet, for et godt offentlig helsevesen, for regulert arbeidstid, for den sosiale tryggheten som en fast stilling representerte.

Alt dette resultat av solidaritetssamfunnet, goder arbeiderbevegelsen har jobbet for siden før forrige århundreskifte.

I dag føler høyrekreftene seg sterke nok til å forsøke å «modernisere» - les; rive ned - viktige deler av dette byggverket. Krefter som min venn trodde på i ungdommelig overmot har bestemt seg for at tida er moden for at viktige elementer kan bli reversert. De ser gjerne at et slags «stup og skyt-regime» ble reinnført i arbeidslivet. I praksis reaksjonens forsøk på et slags «takk for sist» - en hevn for gårsdagens mange nederlag.