Fra hornet på veggen

Det murrer i sosialdemokratiske rekker. Ikke hvilken som helst ulyd, og ikke fra hvem som helst. Det er fra folk i maktposisjoner det kommer alternative tanker. Først ute var tidligere partisekretær Martin Kolberg da han i fjor stampet med foten og erklærte at Arbeiderpartiet hadde behov for en klarere venstrekurs. Så fulgte partisekretær Kjersti Stenseng  opp etter samme spor.

Partileder Jonas Gahr Støre ble tvunget på barrikadene i et forsøk på å dempe uroen med et tradisjonelt budskap: Kursen var satt, en gang for alle. Men formaningen hjalp ikke. Striden forplantet seg til et nytt frontavsnitt: Denne etterjulsvinteren pustet partiets tidligere utenriksminister og forsvarsminister, Espen Barth Eide, til glørne med et overraskende klart budskap om at vi - enten vi likte det eller ikke - nærmet oss sluttspillet for det norske oljeeventyret.
Nok en gang ble det en smule oppstyr - nok en gang måtte Gahr Støre på barrikadene, bakket opp av tungvektere i deler av LO. Han helte olje på havet - billedlig talt. Men det vil seg ikke: Jevnlig drypper det inn nyhets-snutter som forteller at det ene partilaget etter det andre slutter seg til miljøopprøret med krav om at kommende landsmøte erstatter uklarheter med klar tale og sier nei til prøveboring i Lofoten, Vesterålen og Senja. Det holder ikke lenger å klamre seg til mantraet: ”Arbeiderpartiets politikk ligger fast”.

Om ikke dette var nok har ytterligere en av partiets tungvektere og tidligere statsråd professor Gudmund Hernes opplatt sin røst fra hornet på veggen. Han går grundigere og bredere til verks og slår i et intervju med magasinet til tenketanken Agenda fast at både økende økonomisk ulikhet, klimaendringer og en voksende populisme samlet krever at “venstresiden” må tenke nytt. Når det gjelder klimautfordringene tukter han ukamuflert sine egne:  De økonomiske kreftene som stritter imot nytenkning er sterke, mens den politiske viljen og handlekraften er alt for svak.

Om populismen viser han til at den sprer seg og går dypere enn noen forutså: “Mange land har fått sine mini-Trumper, og flere ser ut til å stå for tur.” Spår han.

Og perspektivene er dystre, skal vi tro AP-guruen: Han peker på at populismen er en kraft som drives fram av elitene og “den politiske klasse”, samtidig som den i tillegg næres av grupper som opplever at “ livssituasjon presses av global handel, innvandring og tap av sosial trygghet og velferd”.

En del av den populistiske bølgen skyldes ifølge Hernes “at arbeiderklassen fornemmer at arbeiderpartiene har forlatt dem som er i nedgangsnæringene, eller i utkantene. De opplever at deres interesser og kår ikke lenger blir ivaretatt, men tvert imot trues av av de endringer som skjer, enten det er av billige importvarer som betyr eksport av arbeidsplasser, av automatisering, eller av innvandring og fraflytting.”

Dette er utviklingstrekk som ifølge Hernes lett lar seg dokumentere: ”Jeg tror at den politiske klasse - enten det er konsulentene i Stortinget, kommunikasjonsrådgiverne i stat, eller de byråkratiske stabene i kommunene har tilvendt seg urimelig høye gasjer, og har en felles interesse i å tilsløre denne økte ulikheten innen samfunnspyramidene”.

Svaret på problemene er mer politisk styring: ”Endring må skje gjennom politisk arbeid og ideologisk arbeid, analyse og bevisstgjøring. Da må vi for det første sørge for at politikerne er mer i kontakt med velgerne de skal representere. Det er et problem når de som skal representere ikke kjenner fra egne erfaringer livene til dem de representerer.” Og han fortsetter: “Problemet er at den politiske klasse - altså de som henter sitt utkomme fra politiske eller administrative verv, rekrutteres på samme måte og har likeartede karriereløp - har mistet mye tillit og tapt legitimitet.”

Så langt er det opprørske tanker som kommer fra professoren, men i sin jakt etter løsninger på de globale utfordringene er han utydeligere. Det  aner meg imidlertid at han finner forbundsfeller i den grenen av det europeiske venstre som satser på et “nytt” og annerledes og mer demokratisk EU. Men samtidig kan han gjerne oppfattes som en tolker av klassiske sosialistiske teser når han peker på at de svære samfunnsomveltende kreftene ikke stanser ved gamle landegrenser, og at det er behov for “institusjoner som kan forplikte oss og binder oss - og særlig binder store land og folk som USA og Trump.”

På spørsmål om de utfordringene som han trekker fram kan løses er Hernes imidlertid klar: Det blir vanskeligere og vanskeligere å være optimist for hver dag - men desto viktigere. “Som Marx sa: Menneskene former selv sin historie. Ikke etter eget forgodtbefinnende, men under vilkår som er umiddelbart gitt og overlevert.”

Dermed har nok en sosialdemokratisk tungvekter bidratt med tanker som utfordrer Jonas Gahr Støres løfte om at “vår kurs ligger fast”. Her gjelder det å følge med.