Det var en gang et «folkeparti»

Aldri har så få skapt så mye spetakkel blant så mange. Fritt og radbrukket, men inspirert av  Winston Churchills berømte ord fra krigens dager.

Det er mediastyret omkring Kristelig Folkepartis politiske selvmord jeg har i tankene. Nettopp selvmord. For uavhengig av veivalget på landsmøtet fredag 2. november er det et parti på sotteseng som var kilden til spetakkelet. Et parti som aldri har tatt inn over seg at Nils Laviks kristne flokk av bedehus- og småkårsfolk på sør- og vestlandet lenge har vært i ferd med å råtne på rot. Hele familien - parti og bedehustradisjon inkludert.

Derfor var det en varslet tragedie vi ble vitne til da landsmøtet stadfestet utviklingen, brøt med potensielle velgergrupper og en nesten hundre år gammel sentrumskultur, trampet på eget velgerløfte og knyttet seg til det ytterste høyre i norsk politikk.

I dag har partiet knapt en vinnersak igjen. Forsøket på reprise på abortloven er dødfødt, sutring over likekjønnet ekteskap blir et slag på siden av virkeligheten, og  et unyansert forsvar for Israels terrorvelde mot palestinerne vekker aversjon blant stadig flere.

Organisatorisk er partiet rett nok fortsatt rimelig tallrikt, med knappe 27000 medlemmer. Men gjennomsnittsalderen må fortone seg deprimerende. Og det forteller noe om partiets isolasjon i samfunnet når majoriteten av de aldrende tilhengerne er redusert til isolerte celler i det som tidligere ble beskrevet som ”Bibelbeltet”. I storbyer og urbane strøk forøvrig er partiet nærmest fraværende. Kristelig Folkeparti er ikke lenger et landsdekkende parti.  Utviklingen illustreres best når vi titter på tall for oppslutning fra Kjell Magne Bondeviks tid og fram til i dag. På høyden kunne KrF telle nesten 14 prosent av stemmene, nå balanserer partiet på sperregrensen. Enkelte meningsmålinger antyder en oppslutning helt nede i tre prosent.

Og dette partiet er det som den siste måneden har satt Norge på ende. Ikke bare på grunn av et målrettet forsøk på å begå harakiri, men også fordi media har pisket opp spenningen om partiets endelige dødskrampe vil skje innenfor eller utenfor den mest reaksjonære regjeringen landet har hatt etter krigen.

Det er betegnende for utviklingen av KrF at partiet har havnet i en slik situasjon. Det forteller at sentrumsprofilen har forsvunnet i takt med årelatingen. Det er samme sykdom som har rammet Venstre: Jo tynnere det er blitt i rekkene, jo mer krampaktig har kampen for posisjoner og formell makt blitt, koste hva det koste vil. Slik sett er det en presis beskrivelse den tidligere Senterpartilederen,  Anne Enger, kom med ved inngangen til kriselandsmøtet: KrF i regjering med Frp betyr slutten på sentrum i norsk politikk. Annerledes kan det ikke oppfattes når både Venstre og KrF inngår skjebnefellesskap med et ultra-høyreparti i stedet for et reformistisk Ap og det tidligere samarbeidspartiet Sp.

Og verre enn det: Det dreier seg om to partier som begge definitivt - så seint som ved siste valg - avsverget muligheten for at de skulle dele taburetter med Siv Jensen og Sylvi Listhaug. Flertall eller ikke: Så mye veier kristenfolkets løfter når det dreier seg om makt.

Men midt oppe i dette ynkelige spillet har deler av den såkalte “venstresiden” også ikledd seg en underlig rolle i dramaet.

Det er rett nok liten grunn til å kritisere Arbeiderpartiet. Partiet har ligget lavt tatt i betraktning av at det bare var en håndfull stemmer på kristenfolkets landsmøte som skilte Jonas Gahr Støre fra Kongens bord. Mer forunderlig har det vært å følge “Klassekampen” som i løpet av de opphissede ukene har utviklet seg til å bli et talerør for den såkalte “røde” fløya i KrF. Så sent som timer før “skjebnelandsmøtet” åpnet kunne Klassekampen på lederplass komme med en siste formaning til landsmøtedeltakerne:

“Til sjuende og sist må KrF velge: Skal det inngå i et formelt samarbeid med et parti hvor Sylvi Listhaug får stadig mer makt, eller følge Hareide inn i forhandlinger hvor det vil være langt mer å hente for partiets politikk”.
Jeg vet ikke hva avisa ville gi bort med slike løfter, eller på vegne av hvem, men jeg vet hva slags partileder ”venstresidas avis” trykker til sitt bryst: En partileder som innledningsvis stilte ultimatum om at SV måtte settes på gangen når en ny “sentrum/venstreregjering” skulle etableres. Ærlig nok, men heller ikke slik tale var nok for kremen av kristenfolket. De valgte i stedet Sylvi Listhaug.

Kanskje noe å tenke på for Ap-leder Jonas Gahr Støre som etter sin opptreden i Sarons dal for et par år siden hvileløst har søkt etter samarbeidspartnere til høyre, det være seg Venstre eller KrF. To ganger er han og Ap ydmyket. Denne gang lot også SV seg nøytralisere med en bisitter-rolle på gangen. Nå kan man undres: Hvor lenge skal den såkalte venstresiden avfinne seg med å spille bonden på høyresidens sjakkbrett?