(22 - 2011) Historiens dom avslører historiens forfalskninger. Kongehuset har hatt en særlig plass i folkets hjerter for kong Haakons oppreiste motstand mot tyskerne. At han hadde sine engelske sympatier bare av familiære grunner og dermed ikke tyske, er en for enkel forklaring. 

Kong Haakon var en bevisst og belest konge. Han kjente sin samtid. I 1939 var Europa i krig på tre fronter – Finland, Spania og Polen. Finland og Sovjet var i krig. Sovjet forberedte seg på angrep fra Hitlers tropper som sammen med finske militære og fascister kunne skyte fra Det karelske nesset inn i Leningrad; 30 km fra grensen. Fra 1938 var det et offisielt militærsamarbeid mellom Tyskland og Finland. I Spania sloss spanske republikanere og internasjonale brigader for å forsvare den demokratisk valgte republikken mot tyske, italienske og spanske fascister og nordafrikanske leiesoldater. I Polen hadde Hitler gått inn med sine stormtropper og utryddelsesbrigader. Nazismen og fascismen hadde særlig framgang fra 1930 i hele Europa; også i USA. Hitlers ”Mein Kampf ” sin ideologi var kjent fra 1925 med innhold om antisemittisme, antikommunisme, økt ”Lebensraum” i de slaviske land, avskaffelse av demokratiet m.m. fikk lovord fra norske borgerlige aviser. Ungdomsbladet til Unge Høire – ”Unge Høire” - kalte ham i 1933 for ”Den europeiske sivilisasjonens redningsmann”. Videre ble forfølgelsene av de ” hundeaktig krypende jødene”, bokbålene og konsentrasjonsleirene tiljublet av Unge Høire. I 1938 skrev Aftenposten at statsminister Neville Chamberlain var ”selvskreven til å få Nobels fredspris” etter at England og Frankrike godtok Hitlers angrep på Tsjekkoslovakia.

Hvorfor dette tilbakebikk? Alle norske aktive nazister, nazisympatisører i det dannede borgerskap, i næringslivet, i offiserskorpset og i politiet, var ikke uvitende om dette, selv om de etter krigen stort sett fornektet sine holdninger og medlemskapet i NS. Avisene informerte flittig om ”nødvendigheten” av å stoppe ”bolsjevismen med alle midler”.

I disse dager har historikeren Tor Bomann-Larsen i sin bok ”Æresord” om kong Haakon avslørt kronprins Olavs royale holdning til fascismens og nazismens natur, ideologi og overgrep. I Olavs verden var det ikke Tyskland som var fienden men Sovjet, kommunismen og revolusjon. Kong Haakon leste ”Mein Kampf” i 1936 og advarte mot denne faren. Hva med Olav? Vi må anta at han leste aviser og hørte på radio og ble en overbevist antibolsjevik av propagandaen, som de fleste av den norske overklassen. Selv han var et menneske bak tittelen. Men kan det unnskyldes? Hvorfor deltok han aktivt i arbeidet fra slutten av september 1939 og utover – uka etter Tyskland angrep på Polen – for å få til en fredsavtale med Hitler? For å fremme en tyskvennlig regjering etter en invasjon mot Norge mot å kunne sitte med kongetronen. Han var ikke på noen måte villig til å innse nazismens farer som sin far – Haakon. Til tross for kunnskapene om jødeforfølgelser, konsentrasjonsleire for jøder, kommunister, sigøynere og psykisk syke. Til tross for fascismens og nazismens tydelige krigsansikt i Spania, Tsjekkoslovakia og Polen.

Kronprins Olavs svik mot den norske befolkning er desto grellere når vi året etter må oppløse Stortinget, får forbud av partier – unntatt NS – og arbeideravisene nettopp av de kreftene har ville samarbeide med. Under lesingen av ”Æresord” bør tankene våre gå til de tusener sjøfolk, soldater, motstandsfolk og sivile som inntok et høyreist standpunkt – sammen med kong Haakon – og sloss mot jævelskapen. Henry Thingstad, ungkommunist og medlem av NKPs sentralstyre, var aktiv motstandmann og ble henrettet 19. mai 1943 i Trondheim. Han satt sammen med andre motstandfolk i cella på Vollan fengsel og de sang Fedrelandssangen og hyllet Norge og demokratiet, siste natta. Også for Henry var hele kongehuset et rent og ærlig frihetssymbol uten svik. Han skulle bare ha visst.