(Harald Øystein Reppesgaard - 4 - 2011) I de siste ukene har mobbing av barn vært gjennomgangstemaer i de største dagsavisene. Enkeltpersoner eksponerer seg som mobbeofre. De forteller om skole- og ungdomsmiljøer som var gjennomført traumatiske og grusomme og om sine seinplager. Men også voksne mobber hverandre. Politikere og eksperter på mobbekulturer ytrer sine bekymringer over at situasjonen er verre nå enn da man for alvor tok tak i problemene for 20 år siden. Skylden for denne utviklingen legges på skoler, lærere og hjemmene. Mobbingen blir personifisert og beskrives i fargerike ordelag. Man bruker allegorier fra dyreverdenen og bilder fra gammeltestamentet for å understreke sin avsky og forferdelse over tragedien som rammer titusener av mennesker hver dag. Ofrene utvikler alvorlige psykiske symptomer, familier må flytte fra mobbemiljøene, skolene manifesterer seg som ”ondskapens” riker, kommuner får sivile søksmål på nakken av mobbeofre som er blitt voksne, det utvikles harde og paranoide arbeidsmiljøer i mobbebedrifter mellom ledere og ansatte og ansatte seg i mellom. Våre kulturbærere og -voktere – media – mobber selv uten sidestykke i pressefrihetens navn. På rene mistanker – før ethvert bevis foreligger – blir ”offentlige” personer, som media selv har stasjet opp og falt nesegrus for, smurt ut over førstesidene med navn og bilder. Partiene mobber hverandre bak fjernsynskameraene og trykksverten. Ikke minst i de sosiale media. Blir politikere tatt med mobbebuksene nede når det avsløres trakasseringer av andre politikere i sosiale media med utsagn som er rene reflekser fra restene vi har fra øglehjernen, har de bare ”kødda”. Det var ikke meningen. Merkelig at slikt kan komme dagen etter de har vært frampå i rampelyset om toleranse, nødvendigheten av ”diversitet” – mangfold - og det fargerike fellesskapet i politikken. I løpet av den siste generasjonen har mobbemiljøer blomstret opp over alt i vårt samfunn. Rasisme er mobbing av et mindretall fra et reaksjonært og fascistisk flertall. Det største mobbepartiet er Frp. De har stadige spark til innvandrere. Selvfølgelig sparkes bare de fra den 3. verden, ikke svensker, dansker og amerikanere. De er jo ”som oss”. Siste nytt fra Frp-kanten er at alle innvandrere skal avlegge DNA-prøver og 2. generasjons innvandrere i Norge skal politiovervåkes. De kan rekrutteres til terrorvirksomhet, må vite. (NRK 21.02.)

Dette mangfold av ondskap dyrkes i alle samfunnslag, i alle aldersgrupper, hos alle kjønn og i arbeidslivet og er stort og heslig i det norske kulturbildet. Kommunister vet at en slik kultur ikke unnfanges i vakuum. Kultur er overbygningen av et økonomisk system. Har man et diskriminerende samfunnssystem basert på økonomisk ulikhet og utbytting av dets medlemmer får man en kultur som korresponderer med det. Ingen av våre bekymrede politikere og mobbeeksperter eller media har pekt på dette faktum. Men Marx er jo død og da må man finne andre overflatiske forklaringer uttenkt av yngre filosofer med beina godt plantet i kapitalismens blautmyr, kalt ”tenketanker”. Man kan marginaliseres som kommunist på sidelinjen av main-stream-tenkningen om man påpekte kapitalismens dekadente menneskeoppfatning og markedets frie rett til å bruke mennesker til hva det skal være for profittens skyld. Mobbing og menneskesyn hører sammen. Når mennesket blir redusert til vare på et marked hvor lønnen er kun en symbolpris for varen, blir kulturen i markedet preget av det. Ikke bare markedet men enkeltmenneskets bevissthet blir dominert av vare- og markedstenkningen. Vi utvikler en ”slavesjel” som slavene i USA etter tilstrekkelig mengder og lang nok kulturell påvirkning basert på et bruk og kast menneskesyn. Vi hater oss selv og andre. Paranoiaen har overtatt for empati og tåleevne. Vi tør ikke å bryte med et økonomisk system og en kultur som forråer oss. Kommunismen er så mye verre!
Norge er i ferd med å bli en egoistisk mobbenasjon som mister respekten for menneskers egenart og selvstendighet. Slike egenskaper skaper frustrasjoner og sinne hos Dagblad- og VG-leserne bare ved at de pirker bort i deres småborgerlige verdisyn på mennesker og verden.

I forhold til det menneskesyn vår kultur var fundert på opp til globaliseringens og markedskreftenes fulle inntreden i vårt samfunn, har vi lidd et stort kultursammenbrudd.

HØR