(Harald Øystein Reppesgaard - nr 18 - 2010) Så går man på ny rundt juletreet. Man tar hverandre i hendene, ser fromme ut og gir til beste om fred på himmel og jord. Det er jul hos Barack Obama. Han holder hendene til Benjamin Nethanyahu og Mahmoud Abbas og det lovprises en prosess som skal gi fred og gjensidig respekt mellom Israel og Palestina innen ett år. Ingen av partene har sine regjeringer fullt opp bak seg. I Israel er det nok av hauker som vil sabotere feiringen. Netanyahu har lite å gå på. Enhver bevegelse i retning av de palestinske kravene er en trussel mot hans egen posisjon. Palestinerne er splittet mellom Fatah og  Hamas, Vestbredden og Gaza. Abbas kan ikke innta noe forlik på vegne av alle palestinerne. Inngår han forlik bak ryggen på Hamas er han ferdig som statsminister. Hamas har sagt klart i fra at det ikke kommer på tale å godkjenne staten Israel. Man forhandler over hodet på Hamas – den lovlige valgte regjeringen i Gaza som USA og Israel ikke anerkjenner – og tror de vil godta hva som helst. Hvor og når i historien kan man vise til varige ordninger mellom befolkninger når den ene part er ikke-eksisterende i et øyeblikk og terrorister som for en hver pris må utryddes i det neste. Nei; det palestinske Jesubarnet i krybben lager bråk, truer med aksjoner og fordømmer de 3 vise menn nord og ned.

Det er ”Intet nytt fra Vestbredden” når det gjelder motsetningene mellom Israel og Palestina. Borgerpressa gjentar følgende:

I 1967 fikk Israel anerkjent nåværende grenser og palestinerne mistet mer enn halvparten av sitt landområde. Obama krever flere innrømmelser av palestinerne som mener de har svelget nok fra den kanten. Fra 1967 har dessuten Israel kolonisert stadig større områder av de okkuperte delene av Vestbredden med bosettinger i strid med FN-resolusjoner og folkeretten. Øst-Jerusalem ble okkupert fra Jordan i 1967 og det ble straks bygget jødiske bosettinger og israelske institusjoner der. De krever at hele Jerusalem skal være en evig og udelelig hovedstad. Palestinerne vil ha Øst-Jerusalem som hovedstad. Der ligger gamlebyen Al Aqsa, Klippedomen og Klagemuren ingen vil gi slipp på. Flyktningene fra krigene i 1947 og 1967 har folkerettslig krav på å vende hjem. Hjemmene ligger ofte innenfor Israels anerkjente grenser og er overtatt av israelere eller finnes ikke mer. Finurlige israelske lover forbyr dem også å vende tilbake. De vet at kommer flyktningene tilbake vil det endre den etniske balansen og Israel vil ikke kunne kalles lenger en ” demokratisk og jødisk stat”.  Vi vil få en jødisk overklasse og en palestinsk underklasse.

Dette sammen med etnisitet og religion blir dynamitt. Norske journalister har ikke lært å tenke marxistisk/dialektisk og se hva de egentlige motsetningene går ut på. De er opptatt av fenomenene og spør ikke om hva ligger under overflaten og som gjør alle ”fredsprosesser” til en farse? Siden 1947 har Israel vært imperialismens spydspiss mot øst. USA har en fremragende økopolitisk posisjon å forsvare i mot Midt-Østen og Asia. De kan bedrive sitt maktspill mot land som har råstoffer og har ødelagt nasjoner og folk for å få kloa i disse. Israel var viktig brohode allerede under Koreakrigen i 1950-åra. Seinere mot Vietnam, Kampuchea og Laos. Herfra har det før vært sendt trusler mot Kina, Tyrkia og de tidligere Sør-republikkene i Sovjet. Nå er det Irak, Afghanistan og ikke minst Iran. Ingen kan overbevise oss om at fredsprisvinneren Obama ofrer slike posisjoner når olje- og mineralmangelen øker i eget land til fordel for usle palestinere mot Israels vilje. Men Kina og Russland spiller en voksende rolle som blir viktigere for USA. USA sitter med en nøkkel som passer i låsen for imperialismen men ikke for å åpne fredsdøra. Det gjør de nye økonomisk sterke land som Kina, Russland, India, Brasil, Venezuela. De er interesserte i å få USA ut av Midt-Østen gjennom stedfortreder Israel og vil bruke det palestinske kortet. Alt snakk om grenser, Jerusalem og flyktninger er bare spillfekteri og et bedrag som dekker til hva saken virkelig gjelder.