(Harald Øystein Reppesgaard - nr 15 - 2010) To av verdens største show er i gang. I Sør-Afrika kjempes det om ære og penger. Likeså i Toronto hvor de mektigste økonomiske verdensmakter, G20-landene, treffes. Vi som kjempet mot apartheid-regimet og rasismen på 70- og 80-tallet unner dem den prestisje og oppmerksomhet kontinentet kan få under fotball VM.

For snaut 25 år siden ble vi fôret av media hvor kaotisk, udyktige og ubehjelpelige denne frigjorte staten, Republikken Sør-Afrika, og det fargede flertallet ville bli. De skeptiske høyrefolka i Norge og rasistene tok feil. Til tross for barnesykdommer i økonomien og sosiale skjevheter har landet og folket organisert verdens største idretts- og mediebegivenhet. Forestillingene om et liv uten urettferdighet og ulikhet som sprang ut i fra kampen mot apartheidregimet forsøkes realisert av ANC og det Sør-Afrikanske kommunistparti. Jobben er formidabel og er selvfølgelig ikke gjort på snaue 15 år. Frigjøringen fra kolonialismen var en voldsom fysisk frigjøring fra en opprinnelig erobring. Kolonialiseringen ble gjennomført i troen på at den ”overlegne rasen” hadde plikt og rett til å sivilisere den ”underlegne rasen”. Forestillingene om Afrika har vært – og er til dels fortsatt - vestlig funderte forestillinger om hedenskap og villskap som måtte ”siviliseres”. Fortsatt dominerer den europeiske modernitet med synspunktet: Vi europeere er den beste typen av menneskeheten.

Bevæpnet med sin økt selvbevissthet om eget verd i den politiske og bevæpnede kampen avsluttet Afrika på slutten av 1950-åra det koloniale herredømme. Alene, bare ved støtte fra den sosialistiske verden (spesielt Kuba), førte de kampen. I 1960 ble en resolusjon med krav om uavhengighet for alle kolonier avslått i FN, ledet an av kolonimaktene England, Frankrike, Portugal, Belgia og Spania, med støtte fra USA og Sør-Afrika. I den postkoloniale perioden krever eks-koloniherrene – vestmaktene – fortsatt en dominerende posisjon i utviklingen, ikke gjennom våpenbruk men ved å plassere inn i hodene på eks-slavene sine ”modeller for vekst og utvikling”. Fritt marked og kapitalistisk økonomi er veien å gå. Så lenge Sør-Afrika har økonomiske vansker, som må løses av arbeiderklassen selv og deres partier og organisasjoner uten nykolonialistiske/imperialistiske manipulasjoner, trekke vi bare på smilebåndet.

Har vi grunn til det?

G20-landenes fortreffelighet til å løse kapitalismens krise har i alle fall lidd nederlag.. En løsning finner de med regning til vanlige mennesker for å redde storfinansen og deres institusjoner. Det er en løsning arbeiderklassen ikke vil og kan leve med. Det vil bli sosial uro og forsterket klassekamp mot denne ”løsningen”. Kapitalismens protagonister har tatt feil. Det innrømmes av professor og nobelprisvinner Paul Krugman. I følge New York Times ble han ikke beroliget av helgens G20-toppmøte i Toronto. Han sier: - Verdensøkonomien er nær en ny depresjon. Han konstaterer at mens resesjoner er vanlige så er økonomiske depresjoner sjeldne, og at det bare er to perioder som kan betraktes som depresjoner; nemlig årene med prisfall og ustabilitet som fulgte den store panikken i 1873, og årene med massearbeidsledighet som fulgte etter finanskrisen 1929-1931. - Vi er nå, frykter jeg, i de innledende fasene av en tredje depresjon, skriver Krugman. Hvis det skjer tror Krugman at denne vil ligne mer på den «Lange depresjonen» på slutten av 1800-tallet, enn den langt alvorligere «Store depresjonen» på 30-tallet. Men kostnadene - for verdensøkonomien, og ikke minst for alle de millioner mennesker som mister jobbene sine - kommer likevel til å bli enorme. Vi siterer vider: - Og denne tredje depresjonen vil primært skyldes politisk feilstyring. Verden rundt er regjeringene bekymret for inflasjon, mens den virkelige trusselen er deflasjon, samtidig som de snakker om å stramme livreimen når det virkelige problemet er utilstrekkelige utgifter. Krugman mener at arbeidsledigheten - særlig langtidsledigheten - fortsatt ligger på nivåer som ville blitt sett på som katastrofale for få år siden, og at det ikke er tegn til at ledigheten vil synke raskt. - Og både USA og Europa har kommet langt i retning av en Japan-lignende deflasjonsfelle-, avslutter han..

Har Afrika noe å lære av G20-pampene? Neppe.