(Harald Øystein Reppesgaard - nr 13 - 2010) Nå har bankene fått sine milliarder fra staten for å overleve finanskrisa. Det var ingen bekymringer å spore fra verken NHO, KS, Spekter eller andre arbeidsgiverorganisasjoner om vi hadde råd til dette. Vi måtte bare redde et grådig og uansvarlig bank- og kredittvesenet uansett.

Vi har hatt streiker i transportnæringa, blant renholderne i private firmaer og pr. dato er 17.000 mennesker i streik i offentlig sektor. Nå dukker de bekymrede rynkeansiktene fram og det males et svarthvitt bilde fra arbeidsgiverne om at kravene er ”uansvarlige”. Dette har ikke Norge råd til. At de som skaper verdiene i landet skal overleve i en dyrere hverdag er altså ingen selvfølge. Ingen av de borgerlige aviser viser noen forståelse for streikens krav og innhold. De gir Fellesforbundets leder, Arve Bakke, for hans ”ansvarlige” linje i frontfagoppgjøret og ”politigeneralen” Arne Johannessen, som ledet Unio solide klapp på skuldrene. Begge er jublende glad for likestillingsløftet. Ja er det nå et slikt løft. Profilen er der men de har ikke forhandlet fram noen likelønnspott som likelønnskommisjonen foreslo. Arne Bakke slo fast med patos på Trondheimskonferansen at staten hadde å følge likelønnskommisjonen. Dette hadde han øyensynlig glemt under forhandlingene med staten. Profiler glemmes når pengene kreves på bordet. Vi har ingen tro på at profilen følges dersom finanskrisen fortsetter i Europa. I Danmark, Tyskland, Spania, Hellas, Portugal m.fl. europeiske land kreves det nå motsatte fra staten.: Kutt i lønningene, pensjonene og de sosiale godene. Øk skatter og avgifter. Når statsbudsjettet skal legges fram til høsten vil vi måtte lete langt etter en likelønnspott som monner. Vi får smuler og vakre ord om at å vise moderasjon og at ting tar tid.

De i offentlig sektor vil ha mer enn profiler i likelønnsdebatten og de vil ha full styring med fordelingen. Fellesforbundet aksepterer ikke at den enkelte kommune skal gi et ”trynetillegg” alt etter hva rådmannen finner ut av ha kommunen har råd til. Dessuten lå tilbudet flere millioner bak kravene. 80 % av medlemsmassen er kvinner med lavtlønnsgrupper som renholdere, hjelpepleiere, vaktmestere, sekretærer og de krever en mer rettferdig og sosial fordeling av lønnsmidlene. De krever et kronetillegg framfor prosentvise tillegg. Prosentvise tillegg vil selvfølgelig gi mer til de med allerede høyere inntekter. Dette ble heller ikke innfridd fra KS.

Regjeringens Soria Moria-erklæring ll var fylt med store løfter om likelønn og solidarisk lønnspolitikk.  Ikke rart at fagforeningene gikk ut høyt på banen og er villige til å slåss for sine krav. Kvinner som jobber med velferd i offentlig sektor tjener ca. 120.00,- kr. mindre enn menn i privat sektor med samme utdanning og kompetansen. Så sitter altså den rødgrønne regjeringa med penger på bok og så langt ignorerer sine egne løfter og snur fagbevegelsen ryggen.

Den eneste løsningen er at regjeringa kommer med likestillingsmidler. Dette handler om framtiden til velferdsstaten og kvaliteten på tilbudene til befolkninga, sier bl.a. lederen for Utdanningsforbundet i Sør-Trøndelag, Lisbet Strickert.

Det handler også om noe mer. Troverdighet til en regjering som sier de har hovedvekt på sosialdemokratiske verdier med sosial rettferdighet, like lønn for likeverdig arbeid, fattigdomsbekjempelse m.m. Vi kommunister vet at AP og SV i mange situasjoner har forlatt arbeiderklassens verdier når borgerskapet sier” at dette har vi ikke råd til”. De gir penger til garantifond for skipsbygging, null-skatt til skipsredere og milliarder til fallerte banker, mens de sultefôrer kommuner økonomisk som går ut over barnevern, sosialklienter, vedlikehold av skoler og infrastruktur og skatteøkninger til pensjonistene.  Streikene er nødvendige av to ting: 1. Få gjennom de dagsaktuelle krav for å sikre arbeiderklassens rett til å få sin del av verdiskapningen i samfunnet. 2 For å sette fokus på de dobbeltholdningene som styrer Norge i dag med almisser til finansfiffen og lite, eller ingenting til vanlige arbeidsfolk og pensjonister.

Streikekamper må også få et ideologisk og politisk innhold med bevisstgjøring av arbeiderne. Vi må vite hvem som er våre allierte og hvem som er våre motstandere skal styrkeforholdet endres til fordel for arbeiderklassen i samfunnet.  Dessverre har norsk fagbevegelsen sviktet denne oppgaven. Det er viktig med kroner og ører men vel så viktig med politisk skolering.

Det kommer et valg i 2011. Vi skal ikke glemme regjeringas unnfallenhet dersom de streikendes krav neglisjeres. Det må få følger til valget. Ellers er vi like langt ved neste tariffoppgjør.

HR