Det finnes ingenting å tro på
-
(Hans Petter Hansen - nr 12 - 2010) Nassia Karanrikol har vært på demonstrasjon, for andre gang i livet. Hun frykter Hellas skal bli et utviklingsland. Slik starter Morgenbladet sin førtesideartikkel 14. mai.
Vi har valgt å bruke disse to setningene som utgangspunkt for vår kommentar om Hellas og den kapitalistiske verden for øvrig.
På kontoret til Karanrikol er alt som vanlig men utafor i Athen og Hellas for øvrig skjer det store ting. Det er masse sinne blant folk. Byen er den samme, men stemningen er blitt en annen. Man kan ikke se det, men det er masse følelser blant folk. De er redde for at det er det arbeidende folket som må ta belastningen. Mange er allerede sagt opp, mange har fått lønningene sine satt ned. Folket er fortvilet og sinte.
Ja, det er kanskje den alvorlige krisa i kapitalismen som er på gang. Kommunistene har påpekt at kapitalismen ikke kan bli stabil, ikke kan tjene hele folket, og under de store krisene som vil komme, bare kan tjene overklassen.
Folket har ikke hørt på kommunistene, men utviklinga går sin gang slik kommunistene har forutsett. Arbeiderne har ennå ikke begynt å diskutere på en annen måte. Ennå har man ikke begynt å snakke om systemet, stille spørsmålet om vi må ha noe annet. Det vil si at det er noen ikke så få i Hellas som har stilt og i større grad stiller slike spørsmål etter hvert. Men foreløpig er det ikke mange nok. Når krisa går videre vil det nok bli flere som kommer til å høre på kommunistene.
Det kommunistene mener må skje, er at samfunnet etter hvert tar over produksjonsmidlene og styrer produksjonen. Dette må skje i stadig flere kapitalistiske land. Slike krav vil nok komme i større og større utstrekning. Men for at det skal bli et skikkelig nytt system, må folket stemme på venstrepartiene, først og fremst kommunistene. Det er ikke godt å vite hvor lang tid det vil ta før flertallet vil være på venstresida. Det avhenger av hvor djup og langvarig krisa kommer til å bli.
Er det sannsynlig at krisa vil utvikle seg videre nå? Antakelig kommer den til å gjøre det. Det er ikke noe som tyder på at det vil snu og kapitalismen vokse seg sterk. Det er antakelig så store hindringer som nå har bygd seg opp at systemet vanskelig kan reise seg igjen. En av hovedhindringene vil være at etterspørselen til de prisene kapitalen forlanger ikke vil være stor nok.
Høyrepartiene mener at kommunistene snakker om en utopi som aldri kan eksistere. Men de kan heller ikke tro på kapitalismen. Altså er de villrede. Nei kommunistene må bare holde fast på sin teori om utviklingen av kapitalismen. Vi ser at situasjonen innbyr til det. Og forholdene vil i stadig sterkere grad forandrer seg slik at kapitalismen kommer oppi stadig større vansker. Slik det er nå i Spania og andre land, er det tale om en negativ lønnsutvikling. Det foregår også et kutt i offentlige investeringer i flere land i Sør-Europa. Alle disse negative tiltakene kan nok folket godta for en kortere periode, men dersom det fortsetter i det lange løp, må en regne med protester fra befolkningen.
Ja, det finnes noe å tro på! Fortsatt finnes det noe som heter planøkonomi. Historisk har slike økonomier vist seg å være framgangsrike: I Sovjetunionen, i Kina og på Cuba, for å nevne noen. Der man har fjernet planøkonomien som i Sovjet har det vist seg at forholdene for befolkningen er blitt dårligere. Det som kjennetegner samfunn med planøkonomi, er at klasseforskjellene dempes eller forsvinner. Dermed får vi samfunn der deler av befolkningen ikke er fattige og dermed heller ikke må sulte. Dette er helt vesentlig for kvaliteten i samfunnet. Sjøl om samfunnene ikke er overdådig rike, så blir slike samfunn hevet opp til et høyere nivå.
-
Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!
Kommentarer
blog comments powered by Disqus