(23 - 2016) I det siste året er norsk opinion overforet med informasjoner, kommentarer og bilder fra det aparte oppgjøret mellom republikanernes og demokratenes kamp om makten i Amerika. Vi kan nå mer om kandidatenes drittpakker kastet mot hverandre i media og gjørmebryting som er kalt «valgkamp» enn om noe annet som skjer i dette landet.

Er dette siste fase av en utvikling av ukultur og dystopi i dette mektige landet? Har Amerika alltid hatt ledere som bare er korrupte, egenmektige og aggressive som avspeiler samfunnets mørkeste sider, slik vi ser det i de siste års valgkamper i USA? Er det slik at en hel verdens utenfor USAs domene snur ryggen til dette landet som en gang var The Land Of The Free And The Home Of The Brave? Også i Norge øker skepsisen til amerikansk inne- og utenrikspolitikk.

De fleste av oss elsket Amerika. Mange av oss har slektninger der. Mange har studert og bodd i lengre tid der. Mange har venner og bekjente «over there». Etter krigen var Amerika drømmenes, frihetens, mulighetenes og eventyrenes land. Vi slukte amerikanske tegneserier og senere litteratur og hørte amerikansk musikk døgnet rundt. Amerikanske jeans, bublegum og plattformsko, biler og motorsykler var etterkrigsungdommens innhold i praten på hjørne. Den amerikanske fagbevegelsens styrke sto også for Etterkrigs-Norge som en stor sak.

Da vanviddet begynte i Europa med fascismen i Italia og Spania, med Hitlers helvete i Tyskland, var det igjen USA som var det lyse punkt i verden, tilsynelatende de normales land. Riktignok noe korrupt og kriminalisert, men stor, åpent og vidsynt – frihetens og framtidens land. Under krigen siste fase kom USA inn med sin krigsinnsats i likhet med Sovjets og Englands. Vår kjærlighet ble næret av alle heltene i krigsfilmene, cowboyfilmene og skurkefilmene hvor alltid det gode og edle vant over ondskapen. Men kjærligheten døde langsomt under Koreakrigen, Vietnamkrigen, støtte til Ky, Diem, Trujillo, Batista, Chiang Kai Chek, Franco, Salaza, you name it. Det kom avsløringer om korrupt rettsvesen, voldsbruk, rasehat, presidentdrap, overvåking og innbrudd i partikontorer. Løgnpropagandaen om Sovjetunionens streben etter verdensherredømme og at alle kritikere var fordekte «kommunister». I dag ser vi at USAs kamp for de undertrykte folks frihet blir stadig over nesten hele verden betraktet som blodig voldsanvendelse til fordel for amerikansk forretningsinteresser jfr. Afghanistan, Irak, Libya, Syria.

Store deler av amerikansk og norsk presse ser det som en helligbrøde å bringe fakta – som skulle være pressens viktigste oppgave – om USAs handlinger i verden. Delvis av sentimentale, delvis av opportunistiske grunner i forhold til aviskonserner (eierne), har de utelukkende gjengitt amerikanske statement av seg selv. Resultatet er at det norske publikum er ufattelig slett orientert om emner som går på alle de væpnede konflikter og kriger dette drømmelandet har vært og for tiden er i. Vi skal for enhver pris være delaktig i Amerikas livssyn. Det er Amerika i oss. Det himmelske Amerika, uavhengig av tid og rom.

Ingen har mer enn Edward Snowden avslørt den amerikanske løgnen og egen uskyld.
Han er i ferd med å bli et ikon i vår tid. Særlig erobrer han sin generasjon, de som er oppvokst med internett som en selvfølge, og troen på retten til alle typer informasjon som en helt grunnleggende menneskerett. I 2013 ble han foreslått som kandidat til Nobels fredspris. Han fikk tung støtte fra FNs menneskerettighetssjef Navi Pillay som sa at Snowden-saken demonstrerte behovet for å beskytte mennesker som avdekker overgrep, og minnet land om plikten til å innvilge asyl. Pillat henviste til selveste Menneskerettighetserklæringen for å understreke at den vilkårlige invasjonen av privatlivet som CIAs og NSAs overvåkere driver med er ulovlig. Snowden er erklært som samfunnsfiende nr. 1 i uskyldens land og kan risikere å bli dømt som spion for å informere om USAs kriminalitet i verdensmålestokk.

I George Bushs tid var det løgnen i FNs sikkerhetsråd om masseødeleggelsesvåpen i Saddam Husseins Irak som knuste USAs troverdighet. Løgnen begrunnet krigen som etter alle mål ble en katastrofe. I Barack Obamas tid er det droneangrepene i utlandet, og nå, behandlingen og rettssaken mot varsleren Bradly Manning, og den nådeløse jakten på Edward Snowden, som undergraver USAs troverdighet, og det som måtte være igjen av det man noe pompøst kan kalle USAs moralske lederskap.

Nå er det en stund siden det bodde et gudsord fra landet i Det hvite hus. Det nærmeste vi kommer er trolig Jimmy Carter, som først og fremst ble valgt fordi hans forgjenger - Richard Nixon - var en åpenbar kjeltring. Dessuten er det all grunn til å tro at tyngden av det amerikanske presidentembetet i seg selv er vesentlig større enn det som måtte være den enkelte presidents samvittighet. Snowden-saken understreker dette. Obama, som var internett-generasjonens presidentkandidat, og er mer liberal enn noen president siden Roosewelt, er i Snowden-saken militærapparatets opplagte mann. Ganske enkelt fordi også Obama er offer for tyngdekraften, som USAs president.

I denne supermakten skal det velges president den 8. november. To kandidater som begges må betegnes som korrupte er i hendene på militærapparatet; i hele det militær-industrielle kompleks, som selv president Eisenhower advarte mot. Storkapitalen i USA er både Trumps og Clintons maktbase som Hitlers i Tyskland Med en ukulturell balast og en aggressiv militærhistorisk realitetsoppfatning av verdensbildet er det lite å forvente av nytenkning hos noen av dem.

Hvem av de som blir president er likegyldig. Med militærmakt og pengemakt som maktbase vil USA som verdensmakt og imperialistisk stat fører sine kriger mot uskyldige stater fortsette. Trusselen mot Russland og Kina – ja mot hele verdensfreden vil dessverre øke.