La oss komme med en påstand: Bush var mer i pakt med den nedarvede ideologien i landet enn det Obama er.

Derfor møtte Bushs politikk mindre motstand i befolkning og kongress enn Obamas politikk gjør i dag. Derfor faller den europeiske tanken om Obamas politikk ikke helt sammen med de meninger USAs innbyggere har. Dette gjelder ikke bare de bitre demokratiske motstandere: Obama har ennå ikke klart å sette et slikt preg på politikken som amerikanerne fest kan støtte fullt ut.

Bushs kriger i Irak og Afghanistan var og er nok ikke mye populær: men det kommer hovedsakelig av at USA må slite mye. Seirene er ikke så lettkjøpte som man hadde tenkt seg. Tapene av soldater gjør at innbyggerne i USA føler seg delvis i klemme: De er positive til krigen, men den skulle kjempes slik at en unngikk alle tap. Men det burde de visst er helt umulig. Og det som er verst er å motta de døde. For forholdet mellom USA og Europa var Irak-krigen avgjørende. Den skapte en viss uenighet over Atlanterhavet. Men det fns en rekke andre saker som også skaper splid. For eksempel miljøkrisa og global oppvarming. Hittil har USA neglisjert denne kampen, først og fremst innen landets grenser.

En leders popularitet pleier vanligvis å dale jo lenger en kommer ut i presidentperioden: Det skjer nok også for Obama. Men foreløpig ligger han mye høgere enn Bush noen gang var.

77 prosent mot Bushs 20 prosent av de spurte i Europa og Tyrkia. Men Obamas popularitet vil neppe vare ved. Altså: USAs befolkning har nok en større tillit til sin president nå enn de hadde til den tidligere presidenten. Det kan Obama leve godt med så lenge det varer. USAs økonomi er ustabil og kan fort endres. Da kan også mye annet forandre seg. Krigen i Afghanistan og forholdet til Iran er også avgjørende. I det lange løp kan den usikre økonomien raskt sette kjepper i hjulene for USA. Da kan det fort skje store endringer i forholdet til de europeiske land. Norge, som har en stor handel med USA, kommer også til å bli berørt i en slik situasjon.

Valget – ingen forandring

Valget ga ingen nevneverdige forandringer når det gjelder partienes styrkeforhold. Forandringene er så små at det antakelig ikke gir nevneverdige endringer i den politikken som kommer til å bli ført. Ap og Frp ble de største partiene, men Frps ytre høyrepolitikk fører til at det ikke fns alliansepartnere til partiet. KrF har gjort det dårligste valg noensinne.

Det kunne blitt forandringer dersom høyresida hadde vunnet. Fremskrittspartiet og Høyre hadde før valget gått inn for å endre lovgivningen som regulerer partsforholdet i arbeidslivet. Det vil si at de vil endre loven til fordel for arbeidsgiverne, som ville gitt tilsvarende ulemper for arbeidstakerne. England er et godt eksempel: Etter Margareth Thatcher-prioden kan f. eks. en arbeidstaker bli oppsagt av arbeidsgiveren. Går arbeideren til retten – og til og med vinner rettsaken, er arbeidsgiver ikke forpliktet til å ta tilbake vedkommende. Det som var av stillingsvernet har man fjernet!

Videre er det i England opp til arbeidsgiveren å bestemme om en arbeidstaker skal få ferie eller ikke, eller om han skal ha fritid eller ikke – fordi arbeidstidsreguleringer er fjernet. For eksempel hadde en arbeidstaker ikke hatt ferie på 7 år. Arbeidsgiveren ga klar beskjed: Ta gjerne ferie, men når du kommer tilbake, er det en annen som har overtatt jobben din – for det er mange arbeidsløse som vil ha jobb. Slike arbeidsforhold kaller Høyre og Frp for ”feksibilitet” i arbeidslivet – og vil innføre tilsvarende ordninger i Norge.

Vi ser altså at høyrepartiene arbeider for å gjøre arbeidslivet mer brutalt. Kapitalmakta skal ha det avgjørende ordet.

Vi sier at det ikke er så store forskjellen mellom den politikken Ap vil føre og den høyrepartiene vil føre. Men vi ser at den forskjellen kanskje ikke er så liten. Det er bare store protester fra folket som stopper dem. Men det beste er å ikke slippe dem til i det hele tatt. Derfor var det et ”lykkelig valg” som fant sted den 14. september. Men når hardere tider kommer, er det bare partier av NKPs støpning som kan redde landet.