FRIHANDEL I REVERS?

■ Gjennom flere tiår har mantraet om at frihandel, privatisering, konkurranseutsetting, reduksjon/fjerning av toll, redusert skattenivå og fjerning av politiske styringsverktøy skulle føre til flere arbeidsplasser, fjerning av fattigdom osv. vært den ledende ideologien både hos høyrepartiene men også de sosialdemokratiske partiene.

Ja også blant folk som kaller seg sosialister har noe av dette hatt en viss gjenklang. Kampen mot høyrepolitikken har vært ført av kommunister og venstreradikale, men også av partier som tradisjonelt har vært sett på som mere sentrumspartier. I Norge har SP vært en god alliert i kampen mot EU/EØS, men også i synet på frihandel. Nå kan det synes som motstanden mot frihandel også har fått framgang i kapitalismens høyborg USA.

TPP er en «frihandelsavtale» som er fremforhandlet av 12 Stillehavsland, mellom dem er USA. Dette er en avtale som går mye lengre enn tradisjonelle frihandelsavtaler. Tradisjonelt har handelsavtaler handlet om å redusere handelshindringer som tollsatser og andre begrensninger som kvoter. Men i de nye avtalene som TPP handler det ikke bare om at tollbarrierer senkes eller fjernes. Men det handler også om å fjerne lovverk som beskytter arbeidstakere, forbrukere og miljøet. Det mest omstridte i avtalen er den såkalte ISDS-tvisteløsningen. Den gir investorer mulighet for å saksøke stater for tap av framtidig profitt. Det er en gruppe på tre jurister som avsier dommen, en dom som ikke kan ankes. Vi har mange eksempler på at økte lønninger til arbeidstakere, strengere miljøkrav osv. har vært begrunnelse for at selskaper har gått til søksmål mot stater.

Det gis lovnader om at TPP vil øke sysselsettingen ved at det skapes nye arbeidsplasser, det vil være bra for miljøet og selvsagt vil det gagne alle land som deltar. De samme argumentene fremsettes også når det gjelder TTIP og TISA. Det er ikke første gang slike lovnader gis. Det samme ble hevdet i forkant av at NAFTA trådte i kraft 1. januar 1993. Dette er en avtale inngått mellom USA, Mexico og Canada. Denne avtalen skulle skape hundretusenvis av nye arbeidsplasser i USA. Men realiteten er at nærmere en million arbeidsplasser gikk tapt. Godt betalte industriarbeidsplasser har i stor utstrekning blitt erstattet av arbeidsplasser med betydelig lavere lønn. Selv om produktiviteten i USA har steget kraftig siden NAFTA trådte i kraft, så har medianlønnen stått stille.

Som arbeidere i land etter land har de amerikanske arbeiderne kjent på kroppen globaliseringens pris. De opplever stagnerende eller fallende lønnsnivå, angrep på sosiale ordninger som trygder og pensjoner, nedskjæringer og ikke minst høy arbeidsløshet som følge av at produksjonen flyttes til land med dårlige lønns- og arbeidsvilkår og lave miljøstandarder. Lavere levestandard grunnet høy arbeidsløshet og lav lønn var også en av hovedgrunnene til brexit.

Globaliseringens vinnere er de rikeste i verden. Storkapitalens behov trumfer vanlige menneskers behov. På samme måte som TPP er fremforhandlet i hemmelighet, så skjer det samme med de pågående TTIP-forhandlingene mellom USA og EU, men også TISA-forhandlingene hvor Norge deltar. Avtalene, om de blir en realitet, må også ses på som et angrep på demokratiet. Regelverk som er vedtatt i land ut fra demokratiske prosesser, må vike for regelverket i de nye avtalene.

Det er ikke bare NAFTA, TPP, TTIP og TISA som er en trussel mot arbeidsfolk og velferdsstatene. EU/EØS med det indre markedet og de fire frihetene, fri flyt av kapital, arbeidsfolk, tjenester og varer har fjernet, og fjerner regelverk, som tidligere er vedtatt i de enkelte land. WTO, verdens handelsorganisasjon, har nå nærmere 160 medlemsland. Organisasjonen arbeider for å fremme frihandel ved å senke handelshindringer og at markeder holdes åpne. Det skal ikke gis spesielle privilegier, eller diskriminere andre lands produkter og tjenester. Økende konkurranse skal fremmes. Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken drar i samme retning med privatisering, liberalisering av kapitalmarkedet, markedspriser og frihandel.

Verdensbankens tidligere sjeføkonom og vinner av Nobelprisen i økonomi i 2001, Joseph Stiglitz, er en sterk kritiker av dagens «rovdyrkapitalisme». Han argumenterer med at de fire siste tiårs neoliberale økonomiske politikk har vært bra for de få, men ikke for resten. Det er lett å være enig med Stiglitz.

Den republikanske presidentkandidaten Donald Trump har gått hardt ut mot «frihandelsavtaler» som TPP i den amerikanske nominasjonsvalgkampen. Det samme gjorde Bernie Sanders, som tapte for Hillary Clinton i kampen om å bli nominert som demokratenes presidentkandidat. Da både Trump og Sanders markerte seg som knallharde motstandere av avtaler som TPP, NAFTA og TTIP, så også Clinton seg tjent med å ta avstand fra slike avtaler. Siden Clinton har valgt Tim Kaine til sin visepresidentkandidat, en politiker som er tilhenger av både frihandel og motstander av fagforeninger, og ikke minst det at Clinton er en god politiker for storkapitalen, er det et åpent spørsmål hvor dypt Clintons motstand mot denne type avtaler stikker. Det er all grunn til å tro at Clinton vil reversere sitt syn på dette. En forsiktig korrigering av ordlyden i avtaledokumentene, uten at realiteten i avtaleteksten endres, vil benyttes som argument for at avtalene har blitt gode for amerikanerne.

Skal kampen mot rovdyrkapitalismen lykkes må alle gode krefter forenes. Den høye oppslutningen om Bernie Sanders må glede enhver motstander av kapitalismen. På samme måte er det gledelig å konstatere at Corbyn har bred oppslutning på grasrota i Labour, det britiske Arbeiderpartiet. Brexit må sees som et slag mot rovdyrkapitalismen. Motstanden mot TTIP og TISA er stor på grunnplanet i Europa. Det er lov å være forsiktig optimistisk!