(Hans Petter Hansen - nr 43 - 2001) Gang på gang, og igjen og igjen, benevnes i vestlige massemedia de sovjetiske styrkene som rykket inn i Afghanistan ved juletider 1979 som OKKUPASJONSSTYRKER. Det stemmer bare ikke. De forholdsvis fåtallige styrkene som ble utplassert i hovedstaden Kabul og andre sentrale steder, ble av de sovjetiske myndigheter sendt dit som BISTANDSSTYRKER etter anmodning fra den daværende afghanske regjering. Det skjedde i henhold til paragraf 51 i FN-pakten som gir ethvert selvstendig land rett til å be om hjelp til selvhjelp mot indre eller ytre trusler.

At det daværende progressive styret i Afghanistan hadde all grunn til å be om militær støtte fra sin sovjetiske nabostat, ga tidligere president Jimmy Carters erkekonservative rådgiver, den polskfødte Zbigniew Brzezinski, uttrykk for i et intervju med et fransk ukeblad 20 år etter. Her røpet han at så tidlig som i juli 1979 undertegnet president Carter et hemmelig direktiv om forsyning av våpen- og pengestøtte til de ytterliggående afghanske islamister - som fra sine baser i Pakistan bedrev sine sabotasje- og ødeleggelsesverk mot ”de gudløse fiender i Kabul”.

I følge dette intervjuet som Aftenpostens Per Egil Hegge viser til under overskriften; Amerikanerne brukte ytterliggående islamister i Afghanistan så tidlig som i 1970-årene, avslører Brzezinski taktikken som Carter & co tok i bruk for å få russerne til å intervenere. I intervjuet sier han nemlig rett ut:

”Det var ikke vi som presset russerne til å gå inn i Afghanistan, men med overlegg økte vi sannsynligheten for at de skulle komme til å gjøre det!”

På hvilken måte sier seg selv: Gjennom en storstilet finansiering av våpenutstyr og militære opplæringsleire, ble den fundamentalistiske grupperingen Mujaheddin tilstilt oppgaven å nedkjempe det ”gudløse regimet” i Kabul og dets forbundsfeller. Det klarte man til slutt, men først etter lang tid. Ja, selv tre år etter de sovjetiske bistandsstyrkenes avmarsj fra Afghanistan, og hele to år etter Sovjetunionens ”bortgang”, holdt det progressive Najibullah-styret stand før Mujaheddin (tiljublet her hjemme av SV og den statsfinansierte AKP-dominerte ”Afghanistankomiteen”) erobret Kabul og straks tok til med sine blodige hevnaksjoner. I de fire årene (1992 – 1996) Mujahedin satt med makten i Kabul, ufoldet det et så lovløs og blodig skrekkvelde at sivilbefolkningen i 1996 hilste Taliban velkommen som befriere. Men i det tok de feil. Meget snart fikk befolkningen føle på pulsen hva Taliban-”befrierne” stod for; et like lovløst og blodig skrekkvelde som det Mujaheddin hadde bedrevet. Ikke minst fulgte Taliban opp og forsterket Mujaheddins kvinnediskriminerende politikk.

Mens USA i disse dager fortsetter å dundre løs med sine bomber og raketter over store deler av Afghanistan (unnskyldt som terrorist- jakten på bin Laden), drøftes på ”topplan” hvem USA og Vesten nå skal satse på etter Talibans sannsynlige fall. Det er ikke så enkelt siden både Mujahedin og Taliban tidligere har vært USAs og Vestens støttespillere i Afghanistan. Og som kjent; heller ikke er Taliban nedkjempet. Det kan bare skje ved å sende bakkestyrker fra USA og andre NATO-land inn i det fattige og karrige fjelllandet Afghanistan. Men gjør de det vil reaksjonene komme – som under Vietnam-krigen – i økende takt med tilbakesendingen av likposer til de respektive deltaker-land.

Vi føler med befolkningen i Afghanistan som igjen og igjen blir utsatt for krigens redsel, og tar helt og fullt avstand fra så vel Mujaheddin som Taliban. Begge er fundamentalistiske monstre, alet opp med finansiell støtte fra USA, Saudi-Arabia og andre reaksjonært styrte land. Og vi beklager, dypt og inderlig, at USA og Vesten i den grad la vansker i veien for det progressive Najibullah-styret slik at de lot først Mujaheddin, så Taliban, rykke inn i Kabul for å hindre at Afghanistan skulle lykkes i å befri seg fra fortidas, d.v.s. feudaltidas lenker og tvang.