MEDIAS SELVFORHERLIGELSE

■ Konferansen for pressens kritiske gravejournalister, SKUP, ble avholdt helgen 21.-22. mars. Deltakerne forteller om alle hindringene de møter når de med forankring i Offentlighetsloven vil ha opplysninger om hvordan den offentlige forvaltningen tar opp problemer, behandler dem og etter hvilke lover og regler som følges. Mye kriminalitet, kameraderi og udugelighet kommer for dagen; selv med obstruksjon og sabotasje fra myndighetenes side.

Men hvem vurderer kritisk medias egen journalistikk? Hvem setter karakter på hvordan de utfører plikten til å bringe fram sanne og viktige opplysninger for oss som vi trenger for å forstå og å gjøre oss opp riktige meninger i hverdagen? Vi er ikke opptatt av at redaktører og medarbeidere tilfredsstiller egen ærgjerrighet. Mye som graves fram har ingen systemkritisk verdi. Det som har betydning settes ikke i samfunnsmessig sammenheng. Man går løs på fenomener og personer, som sitter i maktposisjoner, men ikke på samfunnsstrukturer, økonomiske og politiske forhold som legger til rette for og tillater uhumskhetene. VG «avslørte» at LO-lederen har en lønn på 1,6 mill. kroner to dager før lønnsoppgjøret. Dette skulle «avkle» Gerd Kristiansens dobbeltmoral da hun gikk tidlig ut og krevde et null-oppgjør. Det har med liv og lære å gjøre, særlig i forhold til minstepensjonistene, når leder for den faglige arbeiderbevegelsen nøyde seg med 2,75 % i lønnsvekst for arbeidstakerne. Det er ikke en gang en kompensasjon for prisveksten.

En gjennomgang av tilgjengelig materiale fra SKUP-konferansen viste ikke 1-en- kritisk setning mot et samfunnssystem hvor kløften mellom rik og fattig øker, hvor vi årlig får nye milliardærer, hvor oppsigelser rammer tusentalls arbeidere innen oljeindustrien, post, tele, bygg- og anleggsektoren. Et samfunn som utelukker tusenvis av unge fra å komme inn på boligmarkedet der spekulasjonskapitalen dominerer, hvor felles naturressurser ranes av kapitalkreftene med støtte fra den blå-brune regjeringen osv. Media er flinke til å beskrive elendigheten men ikke hva som ligger bak. De få avsløringene som kommer ut til publikum er nok farlige for maktpersoner, partier og organisasjoner; men ikke farlig for det kapitalistiske samfunnet. Det er lite hold i kritikken når media aldri nevner det sosialistiske alternativet, selv ikke i «venstresidens avis», Klassekampen. Sosialismen forties eller forvrenges til diktatur og kontroll med alt og alle. Samfunnet er ikke bra på mange måter, sies det nok, javel; men hva så? Hva gjør vi? Det er et råkjør i å sverte, demonisere, eller latterliggjøre forsøkene på å bygge et annet samfunn i de sosialistiske land. Man er mer opptatt av at Cuba på noen kontrollerte områder tillater privat virksomhet enn å få fram den enorme utviklingen for hele folket siden revolusjonen 1959. Utviklingen i Kina, Laos og Vietnam har kommet på tross av sosialismen, det er kapitalismen som er årsaken. Denne «kritiske» forsamlingen, SKUP, har i alle år enstonig bejublet Sovjetunionens avvikling til fordel for et «demokrati», styrt av oligarker og vulgærkapitalister. De har ikke villet få fram den enorme utviklingen for hele folket unionen hadde fra føydalsamfunnet før 1917 fram til 1991.

De som hyller sine møkkagravere har ledere som har fått sin basislærdom fra Forsvarets Høyskole og vet hva som forlanges av dem. De følger i stor grad «His masters voice» med kritikk i en retning og manglende selvkritikk. Antyder man medias samfunnsbevarende, systemavhengige og selvbeskyttende posisjon i Norge, rykker sjefspresse-etikeren, mangeårige leder i Pressen Faglige Utvalg (PFU) – Kokkvold - ut med tirader av nedsettende og latterliggjørende adjektiver av skribenten. Fra hans penn kom det aldri slike bemerkninger mot de som skrev «løgn og førbainna dikt» om sosialismen og de sosialistiske land. Slikt var godt etisk pressearbeid.

SKUP-folket har ikke vist vilje eller evne til å kritisere eller avsløre sine egne ledere og maktmennesker i aviser, radio eller TV. Der finnes vel nok møkk å grave fram når det gjelder fyll, kjøp av horer, økonomisk mislighold m.m. Det ville være å skite i eget reir, men ville allikevel være mer troverdig for journalisters og medias uavhengighet enn bare å vise fram direktører, med full CV, tatt for korrupsjon og inside-handel på børsen. De ytterst få ganger r SKUP komme med avsløringer av ledende mediafolk, er det uten navn og bilde på synderen i motsetning til de som ikke tilhører presseklanen.

Jahn Otto Johansen arbeidet mange år i NRK, bl.a. som utenriksreporter. I en av sine bøker omtaler han NRKs manglende selvkritikk i et eget kapittel i boka: ”TV –makt og avmakt” I skandalene etter NRKs dekning av krigen i Biafra satte han søkelys på NRKs manglende evne til selvkritikk. De forhold han kritiserte i 2001 rir fortsatt NRK som en mare. Organisasjonen er tydeligvis ikke i stand til å forbedre seg. Det betyr at forandringer bare kan komme utenfra. Han skrev bl. a:
”Men blant de fleste av mine kolleger på Marienlyst var det liten sans for at jeg ”avkledde” fjernsynsmediet. Man skulle ikke røpe ”firmahemmeligheter”. De mest opphissede sa at jeg hadde ”skitt i eget reir”. Dette er et problem som har hengt ved NRK, og særlig fjernsynet, helt opp til våre dager. Selv om det innad kunne på gå en faglig og selvkritisk diskusjon om det vi sendte, skulle fasaden holdes utad.”

Den gjennomførte mangel på selvkritikk er det verste. Da mener jeg ikke forsøk på flikking av detaljer om layout, stoffbehandling, dekning av publikums favorittemaer e.l. Det dreier seg om noe mer dyptgående, nemlig mediene ukritiske holdning til det å skape og vedlikeholde sin egen maktposisjon på meningenes marked. Michael Ignatieff - kanadisk forfatter og filosof - er en av de mange kritiske røstene utenfra:
”Jeg må innrømme at jeg har store problemer med å akseptere medienes manipulering av liberale prinsipper. Under dekke av demokratisk ansvarliggjøring produseres en enorm makt til mediene selv.

I realiteten dreier det seg om iscenesettelsen av et offentlig ratifisert flertallstyranni.”
Mange mennesker savner muligheter for å komme til orde i pressen. Leserbrev og kritikk vil i sjeldne tilfeller bli trykket. Man er avhengig av redaksjonens velvilje og sympati. I dette mediademokratiet, som roses på SKUP-konferansene, kommer sjelden uttalelser fra NKP eller leserinnlegg fra kommunistene fram. Aldri i Aftenposten, Dagbladet eller VG. NKP som parti eller kommunister får aldri tid og rom til å fremme sine synspunkter i radio eller TV. Skal man snakke om kommunisme er det forskere fra Forsvarets Forskningsinstitutt eller Utenrikspolitisk Institutt (UPI) som breier seg. Før var maoistene sannhetsvitner.
Journalist Terje Carlsen kritiserte NRK nylig for manglende presseetikk. Konklusjonen er at hverken PFU eller Kringkastingsrådet har evne eller vilje til å opptre med den faglige tyngde som trengs for å kontrollere og korrigere NRKs redaksjonelle virksomhet. Dermed fortsetter denne arrogante mediegiganten med sitt eget løp. NRK har gjennom årene vist at den ikke tar hensyn til kritikk hverken for manglende medieetikk eller for plagsom kvalitetssvikt i programmene.