Historien omen varslet tragedie

Harald Øystein Reppesgaard

Statoil er et lite stykke Norge utaskjærs. Som så mange andre store selskaper med norsk kapital utvandret til verden der råstoffer kan utnyttes og profitt kan hentes.

DE ER MEGET framtredende i kjente al-Qaida-områdene og representerer fremmedartete kulturer, utgjør økonomiske tyngdepunkt og hviler på militærstyrken til de ulike regjeringene. Vi har i al- Qaida-land foruten Statoil både Aker, Seadrill, PGS, Norsk Hydro, Telenor m.fl. Dette er monopolselskaper som utbytter den lokale arbeidskraften, kontrollerer store råvareressurser og utgjør en overklasse der de opererer. Al- Qaida ser på disse vestlige økonomiske intervensjonene som overgrep mot islamsk tro, arabisk kultur og oppløsning av historiske normer og seder. I en generasjon snart har vi kjent til den radikale Islams ideologi og målsetninger. Hellig krig er rettet mot vestlige påvirkninger og økonomisk utbytting.

TERRORANGREPET I GASSANLEGGET, In Amenas, ute i ørkenen i Algerie kom ”uventet” på norske myndigheter og på ledelsen i Statoil, heter det. Dette til tross for våre etter hvert gode kunnskaper om al-Qaidas operative metoder og mål og Statoils omfattende sikkerhetsforanstaltninger på stedet. Tidligere Statoilsjef Terje Martin Halmø er ikke forbauset over hendelsene. Han sier til Aftenposten lørdag (19.01):” Jeg er ikke overrasket over at de gjør noe sånt, Vi har vært forberedt på sånt og det er slike ting vi øvet på hele tiden…. Når Libya imploderte, Mali eksploderer, Algerie grenser til begge land og det sørlige Mali er en ørken og ingenmannsland er det klart at spesielle grupper kan foreta seg ting på grensen der”.

KLOKE MILITÆRE HODER har hevdet at al-Qaida lå med brukket rygg etter at Obama tok livet av Osama bin Laden. Ikke minst har løgnen fått bre seg om den vestlige militære koalisjonen ”framganger” med desimering av Taliban og militant islamisme i Irak og Afghanistan. Norske politikere og NATO-protagonister har gitt oss en sovepute og beroligende medisin slik at norsk næringsliv fortsatt kunne utbre seg uhemmet i den tredje verden.
TVERT OM VET vi at tusenvis av jihadkjempere har forlatt disse landene, da slaget er tapt for NATO og EU-landenes militære ”misjoner” og de har flommet til andre jaktmarker som Jemen, Somalia, Nigeria, Tunisia, Egypt, Libya, Mali, Pakistan mfl., og nå Syria. Den ”arabiske våren” viser seg ikke å ha vært noen vårløsning for demokrati og menneskerettigheter som var påskuddet til vestlige politiske krefter og næringsliv for å blande seg inn. Man jublet over demonstrasjonene i Nordafrika mot regimer som satte grenser for vestlig innflytelse og økonomiske utbyttinger. Man ga våpen og penger til de mest reaksjonære militante gruppene for å nå sine mål i Afghanistan, Irak og i Libya og fortsetter sin rakkerpolitikk i Syria. Etter vårløsningen kom Taliban og al-Qaida som fisket i rørt vann og fylte maktvakumet etter diktatorene.

ETTER AT RADIKALE, islamistiske terrorister forsvant tilsynelatende fra algerisk territorium etter borgerkrigen ble den islamske terroren eksportert til nabolandene, særlig til Libya. Her fikk de uforlignelig hjelp av NATO og EU til å felle Gadafi og rasere statens strukturer. Sammen med sine geriljafrender i Algerie har lederen Belmokhtar bygget opp en gruppe med utrolig slagkraftige våpen som flommet inn fra libyske arsenaler, etter den ”arabiske våren”, som nå brukes i terroren mot gassanlegget In Amenas.

DEN MORALSKE DYDEN til norsk næringsliv i utlandet forsvant for flere år siden. Norsk næringslivs flaggskip og rollemodell for utenlandsoperasjoner har bevisst satset i land med korrupte, diktatoriske styresett som i Aserbajdsjan, Nigeria, Iran, Libya og Algerie. Her har kynisk og simpel næringspolitikk fått langt større vekt enn menneskerettighetene som tilsynelatende er norsk flaggsak når vi går til militære angrep på land USA, NATO og EU ikke liker.

DEN FREDSPOLITISKE DYDEN forsvant allerede under Koreakrigen og Vietnamkrigen som fikk uforbeholden norsk støtte i kampen mot kommunistene. Både før og etter NATOs nye ”out of area”-konsept har Norge vært et krigførende land med et forsvar tilpasset utenlandsoperasjoner. Vi har ført krig på Balkan og i Libya, og vi er i Afghanistan på ellevte året. Vi gir etterretningsinformasjoner og koordinater til de amerikanske krigsflyene i Irak som bomber landet tilbake til ursamfunnet.

DET MILITÆR-INDUSTRIELLE KOMPLEKSET er formidabel. ”Forsvarsindustrien” leverer hele våpensystemer og sentrale komponenter til andre våpenprodusenter bl.a. til Obamas nye drapsvåpen: Dronene. Når Israel sender Hellfire-raketter mot Gaza, er den armert med norsk sprengstoff. Norge er på alle måter et farlig land i verdenssamfunnet! Dobbeltmoralens og fredsprisens hjemland.

DET ER ALTSÅ en rekke forhold som tilsier at både vårt næringsliv, vår utenriks- og militærpolitikk ikke går upåaktet hen hos krefter i verden som vil skade oss. Det må forventes at terror mot norsk næringsliv og mot annet vil skje; for eksempel mot oljeinstallasjoner. Vi vil helst ikke tro at vårt eget glansbilde av Norge ikke deles av andre. Man spiller overrasket over skepsisen og forventer applaus; ja til og med av de som har lidd økonomsk, fysisk og mentalt p.gr. av våre disposisjoner og imperialistiske atferd ute i verden. Hvilken troverdighet har vår kultur og prat om menneskerettigheter blant fattige muslimer i det udemokratiske kleptokratiet Aserbajdsjan når, utenriksminister Barth Eide nylig servilt hyllet diktatoren der?
IKKE FORTELL OSS lenger at terror mot Norge, innenfor og utenfor våre grenser, i framtiden ikke har vært varslet.