Det foregår heftige debatter for tiden om norsk kultur. Utgangspunktet er ikke kulturbegrepet og kulturinnholdet som sådan men er en ny vinkling fra Frp i integrerings- og innvandringsdebatten maskert som ”kulturdebatt”.

SOM FØR ER den reaksjonære høyresiden intenst opptatt av at ”fremmede” kulturer ødelegger ”norsk” kultur da vi oversvømmes av muslimsk fundamentalisme og umoralsk atferd som ikke ”passer” seg her. For ikke å snakke om latterlige klesdrakter og rare lukter i oppgangen. Christian Tybring-Gjedde er den hvite ridderen som vil redde vår uberørte kulturjomfru fra en slik skjensel. Rasistene Myrdal og Kjus fra 20-30 år tilbake har fått en frontsoldat i kampen for å spre mest mulig fremmedfrykt i pakt med de beste Frps tradisjoner. Anders Breivik nikker samtykkende til kampen mot venstresidens ”kulturmarxister”. Gjedde kaller det riktignok å ”ta vare på norsk kulturarv” i NRK1 TV den 3. ds. og mener det gjøres best ved innvandringsstopp, nedkutting på bevilgningene til museer og alle andre kulturinstitusjoner som nettopp vil ta vare på denne ”arven”. Kulturminister HadiaTajik har forsøkt å helle olje på det opprørte hav både i Aftenposten og i NRK1 TV men ble satt til veggs av journalist Jon Hustad i Dag og Tid i en kronikk i Aftenposten nylig. Han mener at norsk kultur ikke har noe til felles med ”innvandrerkulturer” men trues av disse gjennom innvandring. Han mener selvfølgelig kulturer og folk i fra Østen og ikke Oksidenten. Det som trues er den ”ryddige, hederlige, puritansk påvirkede samfunnsmoralen som brakte det protestantiske Nord- Europa til verdenstoppen”. Stikk i strid med ”muslimsk kultur” og pakistanernes drosjesvindel i Oslo nevnes som et kardinaleksempel.
FINNES DET EGENTLIG en spesifikk ”norsk” kultur? Kulturmenneskene svarte til Viggo Johansen i NRK 1TV følgende: Hajik – Pinnekjøtt og kålerabistappe slik mor min lager den etter oppskriften fra Bjørheimsbygd. Gjedde – Jeg kan jo si 17.mai og pølser.
SÅ VET VI det. I spørrerunder i flere aviser sier folk noe av det samme og nevner ellers ski- og turgåing, stavkirker, jazz, vaffelsteking, strikketøy, bunad og for ikke å glemme julefeiring.

VI MÅ SKILLE det kulturpolitiske begrepet som handler om kunst- og kulturuttrykk som skapes, blir utøvd, formidlet og distribuert, ut fra det sosialantropologiske og sosiologiske.
KULTUR ER AVLEDET av arbeid opprinnelig innen jordbruk. Ingen debattanter har sett på den historiske forutsetningen for kulturens utvikling og sammensetning med grunnlag i arbeidets utvikling fra de ulike samfunnsformasjoner. Arbeidets ledere, produktene og verdiskapningen har alltid vært underlagt de eiendomsbesittende klasser som har kjøpt arbeidsinnsatsen fra de eiendomsløse. De som alltid har hatt makt, økonomisk og politisk, gjennom sin eiendom har alltid bestemt samfunnets økonomiske og materielle overbygning som kulturen. Uten slaveri og herrer, ingen gresk stat, ingen gresk kunst. Likeledes uten slaveri og herrer ingen romersk stat og ingen romersk kultur. Historien viser at de begunstigete som leder arbeidet, handelen, statsforvaltningen er de som legger føringene for kunst og kultur. Dersom de begunstigete er arbeiderklassen vil de nødvendigvis legge normene for en ”arbeiderkultur” men som heller ikke er spesifikk men vil integrere rester av borgerskapets kultur som er tjenelig.
I NORGE ER det borgerskapets og kapitalismens kulturform som hersker så lenge det kapitalistiske hegemoniet hersker. Marxismens forståelse av kultur ligger slik opp til den antropologiske, sosiologiske og samfunnsanalytiske. I innledningen til ”Kritikken av den politiske økonomi”, reiser Marx en rekke historiske og sosiologiske problemer som må løses for å utarbeide en estetikk, moral og kunstsosiologi baser på den dialektiske materialismen. Det må være vårt utgangspunkt i debatten.

SKAL VI SNAKKE om ”norsk” kultur må der være reminisenser fra vikingtiden men selv da tok vikingene hjem ulike kunstformer fra sine tokter i utlendighet. Så kom danskeveldets og kristendommens grep om folkesjela. Kulturutviklingen ble anført av prester og embetsmenn som hadde sine etiske og moralske normer og utdanning fra Danmark og Tyskland. Riksspråket, skriftspråket m.m. ble fort en blanding av dansk, fransk, tysk og svensk. I daler og fjorder var det en ”folkelig” kultur som heller ikke var genuint norsk. Våre bunader, folkedanser, rosemaling og stavkirker har opphav fra utlandet. Ivar Aasens nynorske språkform forsvant fort og nynorsk er nå blandet ut med riksmål og er døende. Selv vår erkenorske Grunnlov er en kopi av den franske og amerikanske revolusjonens ideer. Selburosa er ikke mer norsk enn at du finner opphavet fra Tyskland. Nasjonalromantikken i malerkunst og litteratur fikk næring ute i Europa, bl.a. i Tyskland. Ibsen måtte til Roma for å få impulser, Vigeland til Tyskland. Slik kan vi avkle myten om den ”norske” kulturens egenart og renhet. Opera vist i Norge er bare med ett unntak produsert i utlandet. Det finnes heller ingen spesifikk ”europeisk” kultur. Uten påvirkning gjennom kontakten med den arabiske verden og Kina, lenge før og etter Kristus, hadde vi verken hatt skrifttegn, algebra, kalender, medisin, teknologi som optikk m.m. flere hundre år før vi utviklet alt videre selv.

I ET PAR generasjoner er det amerikansk og engelsk musikk, litteratur, film, TV-serier, språk m.m. som dominerer totalt i Norge. Selv om det lages norske varianter av musikk, bøker og filmer, ispedd porsjoner fra norske folkeviser og myter, er bakgrunnen langt fra norsk. Media forskjønner og kopierer den angloamerikanske modellen med tabloid, overflatisk innhold og form. Kultur skal selges på et marked ellers er den ikke interessant. Den kultur som er farlig for det norske folkets selvstendige meningsdannelse og ideologi, er kapitalismens herskerkultur, ikke innvandrernes. Tvert om. Innvandrere beriker ofte vår ”norske” kultur slik historien viser.