(1 - 17) TISA er den nye oljen for finanskapitalen. Avtalen gjør offentlige tjenester til et forretningsområde med enormt potensiale. Bare i Norge er verdien av offentlige innkjøp nå på 500 milliarder kr. årlig, og det kan fort bli mye større.

TISA-avtalen (Trade in Services Agreement) skulle vært signert 5. desember 2016, men uenighet om personvern og press fra folkebevegelser har ført til utsettelse. Forhandlingene fortsetter i 2017. Nå gjelder det å skape økt oppmerksomhet rundt konsekvensene av avtalen, som vil legge offentlige tjenester vidåpen for privatisering.

Handel med tjenester øker mest
Handel med tjenester utgjør en stadig større del av den globale økonomien. Tjenester står for rundt to tredjedeler av BNP og 25 prosent av global handel. Tar vi med tjenestekomponenten i handel med varer, utgjør handel med tjenester nærmere 50 prosent av verdenshandelen.
For den internasjonale finanskapitalen gjelder det å feste grep om den offentlige tjenesteproduksjonen. Å få betalt for å drive tjenester på vegne av fellesskapet er allerede en lukrativ butikk, der risikoen som normalt er forbundet med næringsvirksomhet nærmest er eliminert. Allerede i dag er internasjonal finanskapital inne som eiere av selskaper som drifter norske velferdstjenester. Store selskaper med utenlandsk kapital kjøper f.eks. opp norske barnevernstiltak.

Denne utviklingen akselerer ytterligere hvis TISA-avtalen blir realisert, ved at offentlige tjenester kommersialiseres. TISA-avtalen skiller ikke mellom offentlige og private tjenester, å drive et sykehjem eller et hotell er det samme.
Blir avtalen gjennomført vil kun statlige basisfunksjoner som rettsvesen, politi og forsvar være unntatt privatisering, alle andre oppgaver som det offentlige i dag driver vil ligge åpen for næringsinteressene. Vi sitter da igjen med den minimumsstaten som de mest ytterliggående libertarianere ivrer for, den som går under betegnelsen «nattvekterstat» .

Markedstenkning gjennomsyrer alt
«Regjeringen mener i utgangspunktet at produksjon av velferdstjenester skiller seg lite fra andre tjenester. Bruk av konkurranse stimulerer til verdiskaping, bedre tjenester og effektivisering. Det er derfor helt nødvendig at konkurranse blir et gjennomgående element i offentlig virksomhet».
Regjeringen Solberg har i høyt tempo forsøkt å selge unna statlig eiendom, og å få inn private konkurrenter til statlige selskaper. At den samme regjeringen vil konkurranseutsette offentlige tjenester er bare en logisk videreføring av en markedstenkning som gjennomsyrer alt.
Men den blå-blå regjeringen fører bare videre en politikk som de rød-grønne startet. Det var Jens Stoltenberg som delprivatiserte statlige selskaper som Statoil og Telenor. Det var også de rød-grønne som i stor stil bidro til økt privatisering av offentlig tjenester. Med SV i regjering ble barnehagesektoren bygd ut ved å overøse private aktører med offentlige tilskudd. Noen av de rikeste menneskene i Norge har i dag formuer i hundremillionersklassen som følge av dette. Et annet grelt eksempel er barnevern, der SV-statsråden gjorde utenlandske konsern til store aktører, som tjente hundrevis av millioner på de aller mest sårbare i samfunnet. Vi skal også huske at det var den rød-grønne regjeringen som signerte oppstarten av TISA-forhandlingne.

TISA trumfer demokratiet
TISA-forhandlingene er underlagt stor grad av hemmelighold, noe som er et demokratisk problem siden implikasjonene av en avtale er dramatiske. Avtalen vil presse fram konkurranseutsetting og privatisering av offentlige tjenester på alle felt, hindre regulering av finanssektoren og undergrave personvernlovgivning på nett.
Vi er allerede underlagt et offentlig anbudsregime gjennom EØS. Men om TISA-avtalen blir realisert vil private aktørers mulighet til å ta over offentlig tjenesteproduksjon bli dramatisk mye større. TISA er forhandlet fram av en gruppe land med det misvisende arbeidsnavnet «Really Good Friends of Services». Dette er ikke gode venner av offentlige tjenester, men av selskapene som vil tjene penger på offentlige tjenester. NHO sin versjon er at TISA skal «fjerne eller redusere diskriminering som hindrer tjenesteytere fra ett land å levere tjenester i et annet land, på de sektorene der kommersielle aktører allerede har adgang». I realiteten betyr dette at vi ikke har noen mulighet til å begrense internasjonale selskapers adgang til å etablere seg som tjenesteleverandører i Norge. Når så tjenestesektoren i TISA defineres som «de sektorene der kommersielle aktører allerede har adgang» blir det kun nattvekterstatens basisfunksjoner som er unntatt.I tillegg skal TISA inneholde en såkalt «skralleklausul», en regel som sier at man ikke kan lage «nye hindre for tjenester». Det betyr at det vil være umulig å ta tilbake tjenestene i offentlig regi. Vi kan kalle det næringsinteressenes endelige seier over demokratiet.

Medlemmer i en gruppe i Europeeisk Forent Venstre i Europaparlamentet hadde med seg plakater mot TISA og CETA under en avstemning i Europaparlamentet i Strasburg, Frankrike, 26. oktober 2016. REUTERS/Vincent Kessler

Konsekvenser av konkurranseutsetting
Et stort oppbud av tilbydere konkurrerer allerede om å vinne kontrakter fra det offentlige. I statlige organ, i fylker og kommuner går nå tusenvis av arbeidstimer med til anskaffelser. Konkurransegrunnlag skal utarbeides og lyses ut, tilbydere leverer anbud og forhandlinger gjennomføres. En leverandør kåres til slutt som vinner og får kontrakten. Så krysser alle fingrene for at ikke en tapende tilbyder skal klage på avgjørelsen, en klage kan i verste fall føre til at hele prosessen må gjøres på nytt. Nye regler fra 2017 vil ytterligere komplisere innkjøpsprosessen.
Hele anbudsregimet er profesjonalisert og har blitt en ny næringsvei for konsulenter, rådgivere og jurister. Det offentlige må sette av store ressurser på å håndtere disse kontraktsinngåelsene, for ikke å snakke om arbeidet med å følge opp alle kontraktene. Riksrevisjonens leverte 21. juni 2016 en rapport til Stortinget der konklusjonen er at stadig grovere arbeidslivskriminalitet er et økende problem i norsk arbeidsliv. Under halvparten av de undersøkte anskaffelsene har etterlevd alle kravene til anbudsprosess og utforming av kontrakter. Ved 75 prosent av anskaffelsene har det ikke vært noen oppfølging av lønns- og arbeidsvilkår hos leverandørene.

Er det dette anbuds- og kontrollregimet vi vil at det offentlige skal bruke sine ressurser på?
«Humankapital» blir finanskapital
De offentlige tjenestene ble etablert for å dekke et samfunnsbehov. Vi bygde ut post, jernbane, elektrisk kraft osv. med fellesskapet i tankene. Da velferdsstaten oppsto etter krigen tok det offentlige på seg stadig flere oppgaver. Innen utdanning og helse fikk folk et stadig bedre tilbud, alt i offentlig regi. Fraværet av «private» løsninger har vært en garantist for at Norge i etterkrigstiden ble mer egalitært enn kanskje noe annet land vi kjenner.
I dag er holdningen snudd 180 grader, samfunnets grunnpilarer skal tjene næringslivets behov. Markedstenkningen gjennomsyrer alt. Vi er alle blitt «kunder» som noen skal profitere på. Helt nødvendige samfunnsoppgaver er blitt kommersielle «tjenester» som omsettes på et «marked». Mennesket er blitt «humankapital» som skal omgjøres til finanskapital.

Du skal gjøres til forbruker
Pådriverne argumenterer med at markedsmekanismer er den mest effektive måten å organisere på. All menneskelig aktivitet kan organiseres etter etterspørselsprinsippene for kjøp og salg. Slik oppstår det et marked, ikke bare for varer, men også for tjenester. Siden Norge er et samfunn der det offentlige sørger for et stort antall goder til innbyggerne, ser tilhengere av markedsideologien det som naturlig at også disse områdene organiseres etter markedsprinsipper.
Med skråsikkerhet vil de hevde at frie markeder er en mer effektiv og billigere måte å løse oppgavene på. Påstanden er at private leverandører kan utføre arbeidet billigere og bedre enn de offentlige selv, dermed vil det offentlige spare penger og samfunnet som helhet tjene på det.
Det er de samme som snakker om kommunal drift som «offentlige monopoler», altså en beskyttet del av økonomien, fritatt for konkurransens innovative og kostnadseffektive effekter. Når private leverandører erstatter offentlige representerer dette et «mangfold», et honnørord i de fleste ører. Innbyggere nyter plutselig fordelen av et «fritt brukervalg», ved at den enkelte selv kan velge hvem som skal utføre tjenesten. Når dagen kommer da tante Else er klar for sykehjemmet bør hun ideelt sett kunne velge «leverandør» selv, på samme måte som vi daglig oppfordres til å sammenlikne mobilabonnementer og forsikringspremier. Mennesket skal gjøres til «en forbruker», rett og slett fordi dette er rasjonelt og kostnadseffektivt.

Ideologi legitimerer motiver

Slik taler markedsfundamentalistene. Men ideologien legger et blått slør over motivene. «Effektivisering» og «modernisering» er de to adjektivene som helst brukes i ivreren for å omorganisere offentlig sektor. Dette er imidlertid ord som tilslører realitetene. I praktisk politikk betyr det deregulering, privatisering og konkurranseutsetting av offentlig tjenesteproduksjon. I realiteten dreier det seg om private selskapers mulighet til å profittere på et nyåpnet marked – i form av offentlige tjenester.
Selve grunnlaget for demokratiet er de folkevalgtes mulighet til å justere den politiske kursen, eller til og med å snu skuta 180 grader. Denne muligheten faller bort hvis TISA blir gjeldende i Norge. Vesentlige deler av politikkfeltet løftes over i en juridisk sfære, utenfor politikernes innflytelse. Endringer gjøres irreversible, det blir ikke mulig for folkevalgte å omgjøre avtalene som forhandles bak lukkede dører.

Hva gjør LO og Arbeiderpartiet?
LOs sekretariat har gjort et vedtak der de krever at markedene for helse- og omsorgstjenester, offentlig utdanning og sosiale velferdstjenester ikke åpnes fra norsk side for utenlandske tilbydere under TISA. For LO er det en forutsetning at TISA ikke pålegger eller fremtvinger privatisering, deregulering eller konkurranseutsetting av noen offentlig tjeneste på nasjonalt eller lokalt nivå, verken eksisterende eller fremtidige. Dette gjelder også muligheten for å gjeninnføre offentlig eierskap og styring i sektorer som tidligere har vært privatisert.Arbeiderpartiet sier de vektlegger TISA-avtalens betydning for norsk verdiskaping og sysselsetting. I følge AP har vi offensive interesser knyttet til at norske tjenesteprodusenter får økt tilgang til det globale tjenestemarkedet.
Samtidig ser Arbeiderpartiet det som en forutsetning at TISA-avtalen ikke svekker det politiske handlingsrommet knyttet til kontroll og styring med offentlige tjenester og velferdstilbud. AP sier at er en forutsetning at TISA ikke pålegger privatisering, deregulering eller konkurranseutsetting av noen offentlig tjeneste på nasjonalt eller lokalt nivå.

Den viktigste politiske kampen i 2017?
Hvis ikke de som hevder å representere vanlige folks interesser står opp og tar et klart standpunkt mot TISA, vil de for all fremtid ha diskvalifisert seg fra å representere noen andre enn den internasjonale finanskapitalen. Ut ifra uttalelsene fra LO og AP referert over burde standpunktet til disse to tunge aktørene være klart.Men med diskusjonen om EØS i bakhodet kan vi langt ifra være sikre på at ledelsen i LO og AP tar det riktige standpunkt. Det er direkte foruroligende når Marianne Aasen, Arbeiderpartiets medlem i EØS-komiteen på Stortinget, uttrykker full tiltro til den blå-blå regjeringen i TISA-saken, og faktisk uttaler at avtalen blir et gode for Norge. Eller når stortingsrepresentant Svein Roald Hansen (AP) uttaler at «eg er viss på at denne avtalen på ingen måte kjem til å gå lenger enn EØS-avtalen», og tar den borgerlige regjeringen som sannhetsvitne.
Og hvorfor er Gerd Kristiansen og Jonas Gahr Støre så tause?
Alle som ser trusselen som TISA representerer må derfor drive et pågående opplysningsarbeid for å hindre at avtalen blir realisert. Vi kan være sikre på at markedsfundamentalistene på borgerlige side vil kjempe for avtalen, de som er mest opptatt av fellesskapets interesser må gå knallhardt imot.
Kilder:«Tre nykommere gjør innhogg i barnevernsmarkedet», Fagbladet 7. september 2016Omtale av «nattvekterstat» på wikipedia.orgSundvolden-plattformen, den politiske plattformen for regjeringen Solberg«Syv private aktører har tjent 550 millioner på barnevern» i Aftenposten 3. november 2014«Et solid fagmiljø i offentlig barnevern er rasert av privatisering» i Bergens Tidende 15. oktober 2015Tore Myhre, avdelingsdirektør i NHO, kronikk i Dagbladet 19. september 2016«Det du trenger å vite om TISA», Attac.no
«Uklare regler mot anbudsgrums» i Dagens Næringsliv 21. desember 2016
”Riksrevisjonens undersøkelse av myndighetenes arbeid mot sosial dumping ved offentlige anskaffelser.” Dokument 3:14 (2015-2016), overlevert Stortinget 21. juni 2016I «Markedets makt over sinnene» (Aschehoug, 2006) gir Bent Sofus Tranøy en grundig innføring i markedsfundamentalismens ideologi.«LOs posisjon om TISA og TTIP», på lo.no«Forutsetning at TISA ikke pålegger privatisering», på arbeiderpartiet.no«– Ikke noe å miste søvnen av», i Dagsavisen 16. mai 2015«Ap trur på Høgre og Frp i TISA-forhandlingane», i Nationen 23. februar 2015