Mot krig om hegemoniet?

(Nr 1 - 2008) David Harvey heter en amerikansk antropolog som neppe vil betegne seg som leninist, men som i betydelig grad bygger på Lenins arbeider, og ikke minst på hans imperialismeteori.

Av Jan Herdal

Uviklingstrekk de seinere åra aktualiserer flere av Harveys synspunkter, bl. a. hans videreutvikling av hva Marx kalte primitiv akkumulasjon, og som Harvey kaller akkumulasjon ved frarøvelse (norsk eksempel: Terra), noe vi håper å komme tilbake til en annen gang. I hans bok ”Den nye imperialismen” er overskrifta på første kapittel: ”Det handler bare om olje”.

Her peker Harvey på at vi ikke bør fokusere bare på Irak når det gjelder USAs militære innblanding i området, men også de mer omfattende geopolitiske forholdene og hvilken betydning Midtøsten har for den globale kapitalismen. Brorparten av verdens gjenværende oljeforekomster befinner seg i Midtøsten og i området rundt Det kaspiske hav.

Harvey er enig i at den radikale omstruktureringen av den internasjonale kapitalismen etter 1973 kan betraktes som en rekke desperate og hasardiøse utspill fra USAs side for å opprettholde sin hegemoniske posisjon i verdensøkonomien.

Deregulering og globalisering av finansmarkedene og systematisk bruk av institusjoner som Det internasjonale pengefondet, Verdensbanken og Verdens handelsorganisasjon (WTO) har vært en viktig del av denne strategien.

Men her griper dialektikken inn. Gitt finansialieringens udiskutable historiske rolle i å framtvinge endringer i det kapitalistiske hegemoniet, og det den medfører av utvida reproduksjon ved kopiering og oppbygging av nye sentra som etter hvert utvikler seg til konkurrenter, framstår dette som ei i lengda sjøldestruktiv linje for USAs vedkommende. I lys av landets relativt stadig svakere økonomiske posisjon og med overlegen militærmakt som snart eneste fortrinn, har en direkte militær kontroll over verdens viktigste oljekraner for den mest ekstreme og desperate delen av USAs storborgerskap fortont seg som en reell mulighet for å opprettholde hegemoniet i enda noen år.

Mer generelt kan vi si at USA med George W. Bush har beveget seg fra et hegemoni ved hjelp av formell konsultasjon og tilslutning og mer lempelig, tilslørt og indirekte tvang, mot et hegemoni mer basert på unilateralisme og bruk av utilslørt militær makt, i virkeligheten et uttrykk for svekkelse.

(Michael Ignatieff i New York Times i 2002: ”Hele USAs krig mot terror er en øvelse i imperialisme”).

Oljen i de nevnte områdene er i dag av langt større betydning for Europa og Asia, inkludert Kina og Japan, enn for USA, som får en relativt større andel av sine oljeforsyninger fra andre deler av verden. Skulle USA i takt med økende oljeknapphet forsøke å benytte sin militære kontroll til å tilrane seg en større andel av disse oljeressursene, vil dette være direkte i strid med interessene til mange av USAs klientstater/allierte, samt den imperialistiske overbygninga EU. Og det vil merkes, raskt og nådeløst.

Når store oljeimportører som Sør-Korea og Japan allerede har redusert og annonserer ytterligere reduksjoner/total tilbaketrekning av sine tropper i Irak, kan det tyde på at denne muligheten har begynt å gå opp for noen og hver. USA er ikke aleine om å kunne føre krig ved stedfortreder. Dersom interessemotsetningene blir sterke nok, kan de som i dag kjemper med våpen i hånd mot USA fort komme til å nyte godt av nye, diffuse finansieringskilder og våpenforsyninger. Og som Jan Hårstad relativt ettertrykkelig har påvist her i avisa: Ikke all antiimperialisme er progressiv.

Tittel på denne artikkelen er «Mot krig om hegemoniet?». Mer korrekt er det snakk om en krig mot USAs hegemoni. Ingen står klar til å overta det på global basis. Det vil, som både Russland og Kina påpeker, mer være snakk om en multipolar verden, da med flere regionale hegemonier, men neppe noe globalt. Også den regionale hegemonikonkurransen vil danne grunnlag for friksjon og konflikt.

Harveys bok kom ut allerede i 2003 (Norsk utgave: Oktober forlag, 2005). På den tida var oljeprisen fortsatt rundt 30 dollar fatet, og oljeknapphetens umiddelbare betydning som konfliktkilde stod fortsatt ikke i fokus.

I dag er denne situasjonen radikalt endret, med raskt økende energipriser og utsikter til en stadig større ubalanse mellom tilbud og etterspørsel når det gjelder verdens viktigste strategiske vare, oljen.

For folk som Harvey står det klart at USAs tid som kapitalistisk hegemonimakt objektivt sett er over. Spørsmålet er om USAs storkapital er villig til å gi slipp på denne rollen relativt frivillig og smertefritt. Et forsøk fra disse kretsene på for alvor å stritte imot historiens gang kan bli svært blodig.

Langt mer blodig enn i dag.

Kun abonnenter kan lese hele artikler. Du kan enkelt abonnere på Friheten
Meld deg inn nå!

Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten - Avisa med nyhetene bak nyhetene!

Følg Friheten: Forsidene | Facebook | Twitter | Flickr | Wikipedia BuyAndRead |  NKP

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lang historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Odd Jarl Gerhardsen Redaktør: Terje Bjørlo Nett: 

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2023 - Republisering