(Nr 45 - 2006) «Separatistrepublikkene, hjulpet av mektige mediakampanjer og det internasjonale samfunnets bedrageri, ble akseptert som medlemmer av FN i åpenlys strid med internasjonal lov og FN-charteret. Sanksjoner ble innført mot resten av Jugoslavia, den originale kjerne av Jugoslavia, i mai 1992, og landet ble isolert. I juli samme år ble Jugoslavias medlemskap i FN suspen-dert bare fordi vi ikke godtok utslettelsen, ved et pennestrøk, av den eksisterende staten vi hadde levet i.»

Feilaktig anerkjennelse
Anerkjennelsen av opprørsstyrkene forårsaket stor forbløffelse og ble fordømt i juridiske kretser og
ellers over hele verden. Cedric Thornberry, leder av den sivile sektoren i UNPROFOR, sier i sine
memoarer (note 8: Peacekeeping, Peacemaking and Human Rights, Belfast: University of Ulster,
1995) og jeg siterer: ”Da ambassadør Cutileiro (note 9: ...portugisisk diplomat som ledet
forhandlinger om Bosnia-Herzegovina i Den europeiske unionens fredskonferanse, som resulterte
i Lisboa-avtalen som ble undertegnet 18. mars 1992 av Alija Izetbegovic, Radovan Karadzic og
Mate Boban. Den sørget for den regionale kantonisering av landet langs etniske nasjonale linjer)
underrettet oss om avgjørelsen om å anerkjenne, ble general Morillon og jeg forbløffet.” (Note 10:
Morillon var fransk kommandør for UNPROFOR i Bosnia- Herzegovina i 1993).

Den vidt utbredte franske avisen Figaro kalte dette ” en øvelse i juridisk hykleri.” General
MacKenzie (note 11: Lewis M., kanadisk kommandør av UNPROFOR i Bosnia-Herzegovina i
1992) sier i sine memoarer (note 12: Peacekeeper: The Road to Sarajevo, Vancouver: Douglas &
McIntyre Ltd, 1993): ”Selv om vi ikke var diplomater, var alle i uniform sikker på at kamp ville bryte
ut overalt rundt oss så snart anerkjennelsen var bekjentgjort.”

Spesialutsending til FN, Cyrus Vance, (note 13: tidl. utenriksminister i USA, FN-utsending som
forhandlet Vance-fredsplanen for Krajina (Kroatia) i januar 1992. Planen etablerte en våpenhvile og
satte regionen under fire FN-beskyttede områder (UNPAs)).

Den sørget for tilbaketrekningen av den jugoslaviske hæren, avvæpningen av serbisk milits, og gjenopprettelse av lokalt styre, inklusiv politiet, ved folkeflertallet i UNPA-ene. Vance uttalte at Det
europeiske fellesskapets og USAs anerkjennelse av Slovenia, Kroatia og Bosnia og Herzegovina,
jeg siterer: ” Førte til krigen som nå føres på Jugoslavias territorium.” Han uttalte dette i september
1992.

Anerkjennelsen av fiktive stater i en borgerkrig representerer en indirekte form for aggresjon mot
Den Sosialistiske Føderale Republikken Jugoslavia. Separatistrepublikkene, hjulpet av mektige
mediakampanjer og det internasjonale samfunnets bedrageri, ble akseptert som medlemmer av FN i
åpenlys strid med internasjonal lov og FN-charteret. Sanksjoner ble innført mot resten av Jugoslavia,
den originale kjerne av Jugoslavia, i mai 1992, og landet ble isolert. I juli samme år ble Jugoslavias
medlemskap i FN suspendert bare fordi vi ikke godtok utslettelsen, ved et pennestrøk, av den
eksisterende staten vi hadde levet i.

Slikt juridisk kaos, slikt moralsk forfall hos de ledende makter i etterkrigstidens kaldkrigsperiode, og
hos Vatikanet, åpnet veien til galskap og lovløshet fra grensene i nord til Kosovo helt i sør.

Dette ad hoc-tribunalet ble også etablert med det ene mål å dekke over haugen av feil begått av
vestlig politikk, rettferdiggjøre dens forbrytelser - tilintetgjørelsen av en stat og det høyteknologiske
barbari begått av NATO land i deres tre måneder lange bombing av Jugoslavia, den massive
forbrytelsen mot dets borgere og tilintetgjørelsen av middelalderarven til det serbiske folket i Kosovo,
og så videre.

En svært gjennomsiktig taktikk ble brukt, hensikten var å lukke sirkelen og gjøre logisk tenkning
basert på empiriske data umulig ved å instrumentalisere ekstremt komplekse hendelser på
Jugoslavias territorium og ved å plassere ansvaret på Serbia som angriperen, og på meg personlig.

Fornuftstridige, til og med vulgære teorier om uskikkelige gutter (bad guys) og brutale stater kan
ikke overskygge historiske fakta og det historiske ansvar for en europeisk stats tragedie. En felles
kriminell hensikt eksisterte, men den kom ikke fra Beograd, heller ikke eksisterte den i Beograd.
Stikk motsatt, den eksisterte blant de felles styrkene til utbryterne, Tyskland og Vatikanet så vel som
andre land i Den europeiske unionen og i USA.

Den illegale domstolen
Jeg stilte spørsmål ved legaliteten av denne såkalte domstolen under min første opptreden her, og
deretter ved en rekke anledninger siden. Dere har forsynt meg med rikelig med argumenter
til støtte for min stilling i løpet av rettssaken.

Jeg vil ikke dvele ved fraværet av lovlig basis for etableringen av denne domstolen. Jeg ville bare
gjerne minne dere om at kilden til juridisk makt bare kan komme fra internasjonale avtaler, og ikke
fra resolusjoner, som uttalt av FNs generalsekretær selv i en tale til Sikkerhetsrådet den 3. mai 1993.
Derfor skylder dere det internasjonale samfunnet et svar: Hvor får FN-sekretariatet makten fra til å
suspendere implementeringen av internasjonale traktater? Jeg tenker på Genèvekonvensjonen av
1949, Tilleggs-protokollene, og Konvensjonen for forhindring av og straff for folkemord, av 1948,
som alle plasserer ansvaret for rettssaker om krigsforbrytelser til nasjonale domstoler. En internasjonal
domstol kan bare ha autoritet dersom den ble skapt ved en lege artis og bare hvis den er av generell
natur. Denne såkalte domstolen mangler begge elementene. Etableringen av denne domstolen er
individuell av natur og den er, derfor, en politisk handling.

Det elementære legale prinsipp er likhet for loven. Dette reiser spørsmålet: hvorfor har ikke
domstoler blitt opprettet for alle kriger som har blitt ført rundt i verden eller, i det minste, som har
blitt ført i det siste tiår av det tyvende århundre ? Selv om der ikke er noen prinsippielle grunner for
ikke å gjøre noe som det, hvis en slik ting var legal, skulle den gjelde alle.

Med andre ord, denne domstolen representerer den alvorligste form for diskriminering mot ett land
og den er en grov tramping på Konvensjonen som forbyr alle former for diskriminering. Helt fra
begynnelsen anmodet jeg om at denne institusjonen skulle bruke sin autoritet under Artikkel 96 i FN
charteret til å søke tillatelse fra Generalforsamlingen til å spørre Den internasjonale domstolen
(i Haag) - dette legale og høyeste institusjonelle nivå av jurisdiksjon i FN-systemet, som er autorisert
til å tolke Charteret - om å fremskaffe en lovmessig vurdering av om resolusjonene i Sikkerhetsrådet
om å etablere denne domstolen var i overensstemmelse med FN-charteret.

Det faktum at denne domstolen har gitt seg selv rett til å avgjøre om den var etablert på en legalt
gyldig måte og så konkluderte, som man kunne vente, med at den var legalt sammensatt, betyr ikke
på noen måte at denne konklusjonen er korrekt eller at domstolen til og med hadde autoritet til å
trekke en slik konklusjon. Nemlig; denne såkalte retten, akkurat som en hvilken som helst annen
rett, er absolutt ikke bemyndiget til å felle dom om sin egen legalitet. Det er derfor dens avgjørelse i
denne saken er rettslig ugyldig.

Retten har myndighet til å avgjøre om sin egen myndighet; om de er kompetente eller ikke; om de
er kompetente til å avgjøre et spørsmål eller ikke. Imidlertid er spørsmålene om en retts
myndighetsområde og dens legalitet to separate saker. Spørsmålet om legalitet har forrang for
spørsmålet om autoritet, fordi hvis en rett ikke er lovlig, da er spørsmålet om dens myndighetsområde
meningsløst.

I motsetning til spørsmålet om dens egen autoritet har ingen rett, og heller ikke noe annet organ,
myndighet til å avgjøre spørsmålet om dens egen legalitet, fordi loven tradisjonelt forbyr en å avsi
dom i egen sak (judi inclusa sua). Men, på den annen side har ikke denne illegale domstolen rett til å frarøve personer som står foran den svar med hensyn til om de eller om de ikke står foran et legalt
eller illegalt organ, spesielt hvis der finnes en legalt gyldig måte, som jeg har påpekt, for å avgjøre
et slikt spørsmål, og ved å avslå å gripe til dette er vedkommende person som er stillet for denne
retten da nektet rettferdighet (deni de justice).

Jeg er imidlertid redd for at de mennesker som har autoritet i denne institusjonen er oppmerksom på
at Den internasjonale domstolen ville avsi kjennelse i overensstemmelse med synet til tidligere
president i den domstolen, Mohammed Bedjaoui, som i sin bok The New World Order and the
Security Council: Testing the Legality of Its Acts, nevner begge resolusjonene vedrørende denne
domstolen blant de handlinger eller lover han betrakter som kontroversielle.

Derfor er denne domstolen ikke en internasjonal domstol, og enda mindre et uavhengig organ slik
dere ønsker å presentere den. En ideologisk fiksjon som er blitt skapt for offentlig forbruk: ”Det
internasjonale samfunnet”, som påstås å stå bak denne domstolen er i virkeligheten et stort bedrag.
Ideen om å skape domstolen kom fra Kinkel (tysk utenriksminister, overs. anm.) etter at han
etterfulgte Genscher, hovedkrigsforbryteren ved tilintetgjørelsen av Jugoslavia. Ideen ble overtatt av
Madeleine Albright (note 14: USAs utenriksminister 1997-2000), og kostnadene for de foreløbige
aktivitetene, så vel som senere aktiviteter, ble finansiert av Soros-stiftelsen. Soros finansierte også
Koalisjonen for internasjonal rettferdighet (the Coalition for International Justice), en NGO, for å
sørge for ”assistanse” til domstolen.

Medlemmer av denne og andre såkalte NGO-er, noen av dem ansatt av denne domstolen i dag, ble
engasjert i 1992 i Bosnia-Herzegovina for å samle bevis for påståtte serbiske forbrytelser. Albright
presenterte dette for USAs Kongress, og engasjerte forskjellige lobbyer og media i den hensikt å
fabrikere et bestemt bilde som ville virke på den offentlige opinionen. Hun ble kalt ”domstolens mor”
i USAs Kongress. Når det gjelder hvor autentiske NGO-enes bevis var, kan vi bruke skandalen i
forbindelse med de falske dokumentene som representanter for disse organisasjonene la frem som
bakjennelse sis for anklagene mot meg om påstått kriminalitet i Kosovo.

Journalisten fra The New York Times (note 15: Milosevic refererer her egentlig til Jack Kelley,
reporteren i USA Today som ble tvunget tkil å slutte fordi han i en artikkel påstod å ha sett bevis
mot Milosevic. Dette beviset fantes ikke. Noten noe forkortet av overs.) som skrev en artikkel basert
på denne falske informasjonen, ble tvunget til å gå av av profesjonelle og etiske grunner.

Jeg har til og med den utgaven av The New York Times her, men jeg har ikke tid til å legge den
frem. Han som skrev utkastet til Statuttene til Domstolen, Michael Scharf, ga en meget presis
vurdering av Domstolen i et intervju med Washington Post, 3. oktober 1999, og han påpekte, og jeg
siterer:

”Domstolen var... et potensielt politisk verktøy... for å isolere problematiske (offending) ledere
diplomatisk... og befeste den internasjonale politiske viljen til å ta i bruk sanksjoner eller bruke
makt.”

Med andre ord, domstolen er et instrument for krig - ikke for fred. Dette ble bekreftet i den
respektable kanadiske avisen, The Globe and Mail, av Marcus McGee som understreket at
Domstolen, og jeg siterer: ”er en del av NATOs krigsstrategi.” Derfor er dette en slags privat juss,
kjent bare av dem som ble påført en koalisjonskrig, og hensikten er er å falle tilbake til en
rettsvitenskap fra tidlig Middelalder. (Forts.)

Oversatt og bearbeidet for Friheten av Steinar Sagen