(Nr 42 - 2006) Blant Fredrik Skavlands gjester i dette programmet fredag den 20. oktober fantes spesielt én interessant person. Personalia bet jeg meg ikke merke i, men han var engelsktalende og ble presentert som ”ekspert på nazisme”.

Av Asbjørn Hortman

Han hadde mye interessant å si, spesielt da han kom inn på de baltiske statene under krigen. Disse
landenes historie var et hett tema under hele den kalde krigen, hvor vi kommunister sto alene med
våre synspunkter, som i de fleste andre utenrikspolitiske spørsmål. Den offisielle versjonen er jo
at Estland, Latvia og Litauen var idylliske demokratier etter skandinavisk mønster i mellomkrigstiden.
Videre at disse landene ble okkupert av Den røde armé og innlemmet i Sovjetunionen ved slutten an
Dem annen verdenskrig.

For det første bør det minnes om at de baltiske statene, samt Finland, lå under tsarens Russland en
drøy 100-årsperiode, men at alle ble selvstendige etter revolusjonen i Russland i 1917.
Revolusjonære strømninger spredte seg også til disse landene, og de ville høyst sannsynlig blitt
selvstendige, sosialistiske stater om ikke de kapitalistiske stormaktene hadde blandet seg inn.
Derfor seiret de reaksjonære kreftene. De sterke menn, Konstantin Päts i Estland, Karlis Ulmanis i
Latvia og Anastas Smetona i Litauen kan i beste fall betegnes som halvfascister. For å ta sistnevnte,
så forbød han kommunistpartiet i 1926, mens de øvrige politiske partiene ble forbudt i 1934. Etter
Tysklands angrep på Polen den 1. september 1939 begynte det å koke i den litauiske befolkningen.
Overklassen var tyskvennlig, men et flertall mente at landet burde alliere seg med Sovjetunionen
for ikke å bli overkjørt av den tyske krigsmaskina.

President Smetona måtte i 1940 flykte fra landet. Men til hvilket land? Jo, til sine venner i Hitler-
Tyskland. Senere emigrerte han til USA. Det ble holdt valg til parlamentet i Litauen sommeren
1940. Kommunistpartiet var godt organisert under jorda, og var de eneste som greide å stille liste.
Men kandidatene kom fra alle samfunnslag, slik at det dreide seg om en folkefront, ikke en
kommunistisk. Programmet inneholdt krav om nasjonalisering av bankene og storindustrien,
oppdeling av de store private landeiendommene til småbøndenes fordel, samt at Litauen skulle søke
om medlemskap i Sovjetunionen. Valgdeltakelsen var stor, lista fikk overveldende tilslutning,
valgprogrammet ble raskt satt ut i livet, og den 3. august ble Litauen tatt opp som medlem
i Sovjetunionen. De påfølgende dagene fulgte Latvia og Estland etter, uten at et skudd ble løsnet
noen sted.

Å hevde at de baltiske statene frivillig gikk inn i Sovjetunionen, har alltid blitt oppfattet som en
ustyrtelig morsom vits. Men her kan jeg faktisk vise til amerikanske (!) kilder. Det var i 1989 at en
journalist fra et av de store amerikanske pressebyråene henvendte seg til Pravdas Berlin- kontor, og
tipset om at han hadde noe stoff som sikkert ville interessere. Det dreide seg om en reportasje
nettopp om hendingene i Litauen sommeren 1940, skrevet av den engelske utenlandske
korrespondenten som befant seg i området på den tiden, nemlig Anna Louise Strong, som
representerte det amerikanske tidsskriftet Friday. Og det er fra denne reportasjen, trykket i Pravda i
1989 og 2005, jeg har mange av disse opplysningene.

Men da Tyskland gikk til angrep på Sovjet den 22. juni 1941, ble Baltikum raskt overrent av tyske
tropper, og det gamle regimets folk ble gjeninnsatt. Det er her nazieksperten i Først & sist kommer
inn i bildet. Han kunne nemlig fortelle at Waffen SS slett ikke besto bare av tyskere, men at bl. a.
litauere og latviere utgjorde en stor del av denne krigsforbryterorganisasjonen.

Det er dette vi kommunister og NKP-avisa Friheten har hevdet i en årrekke. Og at det først og fremst
var slike folk som ble deportert etter krigen. Nordmenn som samarbeidet med okkupasjonsmakten
fikk som kjent også sin straff.

Tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik er blant de utallige som har forstått at ”det er en
kjensgjerning at de baltiske statene ble okkupert av Sovjet under Den andre verdenskrig.” Hold deg
til prekestolen, Kjell Magne, for dette har du ikke noe greie på. Da de sovjetiske troppene under
ledelse av marsjall Ivan Bagramjan trengte inn i Basltikum i 1944, var det ikke som okkupanter.
Det var sitt eget land de gjenerobret. Derfor var det også titusener av baltere som kjempet i Den røde
armé.

Til historien hører dessverre også at fascistene tok det siste stikket likevel. Foreløpig. Gjenlevende
baltiske SS soldater feirer årlig sine merkedager med opptog i gatene, iført sine SS-uniformer - med
estiske, latviske og litauiske myndigheters velsignelse.