(Nr 29 - 2006) For et slit det skal bli å ta seg gjennom dette årets norske mediedekning av krigene i Midtøsten.

Av Jan Hårstad

Det man bare må holde fast ved er at vi lever i et NATO land, hvor avisene eies av NATO-tilhengere, hvor politikerne er NATO-folk og hvor journalistene blir betalt for å skrive NATO-artikler. Alt som ikke er NATO, tilhører ondskapens akse.


I stedet for å smelle med kjeften, skal jeg et øyeblikk forsøke å være filosofisk dypsindig og si noe
om hvor jeg tror rota til den norske Donaldlesningen av virkeligheten i Midtøsten ligger.

For en tid siden var det Libanon- debatt i Redaksjon 1 i NRK ledet av Viggo Johansen. Der var de
vanlige representantene fra Ap og Høyre som NATO-ideologer knapt har noen meningsdivergens
om noe samt et ønske om å beskytte norske seere for avvikende oppfatninger. Det er den egentlige
meningen med slike «demokratiske» program av denne typen: det er skuddpremie på alt som ikke
er NATO-meninger.

En debattant nevner flere konfliktområder i Midtøsten og en annen debattant sier: ja, men dette er jo
ulike konflikter, vi må ikke blande. Etter mitt skjønn er dette hovedsverdet for den politiske
dumheten i Norge; fornuftens ødeleggelse.

Det er absolutt ingen seriøs analytiker i Midtøsten som leser virkeligheten på den måten og absolutt
ingen innen det globale Jihad. Al-Qaidas nestkommanderende, Zawahari, kom med en erklæring
27. juli hvor han sier: Kampene i Palestina, Libanon, Irak og Afghanistan er alle sammen bundet
sammen og hele verden er nå et åpent område for oss. Da de angriper oss overalt, vil vi angripe
dem overalt.

Den største demonstrasjonen mot den amerikansk-israelske krigen i Libanon fant sted i Bagdad med
nær en halv million på gatene. Mahdi-Armeen, sjiaene som behersker Sadr City, truet med å sende
flere brigader til Libanon, Muslim Brotherhood i Egypt uttalte at de hadde mellom 15 000 og 20 000
mann klare til å dra til Beirut. Den vanligste løsningen på dette problemet er at de arabiske regimene
gjør som det pakistanske: de nekter sjiaene å reise til Midtøsten.

Alt dette at det legges lokk på begivenhetene, all denne knebling av folketenkningen, har fått en
rekke arabiske observatører til å trekke den konklusjon at i løpet av nær framtid vil flere pro-
amerikanske regimer i området ryke: Kong Abdullah av Jordan og Mubarak i Egypt er nevnt.

Hvorfor? Fordi alle mennesker i Midtøsten skjønner at dette er en amerikansk-israelsk krig, rett og
slett en co-produksjon som innbefatter penger, våpen, etterretning, diplomati og mediekampanjer.
Man må nesten være idiot for ikke å forstå dette, men i det norske NATO-området er det slik at
USA nærmest er upartisk eller en freds- og demokratiforkjemper.

Dagbladet holder seg med et professorfjols som ideologisk guru om dagen: han heter Timothy
Garton Ash og blir trykket uavlatelig uansett graden av dumhet: «Det er noe helt surrealistisk over
det at USA de siste ukene har latt de israelske styrkene få lov (!) til å mørbanke Hizbollah, og
drepe uskyldige kvinner og barn i samme slengen, samtidig som det hevdes at Washingtons hensikt
er å styrke den lovlig, demokratiske regjeringen i Libanon.» (7. august.)

Denne setningen forteller at Ash overhodet ikke skjønner bæret av hva som foregår og han har ikke
engang lest dokumentet fra 1996 som heter A clean Break laget av Bushguttene for Netanayahu.
Der anbefales det å kutte ut dette fredstøvet og angripe nordover, mot Hezbollah, Syria og Iran.
Disse krigsplanene har USA, Israel, England og NATO jobbet med i ti år nå. Libanon er bare første
skritt i et veikart for krig og Hezbollah ble betraktet som det aller første steget som skulle være antatt
lett match. Nok en sinnssyk feilvurdering.

Ødeleggelse av all libanesisk sivil infrastruktur betyr at USA/Israel tenker seg en total omkalfatring
av grenser og geografi i området. Ødeleggelse av alt liv sør for Litanielva, betyr at Israel tenker seg
dette som et ekspansjons og koloniseringsområde med erobringen av vannrikdommene i
Litani-elva som motor for israelsk nydyrking av Sør-Libanon.

Israel ønsker at NATO-landene skal gjøre deres jobb med sikkerheten i Libanon ved at Tyskland
og en rekke andre vennlige NATO-land holder Hezbollah nede, for NATO er tenkt å gjøre
Libanon om til et nytt Gaza. Utenfor kysten ligger NATO-krigsfartøyer og patruljerer
havnetrafikken, og langs den syriske og israelske nygrensa kontrollerer NATO alle grense-
overganger; altså et nytt stort fengsel etter modell av Gaza.

Smilden i Dagbladet hører også med til nerdene av norske «eksperter».19. juli skrev han: «Med
fredsmekler Terje Rød-Larsen på plass stiger fredsoptimismen(!) i flere norske medier.»

Så gal kan man altså bli. Rød-Larsen var point-man for den israelsk-amerikanske resolusjonen
om avvæpning av Hezbollah og fordriving av Syria. Det var jo han som gjorde det psykologisk-
diplomatiske forarbeidet for denne krigen.

Oberstløytnant Terje Torsteinson sier i samme Dagbladet: «Israel må invadere» og uttryker derved
det militære NATO-Norges syn på sakene. Nivået på det nåværende Dagbladets politiske redaksjon
kan best avleses i dagens leder (7. august): «Det er bekymringsfullt og skammelig at verdens
stormakter ikke skal kunne oppvise mer enighet enn tilfellet er i denne saken.» Det er rart at man
ikke henviser til flere setninger fra den norske nasjonalfilosofen Thorbjørn Egner som også mente
at kjøtteterne nå burde kunne spise gras. Her står verden på inngangen til en tredje verdenskrig
og Dagbladet ter seg som et Donald-Egner blad.

Aksen Hamas, Hezbollah, Syria og Iran er støttet av Kina, Nord-Korea, Russland og delvis India
og andre medlemmer av Shanghai-gruppen. Aksen Israel, USA, England er støttet av Tyrkia og
Tyskland og de aller fleste NATO-land, også Norge.

Hvem av disse kjøtteterne er det nå Dagbladet vil skal bli enige om å spise gras? Eller: hvor lenge
skal Norge holde seg med dette idiotiet?