(Nr 23 - 2006) Den 28. februar 2006 var det 20 år siden statsminister Olof Palme ble skutt ned og drept på åpen gate i travleste Stockholm en sen fredagskveld.

Av Steinar Åge Brenden

Lars Borgnäs, svenske journalist, har gitt ut boken ”En iskall vind drog gjennom Sverige”. Boka er
kanskje den grundigste om drapet så langt. Den stiller de kritiske spørsmålene som må rettes mot
etterforskere og påtalemakt i denne saken.

Det er mange tegn på svikt hos det svenske politiet. Innledningsvis var de overflatiske under avhør.
Andre tegn er mangel på organisering og styring mordnatten. Riksalarmen går ut for sent, veier
sperres ikke av og feilaktige signalementer sendes ut. Denne handlingslammelse innledningsvis
kan ha medført at morderne aldri er tatt.

Politimesteren i Stockholm, Hans Holmer, tar ledelsen av etterforskningen. Han er helt uten erfaring
i mordetterforskninger. Det ser han ikke ut til å bekymre seg over. Og i sitt ”Palmerom” kommer han
gradvis til å miste grepet og gli inn i fantasiens verden. Det begås alvorlige tabber. Et eksempel
er ”fantombildet” av morderen som snart sendes ut. Det er utarbeidet på sviktende grunnlag og fører
etterforskningen ut på viddene.

PKK-sporet blir etter hvert Holmers besettelse. Det viser seg grunnløst. Likevel er dette en ”riktig
konspirasjon”, av den typen også det offentlige Sverige kan avfinne seg med. Det er bare en hake:
Det finnes ikke en tøddel av bevis.

Utover høsten 1988 fester politiet seg ved en underlig gestalt ved navn Christer Petterson. Han er
uføretrygdet, småkriminell, bosatt i en hybelleilighet i Sollentuna, en forstad til Stockholm. Petterson
ligger under for både sprit og amfetamin. Her finner politiet det de leter etter: Den ensomme
galningen. Inspirasjonen er hentet fra USA.

Sirkuset rundt Christer Petterson varer i mange år, egentlig helt til hans død i september 2004. Det
hele er en farse. Lars Borgnäs behandler tilfellet Petterson grundig i sin bok. Ja kanskje henger han
litt for lenge fast ved ham? Hans konklusjon er imidlertid viktig: Etter saken mot Christer Petterson
har etterforskerne ansett saken som løst. Morderen er tatt og også ”dømt”. De hadde funnet sin
”ensomme galning” som utførte mordet på landets ledende politiker og statsminister nærmest på
impuls. Også ledende personer i Sverige er fornøyd med dette, andre ”løsninger” kan være mer
plagsomme. Etterforskerne gikk inn i en tunnel, skriver Borgnäs. Den har de aldri greid å komme
ut av.

For å løse gåten rundt mordet må man se på politikeren Olof Palme. Enkelt sagt stod han som
politiker for større likhet, utjevning av klasseskillene og for avspenning, nedrustning og fred. Han
fremstod som en klar motstander av USAs krig i Vietnam, mot apartheidregimet i Sør-Afrika og i
de senere årene ledet han i tillegg Palme-kommisjonen. Her var et av forslagene en kjernevåpenfri
buffersone gjennom Europa.

Det var mange av de høyreekstreme krefter, både i og utenfor Sverige, som så Palme som en trussel,
ja, rent ut som en landssviker. I Sverige fantes det nynazister, offiserer, politifolk, næringslivsfolk
m.m. som så Palme som en fare, ja, ved flere tilfelle gav de uttrykk for at han måtte ryddes av veien.
Disse folkene holdt møter der Palme stod på dagsordenen. Hvor langt inne i drømmenes land noen
av disse befant seg, vises ved at Palme skulle være i ferd med å selge Sverige til Sovjetunionen.
Han ville legge landet åpent for invasjon av Spetnatz-styrker! Planene for dette skulle legges under
Palmes planlagte besøk i Sovjet i april 1986. Så langt fra virkelighetens verden går det altså an å
komme.

Det er meget som taler for at svenske høyreekstremister, i samarbeid med utenlandske mordere, stod
bak drapet. Sørafrikanske attentatmenn kom trolig til Stockholm i samband med ANC-delegasjonen
den 21. februar. De sjekket ut fra hoteller og forsvant like etter mordet. Deler av politiet i Stockholm
var nærmest nazistiske i sine holdninger og hadde gode kontakter i Sør-Afrika, blant annet gjennom
lengre opphold. Disse er naturligvis sterkt å mistenke for delaktighet.

Säpo er å anklage for handlingslammelse både i tiden før og i tiden etter mordet. I stedet for å
skjerpe sikkerheten rundt Palme lar de den bygges ned. Svenske næringslivsfolk kunne ha
interesse av å delta i et slikt komplott og gjorde det trolig også.

Vi har en gestalt som heter Bertil Wedin, han var leiesoldat, hans livsoppgave i følge han selv å
bekjempe sosialismen og kommunismen. Han hadde tette bånd til sørafrikansk etterretning. I 1990
falt apartheidstyret i Sør-Afrika sammen. Det ble opprettet en Sannhetskommisjon, her kom
interessante ting på bordet i september 1996. Flere personer, blant dem Peter Caselton, sa da at
Sør-Afrika stod bak Palme-mordet. Han navngir drapsmenn fra sitt land som var i Stockholm og
begikk forbrytelsen.

Bertil Wedins navn dukker også opp her, som deltager i komplottet. Her har svensk politi et hett
spor. Men hva gjør etterforskerne i Stockholm? De stapper hendene i lommene og gjør ingenting.
Lars Borgnäs behandler av en eller annen grunn Wedin nærmest i forbifarten i boka.

Attentatet på Olof Palme var svært «vellykket». Man oppnådde det man ville, etter Palme har ikke
Sverige hatt en slik stemme til å snakke nedrustning, avspenning, fred, nei til diktaturer, større
likhet og solidaritet. Etter Palme kom det politikere mest opptatt av eget gjenvalg.

Er det da slik at Palme-mordet aldri vil oppklares? Nei, svarer Borgnäs i sin bok, langt i fra.
Etterforskningsmaterialet er stort, gode tips og ledetråder finnes. Det må settes ned en større
kommisjon, både med etterforskere og andre kompetente personer. Denne må få tilstrekkelige
midler, og også kunne drive egen etterforskning og undersøkelser.

Politifolk fra sentrale Stockholm bør utelates fra kommisjonen. Borgnäs er ikke fremmed for tanken
at sammensetningen bør være internasjonal, og bestå for eksempel av folk fra de nordiske land.
Meget interessant.