■ En hver uskyldig som drepes, er en tragedie og det er en grufull handling, enten den utføres av religiøse ekstremister eller krigsprofittører.

Alle har sin soleklare rett til å leve, enten de er på flukt, er på reisefot eller sitter på en kafe i Paris. Lys eller mørk, muslim eller kristen, retten til liv er den samme. Men også ondskapens lov til å drepe er brutalt tilstede på flere sider. Likevel rammer utførte terrorangrep, i manges øyne, den hele muslimske befolkning, som både blir tillagt skyld og føler skyld på grunn av ensidige mediaoppslag.

Etter siste terrorangrep på fransk jord, har en gruppe demonstranter samlet seg på torget i Fredrikstad sentrum. Det var innvandrerfolket fra Irak som på denne måte tilkjennega sin avsky for terror og viste sympati med ofrene og deres pårørende. På bakken var det plassert telys formet til "France" og "Iraq" med et hjerte i mellom, og det var flere menn som entret talerstolen og talte fredens tjeneste på gebrokkent norsk, dog med et klart budskap om å ha Gud med på laget.

Programmet ble avsluttet med taktfaste rop: Nei nei til terror, ja ja til fred, og avslutningsvis ble det oppfordret til at også noske blant publikum kunne si noen ord. Det var dog ikke mange som hadde funnet det interessant nok å få løsnet litt på fordommene ved å lytte til hva muslimene selv mener om drap på uskyldige mennesker. Bare fem, seks forbipasserende hadde funnet tid til å stoppe opp, men likevel var det en tilskuer som kom opp for å gi sin tilsutning til ideen om hjelp fra Gud og Jesus. Der var de nok skjønt enige, og det var heller ingen nøling fra ordstyrer ved å overrekke mikrofonen til en vestlig kvinne, merkelig nok, for hele seansen var ellers totalt mannsdominert.

Der sto de i første rekke, mann etter mann, mens deres kvinner befant seg på rekke omtrent tre meter bak, tildekket og tause. Aldri har jeg sett noe lignende ved de uttallige demonstrasjoner som jeg har overvært blant tyrkiske muslimer, og med viten om det sekulære Bath-systemet i Syria og Irak før krigen, kan jeg ikke tenke meg at det annerledes der. Hvorfor skjer så dette i Norge?

Det er positivt at muslimer selv tar til orde for den freden de aller fleste av dem kjemper for. Likevel hadde denne seansen elementer av overtro og kvinnediskriminering som burde vært gravlagt for lengst i et moderne samfunn, men også et snev det mediadirigerte inntrykket av at noen mennesker er mer verd enn andre. Når vil vi se en unskyldende punktdemonstrasjon av amerikanere og Nato-venner som tar avstand fra deres drap på syriske sivile liv?

Likevel, hvor mye det enn er å undres over ved en slik demonstrasjon, la oss fokusere på det aller viktigskte og delta i det høylydte ropet: Ja til fred!

Foto: Birgit Skjæret