Kan venstresiden samarbeide?

■ NKP i Midt Norge tok initiativet til et felles møte med LO i Trondheim, Rødt og SV i Sør-Trøndelag for å diskutere dette spørsmålet. Utgangspunktet har vært de tilfeldige tiltak både fagbevegelsen og partiene på venstresiden har gjort i forbindelse med viktige lokalpolitiske saker i bl.a. Trondheim.

I utspørringer før valgene i fra 2007 og seinere har LO i Trondheim foretatt undersøkelser som er blitt offentliggjort i «Trondheimsmanifestet» om hvordan partiene står i forhold til flere saker (56-60 saker)som sosial boligbygging, privatisering, arbeidstidsbestemmelser, offentlig velferd, fellesskapsløsninger m.m. I vel 80 % av svarene v ar partiene SV,NKP og Rødt enige. LO har derfor stilt spørsmålet hvorfor kan ikke partiene på venstresiden samarbeide om alle disse konkrete spørsmålene før og under valg. En venstreside som hver for seg mener det samme men uten koordinerte utspill er en svekkelse, styrker et arrogant AP og utgjør en svak og ufarlig utfordring mot høyrepartiene. Dette var en klar melding fra LO-representanten. Fra LO møtte sekretær i Fagforbundet i Trondheim ,Svein Olav Aarlott, Rød,t Jan Kragness, SV, Ottar Michelsen og NKP, Harald Reppesgaard.

Møtet samlet 45-50 tilhørere og ble gjennomført på en til dels konfronterende, men saklig måte. SV ble bl.a. kjørt på oppslutningen om krigen mot Jugoslavia og Libya og den politikk som ble ført med dem i den rødgrønne regjeringa. Tilhørerne stilte mange viktige spørsmål om likheter og ulikheter mellom partiene. Oppsummeringen ga klart svar: Vi må nå fokusere og samles om det vi er enige i og bygge opp en slagkraftig venstreside i propaganda og i praktisk enhetspolitikk.

Harald Reppesgaard spurte innledningsvis: Hvem er egentlig «venstresida»? Hvor er den? Hvem består den av? Er det bare bestemte partier og organisasjoner som har det sosialistiske samfunnet som målsetning som tilhører venstresida? Kan det også være andre samfunnsgrupper som ikke snakker høyt om sosialisme, men i sin objektive posisjon og situasjon har felles interesser med de som kaller seg sosialister? Det kan dreie seg om grupper som består av kvinner og menn som også arbeider for en lønn for å kunne leve. Mennesker som står i et klart motsetningsforhold til kapitalkreftenes profittinteresser og et ukontrollert marked. Vi snakker om kvinnegrupper, pensjonister, uføre, ungdommer, innvandrere m.fl. Vi snaker om de som er organisert i bonde- og småbrukarlag, fiskarlag og i kooperasjoner. Jeg mener de tilhører venstresida i samfunnet sammen med partiene til venstre for Ap. Når vi nå skal diskutere om venstresida kan samarbeide må vi ha hele dette spekteret av partier og organisasjoner med i bildet. NKPs prinsipprogram tar med disse gruppene som allierte i kampen for et nytt samfunn men som i dag utbyttes av det kapitalistiske mindretallet med monopolkapitalen som bærebjelker i utviklingen. NKP sier at arbeiderklassen kan bare gå veien mot et sosialistisk samfunn dersom den er forent og samlet. I dag er arbeiderbevegelsen splittet. Det svekker selvfølgelig venstresiden og vi må snarest overvinne dette. Det er nå på tide å ta tak i utfordringen. Jeg er klar over at det hersker til dels klare ideologiske forskjeller mellom partiene som er her men de er ikke så store i de politiske handlingsprogrammene at man ikke kan finne felles kampsaker å slåss for. Vi tar til orde for å fokusere på det som samler, ikke det som splitter. Det første er det snakket for lite om, det siste alt for mye.

For NKP er enhet på venstresiden helt grunnleggende siden partiets fødsel i 1923. Det er ikke et kortsiktig, taktisk spørsmål for å verve medlemmer eller vinne stemmer i valg. Ja, partiets eksistens og troverdighet kan veies og måles på enhetsspørsmålet og aksjonsenhet.

Enhetsfrontarbeidet var særlig aktuelt i mellomkrigstida med utviklingen av nazismen og fascismen i Europa. Tragedien var først og fremst i Tyskland fordi kommunister og sosialdemokrater fant det langt viktigere å slåss mot hverandre enn mot klassefienden. Den spanske borgerkrigen førte til en internasjonal, militær solidaritetsaksjon der folk fra ulike politiske partier og ideologier fant hverandre for å slåss for den folkevalgte republikken De tapte; ikke på grunn av splittelse og uenighet seg i mellom, men Nazi-Tyskland kom Franco til unnsetning. I Norge var det enhet mellom arbeidere, fiskere, småbrukere, skogsarbeidere og sjøfolk, i mellomkrigstida. De solidariserte seg i streikekamper, i antifascistiske fronter, mot reaksjonære bønder på Østlandet og i Trøndelag, mot nessekongene i nord og rederfamiliene. Kooperasjoner og fellesdrift ble startet i primærnæringene, man organiserte seg i klubber og foreninger i industrien m.m. Under krigen sto man sammen i felles kamp mot fascismen. Den kalde krigen, etter 1948, splittet opp og svekket venstresiden kraft. Blandingsøkonomien, med framvekst av storkapital og monopoler, har endret samfunnet voldsomt og vi må nå leve med en blå-brun regjering. Allikevel er det lyspunkter.

Størstedelen av venstresiden – tross ulike ideologiske og på noen områder politisk ståsted - har vi stått sammen i kampen mot USA i Vietnam-krigen, mot NATO, mot atomopprustning og stjernekrigsplaner i Europa. Vi gikk sammen i fredsmarsjer på 1980-tallet. Vi dannet aksjonen for femtimilsgrensa, Nei til oljeboring i nord for 67. breddegrad, Nei til EEC/EF/EU. Nei til kriger i Irak og i Afghanistan. I dag er det aktuelt å stå sammen mot oljeboring utenfor Vesterålen, Lofoten og Senja og Barentshavet. Eksemplene på konkrets aksjonsfellesskap er mange.

I 1975 kom et parlamentarisk jordslkjelv da SF-NKP-Uavhengige sosialister og noen radikale Ap-folk, i et valgfellesskap - Sosialistisk Valgforbund - fikk inn 16 mandater på Stortinget. Dette skapte røre nasjonalt og internasjonalt. I USA trodde man den sosialistiske revolusjonen var inntrådt i Norge. Problemene i samarbeidet i SV, var da man ville tvinge partene inn i en ny partidannelse og til en oppløsning av de enkelte partiene. NKP sa nei og opprettholdt sin organisasjon. Man trengte fortsatt et kommunistisk parti i Norge.

Lærdommen er imidlertid at venstrekreftene kan stå sterkt sammen i konkrete aksjoner, ja til og med i et valgforbund med selvstendige partier. Lærdommen fra Nei til EEC-kampen på 1970-tallet var at til og med borgerskapets partier kan gå i spann med sosialister når det går opp for dem at kapitalkreftene ødelegger landet og dets arbeidende folk, ja det gjelder også dem. Ikke minst var vi allierte med Bondelaget, Bonde-og Småbrukarlaget, Fiskarlaget og en del store LO-forbund gjennom Folkebevegelsen mot EEC(EU.)

Etter NKPs vel 90 års erfaringer i politisk arbeid og klassekamp kan vi summere opp viktige forhold som må ligge til grunn for et enhetsarbeid:
1. Man samler seg om det man er enig om- et minste felles multiplum – eller en felles minimumsplattform. Der legges uenighet til side så lenge aksjonen varer f.eks. en folkeavstemming, en streikeaksjon, protestmarkering mot krig o.l.
2. De deltakende organisasjonene beholder sine programmer og politiske prinsipper. Ingen skal tvinges til å gi opp sine synspunkter eller flaggsaker.
3. Partiene og organisasjonene respekterer gjensidig hverandres programmer og prinsipper. Man diskuterer uenighet og ulike syn; det er noe annet en hets.
4. Den felles strategien må legges opp i konsensus der ingen av partene føler seg overkjørt eller forbigått.

Pr. i dag mener jeg det er mulig å aksjonere i fellesskap på tre forhold: Nei til oljeboring i Nord, i Kystfiskeaksjonen og at fiskeressursene skal tilhøre kystbefolkningen, for miljøvern og kamp mot forurensing.

I skrivende stund er det trusler mot oppløsning av Arbeidsmiljøloven som nå maner venstresiden til opp til felles kamp sammen meg de fagorganiserte. Oppgavene som venter oss er mange. Vi har ingen tid å miste.
HR