Russerne og krigen på Arnøy

Det finnes også moter i politikken. Moter for fred! Moter for krig! Etter verdenskrigen sluttet i 1945, var moten: FRED! FRED! Aldri mer krig! La oss få lys! Vekk med blendingsgardiner! Vekk med mørke bomberom i kjellerne våre!

Marion Berntzen Koksvik

Plutselig opplevde vi at tyske ungdommer ”våknet” fra krigstraumer og reiste til Nord-Norge. Nå ville de hjelpe til med gjenreisning av landsdelen etter fedrenes krig. Halleluja! Men en mote varer som kjent ikke evig!

I 1949 kom Den norske regjeringen også med ”baseerklæringer”, som avviste å plassere utenlandske baser i fredstid på norsk jord. Hurra! Men disse finurlige ”baseerklæringer” er likevel merkelig ”schizofrene” og åpenbart ”i strid med seg selv”, fordi vi samtidig gikk inn i NATO. Vi kan si at moten med fred tok brått slutt med NATO.

I disse dager etablerer NATO nemlig utenlandske styrker i stor skala i Nord-Norge. Hvorfor? Vi får ikke vite det? Her kommer også moten inn med hvem vi skal hate! Russland er en militær trussel! Nå er det en hake ved påstanden. Russland er en ”lilleputt” i forhold til USAs gigantiske militærbudsjett.

Sunn fornuft tilsier at Nord-Norge, som har en dramatisk krigshistorie bak seg, burde være spart for NATO-øvelsen. Av hvilken grunn? De har fått nok av krig! Nord-Norge er jo den landsdelen i Norge, som ble hardest rammet under krigen! Jeg vil belyse/illustrere dette på en enkel måte. Hør bare hva som skjedde på en liten øy ikke langt fra Lopphavet!

I februar i 1943 ble tre russiske agenter fra en sovjetisk ubåt satt i land på Arnøy i Nord-Troms. I bagasjen hadde de med seg en radiosender. Oppdraget var å rapportere bl.a. om den tyske skipstrafikken og troppeforflytninger. Stedet for spionvirksomheten viste seg senere å være en strategisk godt skjult hule i fjellet. Men så er uhellet ute: I et voldsomt uvær mister russerne mesteparten av utstyret. De blir nå også totalt avhengige av matforsyninger fra lokalbefolkningen. Helt umulig å holde hemmelig! Nå var det bare å vente på ”dies irae”.

Så skjer følgende: Den 28. august satte tyskerne i gang en storoffensiv på Arnøy. En lokal kvinne ble terrorisert og tvunget til å vise den store bataljonen av tyske soldater den kronglete veien i fjellet til hulen. Vel fremme kaster kvinnen seg ned i hulen, for å slippe unna terroristene. Under militæraksjonen blir alle i hulen drept av tyske flammekastere. At de forsvarte seg godt mot inntrengerne, forteller også de store tapstallene til tyskerne; i alt falt tjueto tyske soldater. Nok en fatal melding til Berlin!

Etterpå går de tyske soldatene fullstendig amok overfor sivilbefolkningen. Det som nå skjer høsten 1943 i det lille lokalsamfunnet på Arnøy etter hulemassakren, har fellestrekk med det som skjedde våren 1942 i Telavåg i Hordaland. Tyskerne nøler ikke med å sette i gang grusomme represalier mot befolkningen som henrettelser, fengsling, nedbrenning av hus, tvangsevakuering, barn skilt fra foreldre og sendt vekk o.s.v. o.s.v.

Sett i et historisk perspektiv er det ingen tvil om at hulen i fjellet på Arnøy fungerte som et viktig radiosenter både våren og om sommeren i 1943. Det er senere reist en minneplate for de døde utenfor denne legendariske hulen. På minnetavlen står tre navn: Ingolf Aspås, Jørghild Louise Jørgensen og Vladimir Tsjidsjevskij.

Så til slutt: La oss ikke glemme at radiosendingene som partisanene klarte å sende i en kort periode, bidrog til at en rekke tyske skip ble senket om sommeren i 1943. Dermed kom vi nærmere freden i 1945.

Litteratur: Martin Nags arkiv.