Ukene som rystet Paris

Mai 1968. Voldsomme opptøyer, okkupasjon av universiteter, barrikader som skiller studenter og arbeidere i kamp mot politi og politiske myndigheter. Lyden av skurrende og hylende megafoner. En mur av politipatruljer med hjelmer, køller, tåregass og våpen forsøker å skape ro i gatene – uten å lykkes.

Kjetil Steinsholt

Blod, tårer og massivt sinne. Opprøret sjokkerer og paralyserer det franske samfunn. I løpet av noen opprørske maidager taler president Charles de Gaulle om borgerkrig og innfører unntakstilstand som fører til stenging av universiteter og skoler, hundrevis av bedrifter lammes og den spente situasjonen endrer for all tid nasjonens politiske og kulturelle klima. Opprøret utvikler seg eksplosjonsaktig den 3. mai når ordensmakten griper inn og arresterer studenter på Sorbonne-universitetet og slukner nærmest like brått den 30. mai når president de Gaulle både annonserer at han ikke vil fratre sin stilling og samtidig truer med militær intervensjon og oppløsning av nasjonalforsamlingen.
I løpet av noen få hektiske maidager blir tjuefem protesterende studenter (og noen professorer, deriblant flere Nobel-prisvinnere) til langt over femti tusen og i løpet av femten dager, etter at fagforeninger, arbeidere, bønder, fiskere, journalister, gymnasiaster, kunstnere og lærere slutter seg til protestene, blir det snakk om over ti millioner mennesker som på en eller annen måte deltar i opprøret. Mange strømmer ut i gatene og inntar barrikadene. På det mest er det godt over halvannen million mennesker som aktivt demonstrerer i franske byer, en massiv strøm av mennesker som det nærmest er umulig å stoppe. Makten er i gatene. Slagordene hagler: «Vårens største lysning», «det imaginære er reelt», «vær realistisk, krev det umulige», «lev et liv uten kjedsomhet, nytelse uten hor!».

Alt starter overraskende nok på det lille «småborgerlige» universitetet i Nanterre, et lite idyllisk sted ti mil vest for Paris. I kontrast til studentene på universitetet i Sorbonne, som i høy grad lever sine eget liv på cafeer blant venner og obskure bøker, er studentene på Nanterre forpliktet til å følge sine klasser som om de fortsatt er elever på gymnasiet. De er på mange måter universitetets viktigste permanente «stab» siden professorene kun «stikker innom» universitetet når de skal ha sin undervisning. De ønsker ironisk nok ikke å delta i Nanterres indre liv (som de betrakter som svært lite interessant) og de ser på studentenes liv som kjedelig og skoleaktig, nærmest som en verdslig klostertilværelse uten kritiske sidesprang. I en slik situasjon ønsker universitetet å eksperimentere med studentdeltagelse og forsøker å skape ulike former for studentdemokrati. Ledelsen har som mål å redusere den tradisjonelle distansen mellom studenter og professorer og undervisningen skal moderniseres. Selv om studentene og deler av fakultetsledelsen oppmuntrer hverandre til å eksperimentere med ulike lokale demokratiseringstiltak, føler de et massivt trykk fra det franske utdanningsbyråkratiet som gjør det vanskelig å gjennomføre nye radikale reformer. I tillegg er det liten entusiasme knyttet til de nye reformene innenfor høyere utdanning (Fouchet-reformene) som mange mener er en amerikanisering av det franske systemet: Mer konkurranse og en endimensjonal tanke om effektiv og rask studentgjennomstrømning og mindre tid til kritiske studier og faglig refleksjon. De politiske myndigheter er interessert i reform mens studentene er svært sensitive til den sårbare balansen mellom individualitet og kultur. Obligatoriske kurs og obligatorisk fremmøte, samt tanken om at studiene skal fullføres på normert tid, er med på å utvanne det franske systemet som tradisjonelt har lagt vekt på at en kritisk forståelse av ulike fagtradisjoner alltid vil kreve mye tid.
En liten gruppe radikale studenter (enragés) som er blitt politisert gjennom en skarp kritikk av krigshandlingene i Algerie og Vietnam, ytrer seg altså kritisk til masseuniversitetet og protesterer høylytt mot de nye utdanningsreformene, mot den økte macdonaldiseringen, byråkratiseringen, konkurransen, målstyringen og effektivitetsdiskursen som de mener bryter med og undergraver grunnleggende ideer om hva et fransk universitet bør være. Reformene blir oppfattet som en knebling av den frie universitetsånd og effektivitet- og nyttetenkningen blir ikke bare sett på som en innsnevring av studentenes sentrale demokratiske rettigheter; vitenskapen selv blir mer og mer betraktet som en del av et undertrykkende ideologisk apparat. Allerede mot slutten av 1967 boikotter studentene i Nanterre all undervisning, de kritiserer teoretisk de nye reformene og gjennomfører ulike former for direkte aksjon.

Universitetet i Nanterre som ligger isolert til i vakre, nærmest rurale omgivelser og er kjent for sin rolige atmosfære og pliktoppfyllende studenter, blir i løpet av noen få dager utsatt for en av de mest upopulære formene for politisk autoritetsutøvelse «antiautoritære» studenter kan tenke seg; utestengning, utelukkelse og undertrykkelse. Dette er ifølge Henri Lefebvre en av de viktigste grunnene til protestene. Mange studenter som på denne tiden er opptatt med å studere Marx’ tekster om stat og politisk fremmedgjøring får gjennom egne erfaringer se hvordan politiet skaper en ufordragelig og undertrykkende atmosfære, hvordan de med makt kontrollerer universitetets bygningsmasse og områdene rundt hovedcampus. Protestene mot det studentene kaller en «politistat» blir også avgjørende i deres kritikk av de nye utdanningsreformene: Den samme regjeringen som innfører reformene tilkaller nå politi for å verne om universitetene slik at de i fred og ro kan få implementert dem. Dermed bryter de også med det studentene mener er universitetets tradisjonelle immunitet. Store politistyrker på universitetsområdet, tilkalt av rektor Pierre Grappin, provoserer studentene og eskalerer spenningen mellom statlig undertrykkelse og studentenes frihet. Etter at 150 studenter den 22. mars okkuperer «fakultetets hellige konferanserom» i åttende etasje i universitetets hovedbygning blir strategiene for en fleksibel form for direkte demokratisk aksjon videreutviklet. Studentene ønsker og krever et fritt og autonomt universitet. Men deres kritikk går langt ut over universitets lokale grenser. Siden universitetets strukturer bare er en speiling av samfunnets strukturer er den eneste måten revolusjonære studenter kan uttrykke sine kritiske holdningen på et bredt politisk opprør. Okkupasjonen på Nanterre blir slått ned av store politistyrker og fire studenter arresteres og universitetet stenges. På denne dagen blir en ny sentral bevegelse født: 22. mars-bevegelsen med sosiologistudent Daniel Cohn-Bendit («røde-Danny») som «leder» og antisymbol. Den 3. mai arrangeres det solidaritetsmøte i Sorbonne og det etableres en felles base i universitetets borggård hvor studentene blant annet ønsker en klar begrunnelse for hvorfor universitetet i Nanterre er stengt. Det tar tid før den kommer. Det som derimot kommer er et massivt oppbud av politi som arresterer en rekke av de mest aktive studentene. Aldri tidligere har politigrupper rykket inn på universitetsområdet i Sorbonne – selv ikke tyskerne krenket den helligdommen!
Ingen vet nøyaktig hvorfor de fredelige demonstrasjonene gikk over til å bli voldelige, men en avgjørende årsak er nok arrestasjonen av sentrale studentledere, politiets brutale inngripen og de, etter utålmodige studenters mening, utilfredsstillende svarene de fikk fra universitetets rektor Roche og den franske utdanningsministeren Alain Peyrefitte. Studentenes svar kom spontant. For dem kom både krenkelsen fra myndighetenes side gjennom utstrakt bruk av politimakt og ikke minst universitetsledelsens unnvikende svar på deres sentrale krav svært overraskende. Ingen kan på forhånd ha forestilt seg at en tett allianse mellom universitetsledelse og politi var nødvendig for å gripe inn i og stanse en (utdannings)politisk motivert studentdemonstrasjon. Studentene slår tilbake med samme mynt. En eller annen gang i de tumultene som utvikler seg beordrer Roche å stenge Sorbonne-universitetet for første gang siden det etableres i tidlig Middelalder. Studenter og ansatte må paradoksalt nok ut av bygningene – for de fleste blir det ensbetydende med et liv på barrikadene ute i gatene. Ironien er total – opprøret er bare så vidt i gang.

Studentenes krav er i utgangspunktet tydelige. Alle fengslede studenter skal løslates, Sorbonne og Nanterre skal gjenåpnes med en mer demokratisk profil og alt politi skal fjernes fra universitetene og Latinerkvarteret. Regjeringens svar er å forby alle former for demonstrasjoner for å gjenopprette offentlig orden. Men forbudet får nærmest en motsatt effekt. For å komme seg unna politiets tilstedeværelse beveger studentene seg samlet bort fra Sorbonne. Men når politiet endrer sine posisjoner går studentene spontant løs på ordensmakten med improviserte våpen: biler veltes og brukes som barrikader, det blir kastet brostein og søppelkasser, stolper og skilt blir revet ned. Politiet svarer med tåregass og mer brutalitet. Kampene varer natten gjennom og man kan dagen etter (8. mai) lese i Le Monde: «Mandag ble Paris rammet av den største og mest alvorlige studentdemonstrasjonen på ti år». Avisen France Soir spør undrende: «Hvorfor har det blitt slik?» Mange ønsker et svar på nettopp dette spørsmålet. Regjeringen opprettholder en likegyldig holdning ved at den nok en gang hevder at det som skjedde kun er en uunngåelig kulminasjon av måneder med politisk agitasjon fra ytterliggående venstregrupperinger med tilholdssted på universitetene. Studentenes krav blir overhode ikke nevnt selv om myndighetene har fått tilgang på en rekke dokumenter som tydeliggjør deres sosiale, kulturelle og pedagogiske krav (som blant annet «De blinde øyers amnesti», «Sorbonnes revolusjonære aksjonskomite», «Universitetet som en rød base» og «I folkets tjeneste»).
Så skjer det en overraskende vending. Lederne for fagforeningen CGT kommer, selv om de i utgangspunktet ikke tok studentenes opprør alvorlig, med et opprop om å støtte studentenes krav og ber sine medlemmer om å bruke streikevåpenet og å trekke ut i gatene. Cohn-Bendit appellerer til arbeiderne om å okkupere sine fabrikker og å gjøre det ubehagelig for eierne. Den 14. mai går over etthundre tusen arbeidere ut i streik til støtte for studentene og de deltar aktivt i kampene som foregikk i områdene rundt og innenfor Sorbonneuniversitetets bygninger. Om ikke det skulle være nok omringer tohundre tusen småbønder Paris med sine traktorer og femhundre tusen marsjerer inn mot byens sentrum. Banker stenges, tv- og radiosendingene reduseres til et minimum. Elektrisitetsforsyningene reduseres dramatisk gjennom omfattende streikevirksomhet på kraftverkene. All nasjonal- og internasjonal kommunikasjon og transport stanses. Alle skoler stenges, det blir umulig å få kjøpt aviser og sigaretter og det blir vanskelig å sove om nettene i de delene av byen hvor tåregassen fyller leilighetene helt opp til fjerde etasje. Dagliglivet endrer fullstendig karakter når over ni millioner mennesker innenfor både offentlig og privat sektor – fra ekspeditører i varehusene til skipsbyggere – rett og slett slutter å arbeide. Mai 1968 er den største massebevegelsen i fransk historie og streikene de mest omfattende den franske arbeiderbevegelse noen sinne har opplevd. Ikke minst er hendelsene i mai det eneste «generelle» opprøret den vestlige verden har sett siden den andre verdenskrig. Det er den første generalstreiken som strekker seg ut over de tradisjonelle industrisektorgrensene ved at arbeidere innenfor både serviseindustrien og kommunikasjon- og kulturindustrien aksjonerer sammen. Alle profesjonelle sektorer blir berørt av streikene, ingen region, by eller bygd blir liggende uberørt.

Humoristiske plakater på det nasjonale biblioteket forteller at de holder stengt fordi «nasjonen ikke lenger har behov for historie». Filmfestivalen i Cannes protesterer skarpt mot franske myndigheter og sensureringen av den frie tale. Hele det franske samfunnet står nærmest stille i de opprørske maiukene hvor utgangspunktet altså er studentenes krav om mindre teknokrati og scientisme på universitetene og at de bør styres ut fra en helt annen logikk enn rent økonomiske. Universitetet er mer enn en «kunnskapsfabrikk». Dette kommer tydelig frem under okkupasjonen i Sorbonne den 13. mai hvor studentgruppen Nous Sommes en Marche («Vi er på Vei») gjennom sine pamfletter, løpesedler, graffiti og oppslag nettopp ønsker å få frem en kritikk av universitetenes økende markedsstyring, kneblingen av den frie forskning og ikke minst vitenskapens tendens til å orientere seg mot helt bestemte gruppers erkjennelsesinteresser. Gjennom alliansen med arbeidere og bønder utvides protestene til ikke lenger bare å gjelde en protest mot utdanningsreformer, lønns- og arbeidsvilkår. Det blir mer og mer en aktiv protest mot alle former for statlig autoritet og voldsbruk. Mellom den 14. og 18. mai, og som et spontant svar på studentenes opprør, streiker over hundretusen arbeidere på tretten sentrale fabrikkanlegg og okkuperer hovedkvarterene uten et ord fra CGT. Ved at studentopprøret spres til store deler av arbeiderklassen fikk studentene til noe de store fagforeningene har sett på som praktisk umulig, noe kommunistpartiet har erklært som teoretisk absurd og myndighetene aldri kan ha forestilt seg.

Ingen kan med sikkerhet forutsi starten på studentopprøret. Like uforutsigbar er avslutningen. Ingen har tro på at opprøret som har mobilisert studenter, arbeidere og bønder, åpner opp for okkupasjon av fabrikker og universiteter og ikke minst skaper frykt hos ærgjerrige og paralyserte politikere skal ende så brått. Den 30. mai er det mulig å se tegn på at noe er i gjære: Streikevakter tillater at tankbiler med bensin får muligheter til å komme inn i byen og fylle opp pumpene. Biler og busser begynner igjen å vise seg i gatene og køer av biler med engstelige parisere er på vei inn mot byen fra sine tilholds- eller tilfluktssteder på landet. Store motdemonstrasjoner preger den indre kjerne av byen. Store folkemengder som ønsker «å samle nasjonen» demonstrerte til rytmene av kraftige hornsignaler, tre korte og to lange, som er blitt en kraftfullt mnemonisk innretning, et slags nasjonalt «lydspor» for hele de Gaulles regime. Mange mener at de Gaulle, som i et TV-intervju kaller seg selv for den «ensomme engelen» som vil redde massene fra «den totalitære fare», bør skape ro og orden – få studentene tilbake til studiene, arbeiderne tilbake til jobbene, lærerne tilbake til katetrene slik at «Frankrike igjen kan bli Frankrike». Flere lar seg overbevise av de Gaulles viktigste støttespiller Georges Pompidous skremselspropaganda om at opprøret er organisert av gangstere og kriminelle, anarkister og ville ansvarsløse situasjonister.
Men det endelige vendepunktet kommer når regjeringen, kommunistpartiet og fagforeningen (CGT) begynner å tale «samme språk». Etter at arbeiderne har nektet å forholde seg til Protocol de Grenelle og hverken kommunistpartiet eller fagforeningene makter å kontrollere egne tropper, er situasjonen ytterst prekær og svært eksplosiv. Løsningen blir at partiet og CGT bønnfaller opprørerne (og i første rekke arbeidere og studenter) om å besinne seg ved å gjennomføre en fredelig demonstrasjonsmarsj i retning av de Gaulles bopel. Samtidig har en rekke ministre fått panikk. Pompidou forsøker å få de Gaulle til å resignere. En kjent gruppe av veterangaullister sender brev til presidenten om at han bør trekke seg. Presidenten innkaller til et hurtigmøte med sine generaler og gir en rekke klare ordre for å dempe spenningen på gatene og i fabrikkene. De Gaulles familie blir i løpet av noen timer evakuert og kjørt ut av Paris til et sikkert sted. Faren er nå tanken om at de Gaulle vil samle sine militære tropper og marsjere mot Paris. Dette blir enda mer prekært etter at den franske ambassadøren informerer den tyske kansleren Willy Brandt om at de Gaulle vil besøke sine viktigste militære installasjoner og ha samtaler med de militære lederne der. Samtidig med at han forbereder sin kontrarevolusjon kommer han med et forslag om eventuelt å oppløse nasjonalforsamlingen gjennom nyvalg. Men det er et problem: De Gaulle ønsker ikke å gi opp kampen og valgene skal gjennomføres etter hans egen forståelse av nasjonens tilstand. Det finnes intet rom for politisk kompromiss. Folket må velge mellom kommunisme og «la France». Valgkampen dreier seg ikke om reformer, ikke om å komme studentenes eller arbeidernes krav i møte. Det er snakk om enten revolusjon eller de Gaulle.

Sakte men sikkert avtar opprøret. Intensiteten blekner. Kommunistpartiet forsøker å gjenvinne sitt tidligere moderate image for å møte det kommende nasjonale valget. CGT forsøker å overbevise arbeiderne om at Protocol de Grenelle (forhandlet frem mellom 25. til den 27. mai) ikke er så ille tross alt, selv om streikene fortsetter til langt ut i juni. Men straks politiet forsøker å gripe inn i konflikten på Renault- og Citroënfabrikkene braker det løs igjen, selv om opprøret denne gangen ikke får like mye støtte som tidligere. Det samme skjer når opprørske studenter må flykte fra politiet i nærheten av Boulevard St. Michel, som nok en gang fremstår som midtpunktet for kampene. Nesten to tusen studenter blir arrestert, syttito barrikader og fire politistasjoner blir angrepet. Denne gangen er politiet mer forberedt og langt mer brutale enn tidligere. Den 11. juni forbys alle venstreradikale organisasjoner, noen dager senere trekker politiet seg ut av Théâtre de l’Odéon og Sorbonneuniversitetet. Samtidig viser det seg, noe overraskende, at valget blir en brakseier for de Gaulle. Likevel forsøker tusener av revolusjonære, inkludert alle de som i bitterhet har forlatt kommunistpartiet, å bygge opp en ny radikal organisasjon som kan videreføre og samle opprøret slik at det er mulig å skape nye former for «direkte aksjon», «kollektiv selvorganisering» og «demokratisk sosialisme». Uten hell. De planlagte reformene blir med noen justeringer gjennomført på universitetene og brosteinsgatene i Latinerkvarteret blir asfaltert, politiet intensiverer sitt vakthold, radikale studentorganisasjoner blir oppløst, deres tidsskrifter blir forbudt og aktivister fengslet. Livet faller umerkelig sakte tilbake til den daglige tralt og minner overraskende nok mer og mer om slik det er månedene før opprøret. Til tross for nederlaget skriver en av de mest ivrige aktivistene og som selv hadde talt til studentene på det okkuperte amfiteateret i Sorbonne, filosofen Jean-Paul Sartre, entusiastisk at mai-hendelsene uansett utfall utvider feltet for hva som faktisk er mulig. I et intervju med Radio Luxemburg påpeker han at opprørerne slettes ikke er avsindige og uansvarlige, men rett og slett ikke ønsker å dele fremtiden med sine fedre. De ønsker å skape sin egen fremtid. Han skriver i et opprop i Le Nouvel Observateur 17. mars 1969 til foreldre som fortsatt bærer på angsten etter 1968-hendelsene at opprørske barn og ungdom er de voksnes eneste fremtid og at det er «opp til oss om vi ønsker å nedsable dem eller la de redde oss». Vi er avhengig av «uferdige» unge mennesker som er i stand til å gjøre nye erfaringer og dermed forandre ting. For vi klarer det ikke selv.