På toppmøtet mellom Donald Trump og Vladimir Putin i Helsinki 16. juli var Ukraina naturlig nok et av temaene. Det har blitt kjent at Putin under samtalene med Trump skal ha foreslått en internasjonalt overvåket folkeavstemning om statusen til de opprørskontrollerte områdene i Øst-Ukraina. Trump skal ha bedt Putin om ikke å nevne denne ideen på pressekonferansen etter toppmøtet siden han selv ikke var forberedt på den. Senere har forslaget om en folkeavstemning blitt avvist fra amerikansk side.
Hvor realistisk er det at konflikten i Øst-Ukraina skal kunne løses ved en folkeavstemning? Fullstendig urealistisk ifølge Pravda som har intervjuet en rekke russiske eksperter om spørsmålet.

Et stort flertall av befolkningen i Donetsk og Lugansk stemte for selvstendighet i mai 2014. Hva en ny avstemning skal tjene til er uklart, i det minste så lenge den ikke åpner for tilslutning til Russland. Og Kiev, Moskva og de østukrainske separatistene vil dessuten neppe bli enige om hvordan en eventuell avstemning skal organiseres, for eksempel om den skal overvåkes av FN-styrker, og om personer som har flyktet fra Donetsk og Lugansk etter krigsutbruddet i 2014 – Kiev hevder de er 2 millioner, Moskva 300 000 – skal kunne delta i avstemningen (”Referendum i Donbass – mangetrekkskombinasjon eller desinformasjon?”, Pravda 20.07.2018).
At Putin tar til orde for en folkeavstemning om Donbass’ status er like fullt interessant. Før avstemningene i Donetsk og Lugansk i 2014 bad Putin separatistene om å utsette dem for å muliggjøre forhandlinger om Ukrainas status. Når Putin nå åpner for en avstemning om Donbass’ fremtid, kan det være for å presse Kiev-regimet til å oppfylle de såkalte Minsk-avtalene fra 2015 om selvstyre for Donetsk og Lugansk og vidtgående politiske reformer i Ukraina.
Men det kan også bety at Putin og den russiske ledelsen har kommet til at Kiev aldri vil komme til å oppfylle Minsk-avtalene, og at man derfor ser seg om etter alternative løsninger på krisen i Ukraina, inkludert å anerkjenne Donetsk og Lugansk som selvstendige stater eller å innlemme områdene i Russland.
Flere forhold taler for en innlemmelse av Donetsk og Lugansk i Russland: Det overveldende flertall av befolkningen i de to selverklærte folkerepublikkene ønsker tilslutning til Russland, slik folkeavstemningene i 2014 viste. Kiev-regimet vil neppe våge å fortsette krigsoperasjonene mot befolkningen i Øst-Ukraina dersom området blir innlemmet i Russland. Trolig planlegger Petro Porosjenko og kretsen rundt ham å trappe opp disse krigsoperasjonene i forkant av det ukrainske presidentvalget i mars 2019. Donbass er langt på vei blitt en del av Russland, og båndene mellom Donbass og Russland blir stadig tettere. Donbass er en rik region som i dag klarer seg rimelig bra, og en innlemmelse av området i Russland vil derfor ikke påføre den russiske staten store utgifter.
En russisk anneksjon av Donbass vil være et ydmykende nederlag for Kiev-regimet som vil kunne få regimet til å bryte sammen.
For Moskva er det viktig å bevare russiskvennlige krefter i de tidligere sovjetrepublikkene for å hindre at disse knytter seg til Vesten eller andre fremmede aktører, for eksempel som en følge av ”fargerevolusjoner”. Da er det viktig at Russland selv viser vilje til å forsvare sine venner. Da befolkningen i Øst-Ukraina gjorde opprør våren 2014, regnet folk med å bli innlemmet i Russland på linje med Krim. At de ikke har blitt det slik at Kiev-regimet i fire år har kunnet bombe dem, betrakter de med all mulig grunn som et svik.
Europeiske politikere vil protestere mot en innlemmelse av Donetsk og Lugansk i Russland, men i realiteten støtte at krigen i Øst-Ukraina bringes til opphør ved at området innlemmes i Russland.
Argumentet mot å innlemme Donbass i Russland er at dette vil knytte Ukraina tettere til USA og Vesten, at USA vil kunne sende flere våpen til Kiev-regimet, at Ukraina vil kunne bli opptatt i Nato, og at de vestlige økonomiske sanksjonene mot Russland vil kunne bli trappet opp. Det er noe i disse argumentene. Påskudd for å forsyne Ukraina med våpen, trappe opp de økonomiske sanksjonene eller innlemme Ukraina i Nato foreligger imidlertid allerede i form av Krims gjenforening med Russland, som man fra russisk side selvfølgelig aldri vil godta å reversere.
For å forhindre et ukrainsk Nato-medlemskap må Moskva på en troverdig måte vise at et slikt medlemskap er uakseptabelt fra et russisk synspunkt og vil kunne få særdeles alvorlige følger, inkludert en militær intervensjon. Og en måte å vise det på er å tvinge Kiev-regimet til å innstille krigen mot befolkningen i Øst-Ukraina ved å sende regulære russiske styrker inn i området og innlemme det i Russland, slik man gjorde på Krim.
Og det som avgjør hvor harde de vestlige økonomiske sanksjonene vil bli, er Russlands evne til å omlegge sin økonomi slik at sanksjonene ikke virker, samt i hvilken grad europeiske politikere erkjenner at sanksjonskrigen mellom Vesten og Russland skader ikke bare Russland, men også Europa.
For en stat som utsettes for den type politisk og økonomisk press som Russland i dag utsettes for, er det viktigste å vise at man har tiltro til egne krefter og ikke lar seg presse.