Når subsidiert overproduksjon og overforbruk i nord forårsaker arbeidsledighet og flyktningstrømmer i sør, så handler Fretex kanskje ikke bare om billige klær. Men tør vi kritisere dem?

Terje Carlsen, frilans journalist
Mange tenker at Frelsesarmeen og UFF Norge er snille når de setter opp sine innsamlingsbokser i norske byer som Levanger, Steinkjer og Stjørdal. Frelsesarmeen representerer Godheten. Frivillighet er også et honnørord. De hjelper fattige og rusmisbrukere, og har et enormt godt omdømme hos det norske folk. Men representerer ikke dette omdømmet og den godheten også et enormt potensiale for maktutøvelse? For eksempel når Frelsesarmeen ikke godtar homoseksuelle i sitt korps.
Det er ytterst menneskelig å skille mellom de gode og de onde, og det virker selvfølgelig å selv ville stå på de godes side. Men det finnes en risiko for at godheten bare blir et instrument for å posisjonere seg i et «marked». Moral kan lett omskrives til makt. Det har man sett mange eksempler på i bistandspolitikken.
Dernest kan godheten legge de reelle forhold i skyggen. Interessemotsetninger som er drivende i et demokratiet tåkelegges. Derfor er den også potensielt farlig. Og dersom Frelsesarmeens hjelpe og bistandspolitikk føres med kun en identitetsbevarende begrunnelser, er det imidlertid ikke mye igjen av selve meningen med «hjelpen»?
For slike offentlige kjærlighetsprosjekter er ikke så uskyldige som de kan se ut. Offentlige tårer og empati er et maktspråk, enten de uttrykkes på operaens scene eller av «ikke skuespillere» i det offentlige rom. Hele dette bekjennelsesapparatet som settes i sving, har jo et formål. Og formålet er å få tilgang til folks bevissthet, slik Nietzsche også så instruktivt beskriver det i sin kritikk av hans tids raskt fremvoksende vitenskap, medisinen.
Samtidig drives en dobbeltkommunikasjon og en benektelse, av hva som faktisk foregår. Eufemisering kalles det på fint. Det blir som presten som sier at “her i huset driver vi ikke forretning“ og der markedsføringen kalles liturgi, markedet for menighet, og de ansatte for “broder” og “søster”. Men er ikke Fretex en like knallhard markedsaktør som Cubus er det?
For noen år siden skrev jeg en lengre reportasje for NORAD og deres avis, Bistandsaktuelt. Tittelen var den megetsigende tittelen: Hjelpeorganisasjoner knekker fattige lands tekoindustri. Artikkelen søkte å vise at bruktklær-eksport for milliarder av kroner fra europeiske organisasjoner knekker ryggen på deler av tekoindustrien i Afrika, og at afrikanske arbeidere raser mot bruktklær-eksporten. For den bidrar til å holde tekoindustrien nede i de landene det her er tale om. Mange teko-bedrifter har alt stengt og tusener har blitt arbeidsløse. UFF-Norge og Frelsesarmeen har også svært mange containere satt ut for innsamling av klær i norske byer.
I en artikkel i Ghana Chronicle for noen tifd siden etterlyste spaltisten Selassie Ameko en totalstopp for importen og en bannlysning av forretningene med bruktklær: «Det finnes ingen fremtid for vårt land med flodbølgen av bruktklær. Vi må bygge opp en egen produksjon og ikke akseptere ikke-produktiv handel», skriver Ameko. I Kenya i Øst-Afrika tilsvarte den gang verdien av bruktklær den syvende største varegruppen på import-statistikken.
I Malawi måtte landets største tekstilforetak stenge ettersom bedriften ikke kunne klare konkurransen med bruktklærne fra Skandinavia. Også Uganda ble hardt rammet, ifølge den svenske fagorganisasjonen Industrifacket. Totalt anså man dengang at 400.000 mennesker å ha blitt arbeidsløse på grunn av omsetningen av billige brukte klær fra frivillige organisasjoner i Vesten. Sånn kunne vi fortsette fra land til land i det veldige afrikanske kontinentet.
Når flyktningestrømmen fra sør forårsakes av subsidiert overproduksjon og overforbruk i nord, slik at lokal industri ikke makter å konkurrere, så handler Fretex ikke bare om billige klær, men blir også et moral-filosofisk spørsmål som angår hver enkelt av oss. Tør vi stille disse kritiske spørsmålene?