(20 - 2017) Etter en kameratslig samtale i mai i år, med andre politiske venner, fortalte en av dem om hva han oppfattet som fusk og fanteri når borgerskapet snakket så varm om sitt demokrati. Jeg fikk derfor lyst til å følge opp hans meninger i en avisartikkel, her er den!

Kjell Jan Hammer

La oss bruke litt tid på demokratiet i den “frie” verden, med utgangspunkt i vårt land Norge. Borgerskapet i vårt land hevder ofte at vi har et av det mest utviklede demokrati som finnes. Som kjent betyr demokrati: folkestyre. Det skulle bety at har et samfunn demokrati, så styrer folket samfunnet. Av erfaringsmessig grunner må vi godta at det er den voksne delen av folket som kan styre, la oss si de som er over 18 år. For å kunne finne svar på om det er demokrati i Norge, så må vi ta utgangspunkt i vanlige arbeidsfolks opplevelse av dette demokratiet og ikke av opplevelsene til politikere, ikke av folk som har stor rikdom, innflytelse og makt og ikke av journalister som ynder å hevde at vi har et levende demokrati. Så hvorfor må vi gå til vanlige arbeidesfolk, som for eksempel en industriarbeider eller en hjelpearbeider i helsetjenesten? Jo fordi ca. 80% av folket tilhøre det arbeidene folk, arbeiderklassen. Alle de andre, 20%, er så påvirket av de som har den reelle makten i samfunnet via overføringer av økonomiske, sosiale og kulturelle fordeler, at de så og si blir inhabile i dette spørsmålet.
La oss se på lovverket
Den Norske Grunnlov er en grunnlov for borgerskapet som klasse. Borgerskapet har laget loven til fordel for seg selv og ikke til fordel for det store flertallet av folk i Norge: arbeiderklassen. Grunnloven er da selvfølgelig en klasselov. Det borgerlige lovverket gir rett til at forskjellige partier kan stille til valg og dermed drive valgkamp for å få valgt inn representanter til storting, fylkesting og kommunestyrer. Her kommer også de første begrensningene: Et parti, må registreres og godkjennes etter bestemte regler. Så må partiet innhente 500 personlige underskrifter av folk som har rett til å stemme i den kommunen eller fylket partiet ønsker å stille til valg i. Eller 5000 slike underskrifter på landsplan. Skal partiet unngå denne prosessen på nytt, må partiet ha oppnådd minst 5000 stemmer på landsplan i siste valg. Når dette er godkjent, så kan partiet delta i valgkampen. Hvis borgerskapet forandrer sin valglov (via stortinget), så kan de vedta at et kommunistisk parti eller liknende, ikke har rett til å stille til valg av forskjellige politiske grunner. Dermed er dette partiet utelukket fra det gode selskap. Dette er allerede gjort i Ukraina og en del ander østeuropeiske land.
I et stortingsvalg er det svært viktig at partiet får mer enn 4% av stemmene. Får det mindre, så får partiet ikke inn det antall stortingsrepresentanter som det burde ha fått i forhold til stemmetallet. Partiet blir på denne måten kraftig redusert med hensyn til antall representanter. Dette kalles sperregrense, noe borgerskapet har funnet på, for å redusere småpartiers innflytelse på den nasjonale politikken. Allerede nå har vi påpekt to områder som reduserer folkets muligheter til å påvirke politikken. I verste fall dreier det seg om tusener som har skrevet under for å godkjenne partilister eller hundretusener som ikke teller med fordi partiet ikke kom over sperregrensen.
Hva om vi ikke hadde sperregrense?
Valgloven med hensyn til stortingetsvalget, kunne ha vært praktisert slik. Eksempel: I et gitt stortingsvalg stemte 1. 678 120 personer. På stortinget sitter i dag 169 representanter. 1.678 120 / 169 = 9 930 stemmer for å få inn én representant. Antall representanter et parti får er nå avhengig av hvor mange stemmer det har fått, delt på 9 930. Eksempel: SV fikk 3,8% av stemmene dvs.: 63 769 stemmer som gir 63 769 / 9 930 = 6,4 dvs. 6 representanter. Så sitter partiene igjen med en rest. De av partiene som kommer nærmest en rest på veg nedover i forhold til 9 930 stemmer blir i så fall representert med en ekstra representant på tinget, utjevning. På denne måte blir nesten alle avgitte stemmer vektet likt.
Nei dette, blir for demokratisk for borgerskapet, derfor sperregrense. En sperregrense som de kan heve etter hvert som det passer dem politisk. I USA, som den norske eliten anser som sitt idealsamfunn, er det blitt slik, at bare to partier har ressurser nok til å delta i valg. Snart er vel dette også for mye. Egentlig er det vel nok at eliten i borgerskapet styrer alene. Og husk!: Fascisme er en vanlig borgerlig styringsform.
Så til partiene
Bare et ytterst lite mindretall av folket er medlemmer av politiske parti. Det vi si at det store flertallet av folket har ikke innflytelse på:
- hvem som leder partiene
- hvilke saker partiene velger å vektlegge til de kommende valg
- hvilke kandidater partiene setter opp på de sikre plassen på valglistene
- hvilke kommuner eller fylkeskommuner partiene stiller valglister i Valgkampen
I valgkampen lover partiene velgerne sine å gå inn for en rekke saker som ofte er urealistiske og svært lite gjennomtenkt.

Verdens demokratier etter borgerskapets definisjon, hvor 8-10 (blå) er demokratier, 6-8 (lyseblå) er delvis demokratier, 4-6 (gul/oransje) er hybridregimer, og 0-4 (rød/brun) er autoritære regimer Foto: Wikimedia/Kamalthebest

Valget
Valget blir gjennomført i ca. to dager annet hvert år, med mulighet til å stemme på forhånd. Du kan legge en stemmeseddel ned i en urne, det tar deg ca. 10 - 15 minutter å stemme. Det var det!
Etter valget
Er valget gyldig i forhold til kravet om folkelig flertallsstyre? Hvor mange av de som har rett til å stemme, har stemt? I et demokrati (folkestyre) må det jo være slik at flertallet avgjør!? Er valgdeltakelsen under 50% av de som har rett til å stemme (som ofte skjer i USA) så er jo de innvalgte ikke representative for et demokrati/flertall. De har dermed ingen rett, til å representere flertallet av de som har rett til å stemme. De har ingen rett til å representere folket. En regjering som ikke representerer mer en la oss si 30% av de som har rett til å stemme, er jo heller ikke representativ. Slike situasjoner er svært vanlig i de borgerlige samfunnene og avslører at en ikke kan bruke uttrykket: demokrati/folkestyre. For å kunne godkjenne at vi har å gjøre med et parlamentarisk demokrati, må altså en styrende regjeringen ha bak seg flertallet av de som har rett til å stemme.
De aller fleste av de som blir innvalgt som representanter er mennesker fra borgerskapet og småborgerskapet. Svært få kommer fra arbeiderklassen og svært få er kvinner. Det betyr at de innvalgte representantene ikke er representative i forhold til klasse og kjønn. Skulle de ha vært representative, så skulle 169 • 0,8 = 135 ha vært fra arbeiderklassen og 169 • 0,5 = 84 skulle ha vært kvinner.
Så var det partienes valgløfter til velgerne
Det vil si at det store flertallet av folket har ingen innvirkning på:
- forhandlingene mellom partiene om makt og posisjoner i storting, fylkesting og kommunestyrer. Hvem som kommer til å utgjøre den dominerende blokken som sitter med flertallsmakta, regjeringen osv.
- hvilke saker som skyves til side og hvilke saker som nå blir prioritert (hestehandel)
- hvordan den regjerende blokken opptrer når det dukker opp saker som ikke var med i valgkampen (krigene i Ukraina, Syria og Jemen, plassering av USA-soldater i Trøndelag, jordbruksforhandlingene eller kommunesammenslåing med tvang).
- muligheten til å trekke tilbake og eventuelt straffe kandidater som ikke utføre arbeidet sitt i forhold til det de var innvalgt på
- muligheten til å redusere representantenes lønn, diverse privilegier og pensjonsrettigheter (etter12 år på stortinget, så har du full pensjon som høyt lønnet resten av livet). Bare dette, gjør at politikere fjerner seg fra folkets hverdag.
Hva sa partiene i valgkampen:
Bare noen få og tilfeldige eksempler:
- nei til bompenger
- nei til eiendomsavgift på hus og leiligheter
- satsing på billig og komfortabel kollektivtransport med hyppige avganger
- utslipp av CO2 skulle reduseres kraftig
- at nye arbeidsplasser skulle bygges
- at arbeidsløsheten blant ungdom skulle reduseres kraftig
- at pensjonistene ikke skulle få lavere pensjon
- at Norge ikke skulle føre krig mot andre nasjoner
osv. osv...
Hva ble resultatet? Ofte det motsatte!
La oss se et lite øyeblikk på hva borgerskapet selv skriver om sitt parlament: Sitat fra: Leder i Dagbladet av torsdag 29. juni 2017. Sitat start: Små pratmakere. I løpet av de siste fire åra har SVs Karin Andersen vært på Stortingets talerstol 1071 ganger. Av topp ti kommer alle de mest taletrengte fra småpartiene V, SV, Sp og MDG. Synd de ikke blir hørt. Sitat slutt. Når det er slik, da er det svært viktig at vi stiller oss spørsmålet: Hva oppnådde de hundretusener som stemte på SV, Sp og MDG i løpet av disse fire årene? Jo, så og si ingen ting. Men, det ble jo sakt mange viktige og vakre ord. I stortinget dannes det ofte et flertall, med utgangspunkt i de innvalgte partiene. Dette flertallet støtter så en regjering. De partiene som ikke tilhører dette flertallet, har bort i mot ingen innflytelse på sakene som skal behandles de neste fire år. Og så, de aller fleste av de godt betalte stortingsrepresentantene, bruker tiden i disse årene, til å lese dokumenter, delta på møter og prate på stortingets talerstol. Dette fører ikke til en effektiv styring av nasjonen.
I frustrasjon over det som skjer i det borgerlige demokratiet , slutter store deler av folket å stemme. Dermed utvikles en naturlig politikerforakt. Andre velger å stemme på et annet parti, i håp om at en nå kan få oppleve at dette nye partiet, gjør en god jobb. Og så opplever en dessverre svært ofte, at det ikke gikk noen bedre.
Og så til 99,9999 % av den tiden hvor “demokratiet” er fraværende: Hverdagen.
Hvordan oppleves hverdagen for et vanlig arbeidende menneske?
Demokrati i familie- og arbeidslivet?
Ja til en hvis grad i familien hvis en er kulturelt og bevisst innstilt til å praktisere det. Men dessverre, familiene er så overstyrt av impulser og press fra dagliglivet i det borgerlige samfunnet at det ofte ikke blir tid til en regelmessig og sunn praksis.
Arbeidsdisiplin, du er styrt: han: industriarbeider, hun: hjelpepleier. Våkner kl. 06:00. Lager frokost og vekker unger. Spiser frokost kl. 06:30. Drar på arbeid kl 07:00. Stempler inn på arbeid kl 08:00. Setter i gang arbeidet etter litt informasjon/instruksjon. Ei lita pause ca. kl. 10:00 Arbeider frem til matpause kl. 11:30. En halv time matpause med litt prat med arbeidskamerater. Arbeider frem til ca. kl. 14:00, så ei lita pause på nytt, 10 min. Ferdig arbeid kl 16:00. Skifte til hverdagstøy og reiser hjem. Er hjemme kl. 17:30. Lager middag og vasker opp, steller hjemmet klokken er 18:30. Greier du dette, så har du arbeidsdisiplin. 20 dager i 11 måneder dvs. 220 dager i året er du slavebunnet av det borgerlige samfunnet, uten den minste form for demokrati.
Demokrati i “fritiden”
Ofte er du så sliten at det lille overskuddet du har igjen, er kanskje brukt på å hjelpe ungen (ene) med litt skolearbeid eller kjøring frem og tilbake på diverse aktiviteter som fotball, vennetreff o.l. Du siger ned i sofaen eller godstolen og slår på dagsrevyen eller underholdning. Og hvilke nyheter og underholdning? Nyhetene er ferdig tygde og tilpasset borgerskapets løpende politiske oppfatning, det sørger nyhetsredaksjonene i NRK og TV2 for. Stort sett alle filmene vi får se, er gamle Amerikanske, unnskyld: fra USA. Underholdningen som lages av NRK er platt (nesten dum) og nesten ikke opplysende eller læringsrikt. De andre norske TV-kanalene er enda verre. Hvis du er misfornøgd med de norske så kan du velge blant et utvalg av liknende kanaler fra Amerika, unnskyld igjen: USA. Disse er bort i mot ukritiske til sitt eget land. For å holde det demokratiske jukset gående, så serverer NRK, TV2, Aftenposten, Dagbladet og VG deg daglig med “objektive” nyheter (les: nyheter tilpasset borgerskapets verdensoppfatning). Sender NRK dokumentarer og liknende, så sendes det på spesielle kanaler. Hvis man er litt kritisk så vil en oppdage at de historiske dokumentarene som sendes, nesten alltid er produsert av vestlige (borgerlige) medier. Den borgerlige historiske ensrettingen er massiv. Du kan også underholde deg med Facebook, You tube og Google hvis du gidder. I NRK og TV2 er verden: USA, Norge og Europa! Å det har du å godta! Har den borgerlige eliten bestemt!
Demokrati på arbeidsplassen?
Er det demokrati på arbeidsplassen? Har du vært i arbeid? Har du aldri hørt om arbeidskjøperens lovfesta styringsrett? Og, styringsrett er jo kjernen i et klassesamfunn! Og arbeidsfolk har jo ikke styringsrett på arbeidsplassen! Når vår industriarbeider eller vår hjelpearbeider oppdager klanderverdige forhold på arbeidsplassen kan de melde i fra om det. Men det er de som er overordna dem (avdelingsleder, styrer, verkstedsleder, direktør o.l.) som avgjør om noe skal bli gjort med saken, hvis det passer dem. Ja men de kan jo klage til arbeidstilsynet! Jaggu sa jeg smør, arbeidstilsyn? Hvor mange ganger har vi ikke opplevd at Arbeidstilsynet forsinker, undergraver og bagatelliserer sakene de får anmeldt. Nei Arbeidstilsynet har verken ressurser eller makt, til konsekvent å stille seg på arbeidsfolks side. De har et regel- og lovverk som passer arbeidskjøperene som hånd i hanske. Og det skulle jo bare mangle. Arbeidstilsynet er jo utvikla etter det borgerlige lovverket og tilpassa arbeidslivet på kapitalens premisser. Blir dine klager på arbeidsplassen langvarige og plagsomme så får du som regel oppsigelse/sparken. Vi kan bruke fagforeningen! Fagforeningen sa du? Ja hvis vi hadde en kampvillig fagforening! Fagbevegelsen ble kastrert i 1930 åra da Det Norske Arbeiderpartiet (DNA) la ned klassekampen og gikk over til klassesamarbeid med borgerskapet. Deres tillitsvalgte innen fagbevegelsen fikk innført Hovedavtalen som bandt fagbevegelsen til klassefred mellom tariffperiodene. Som takk, ble DNA akseptert som en lojal partner i det borgerlige samfunnet.
Dessverre, det er svært langt mellom kampvillige fagforeninger! Nei du blir som regel overlatt til deg selv og du lærer å holde kjeft.
Hva med gode ideer som kan gjøre arbeidet lettere?
Arbeidskjøpere og institusjonsledere er alltid opptatt av å spare penger/utgifter. De har selvfølgelig forstått, at arbeidsfolk av forskjellige slag er kunnskapsrike og oppfinnsomme og kan derfor komme på ideer og nye måter å gjennomføre arbeidet på, som kan føre til reduserte kostnader og dermed større fortjeneste eller muligheter til å redusere budsjetter. Arbeidsfolk blir derfor ofte oppmuntret til å komme med forslag, som gjør arbeidet mer effektivt og reduserte kostnader. Men konsekvensene av tiltakene/ideene, blir dessverre ofte at en reduserer bemanningen eller senker budsjettet og at arbeidssituasjonen for den enkelte som blir igjen, er blitt enda mer stressende og krevende. Hvis forslag fra arbeidesfolk påpeker at mellomledere og overordnede er overflødige, så blir disse forslagene svært ofte sabotert og motarbeidet. Demokrati på arbeidsplassen (flertallsavgjørelser) eksisterer selvfølgelig ikke. Hvis det var slik, så kunne jo ikke den private eiendomsretten til produksjonen- og produksjonsresultatet opprettholdes.
I denne artikkelen har vi bare tatt opp en del av den borgerlige parlamentarismen og det borgerlige demokratiet. Vi kunne ha gått mye dypere inn i dens praksis for å avsløre hvor sterkt den er bundet til kapitalismens behov for å opprettholde kontrollen i samfunnet.
I denne artikkelen har vi ikke tatt opp:
- korrupsjonen i samfunnet
- medias mange metoder for å opprettholde borgerskapet som herskende klasse
- politiet og militærets (og Natos) rolle for å sikre borgerskapets makt
- hvordan lovverket og det juridiske systemet forsvarer eiendomsretten og dermed borgerskapets privilegier
- utdanningssystemets rolle og metoder for å opprettholde og styrke borgerskapets ideologi, religion og deres historiske oppfatninger
- og ikke minst, alle internasjonale organer som hindrer styringen av en selvstendig nasjon: EØS, WTO, FN osv.
Oppsummert:
Et naturlige krav, til et samfunn som skal bygges på grunnlag av et ekte demokrati, vil blant annet måtte være at:
- de valgte representantene skal både være lovgivende og utøvende på samme tid. Det medfører at de blir stilt til ansvar for å sette ut i livet alle lover, regler og tiltak som blir vedtatt.
- de valgte representantene skal kunne tilbakekalles umiddelbart hvis de ikke utfører sitt arbeide på en effektiv og faglig skikkelig måte. For å avgjøre dette så må samfunnet ha kontrollorganer på linje med doping kontroll som kommer uanmeldt for å undersøke hvordan saken/arbeidet går. Kontrollorganet må avgi full offentlig rapport.
- de valgte representantene skal ikke kunne heve noen former for materielle privilegier. De skal lønnes med gjennomsnittlig arbeiderlønn som beregnes av SSB (Statens Sentral Byrå). Utgifter som følger med vervet, skal dekkes. Slike krav og grenser finnes ikke i det borgerlige demokratiet.
Det blir ikke rare restene igjen av uttrykket: Demokrati. Bare lurvete greier. Et lure demokrati, og mer korrekt: et borgerlig demokrati som er bygd og praktisert for å forsvare den private eiendomsretten, retten til utbytting og plyndring, retten til særskilte privilegier osv. Ja det er bedre med et slikt skinndemokrati enn ren fascisme, men det er bare en meget tynn vegg mellom dem. Det samme borgerskapet som snakker så varmt om demokrati er mer enn villig til å ty til fascisme hvis de blir truet. Etter min mening, har borgerskapet i hovedsak bare to styringsformer: Det borgerlig demokratiet som er et fordekt diktatur og den åpne og direkte diktaturet: fascismen.
Demokrati i ordets strenge forstand, det vil si: at folket styrer dagliglivet, finnes ikke i noen av de utviklede nasjoner i dag. Mulig at det kan finnes enkle former for demokrati blant noen tradisjonelle stammer i Brasils jungel eller langt inne på New Guinea. Ingen såkalte siviliserte nasjoner praktiserer et ekte demokrati men alle praktiserer forskjellige former for diktatur. Diktaturet ligger også innbakt i styringssystemet til demokratiet: mindretallet blir som oftest diktert av flertallet. Svært sjelden oppnås konsensus dvs: full enighet. Det er ikke mulig å nå et virkelig demokrati under et klassesamfunn. Klassesamfunnet er bygd på at en herskende klasse regjerer uansett om denne klassen heter borgerskap eller proletariat. I en tidsmessig lang periode under proletariatets revolusjonære diktatur, dvs. Kommunismens første fase (noen kaller denne perioden for sosialisme) må arbeiderklassen ledes og utvikles av et parti, det kommunistiske partiet. Når imperialismen og klassene er død bort, er det mulig at vi kan greie å utvikle et folkestyre som tar seg god tid til å avgjøre viktige saker slik at det oppnås en meget høy grad av enighet. Men selv i et slikt samfunn, vil en av og til måtte ta raske beslutninger som ikke gir rom for annen enighet enn et knapt flertall. Det borgerlige demokratiet er ikke noe annet en et tildekt diktatur uansett hvor demokratisk det fremstår. At borgerskapet som utgjør et svært lite mindretall (under 2% av folket) har makta i samfunnet, er verken logisk eller fornuftig. Det forstår alle som vil sette seg inn i saken. Grunnen er ene og alene, behovet for å opprettholde muligheten til å rane til seg samfunnets verdiskaping.
Arbeidsfolk verden over har to valg:
1. Bøye nakken og forbli lønnsslaver og samtidig være uopplyste.
2. Eller ta kampen for å tvinge frem et ekte demokrati for folkeflertallet og dannet et velstående, opplyst og kritisk skapende samfunn. Valget er ikke vanskelig!