Nobelprisvinner José Saramago og Fidel Castro i Portugal i 1998																					Joao Miguel Rodrigues REUTERS
Nobelprisvinner José Saramago og Fidel Castro i Portugal i 1998 Joao Miguel Rodrigues REUTERS

Den geniale romanen ”Don Quijote” av Miguel Cervantes (1547-1616) har vært ”døråpner” for verdenslitteraturen og ikke minst for portugiser José Saramago (1922-2010). Men José Saramago har også hentet inspirasjon fra ulike kilder som Montaigne, Proust, Gogol, Pessoa, Kafka, Marx etc. etc. 


José Saramago, som var utdannet mekaniker, begynte tidlig å interessere seg for litteratur og skrivekunsten. I 1947 utgir han sin første bok. Men det er først i 1974 med boken ”Krønike” (på norsk i 1987) at han ”får et gjennombrudd og lykkes med å bli omtalt som en betydelig forfatter. I 1998 mottar han Nobelprisen. 
Av José Saramagos bøker med ca. tretti titler er enkelte oversatt til norsk. Bare for å nevne titler som: ”En flåte av stein”, ”Jesusevangeliet”, ”Beleiringen av Lisboa”, ”En beretning om blindhet”, ”Det året Ricardo Reis døde”, ”Reisen til den ukjente øya”, ”Hulen, en fabel”, ”Den andre mannen”, ”Kain”, ”En beretning om klarsyn” og ”Elefantens reise”. Som du forstår av titlene, er José Saramago en krevende forfatter. Men for en leserglede han gir deg! Allerede når du våkner om morgenen, kan du begynne å glede deg til å lese ham!  


ASSOSIATIV SKRIVESTIL SOM TANKE OG TALESTRØM:
José Saramago elsker lange setninger. Hos ham kan en setning strekke seg over en hel side eller mer. Altså møter du ikke så ofte på et punktum, men flust med komma. Hvorfor så sjeldent med punktum? Å vise en flyktig virkelighet? At det tar lang tid før vi kan sette et endelig punktum i livet vårt?  
På boksidene er det dessuten ”tett” med ord og ingen avsnitt, hvor du kan stoppe opp og trekke pusten; dvs. skrivestilen er uten ”hvilepauser”. Her er også f. eks. ”forakt” for å gi STOR BOKSTAV til egennavn og likeledes anførselstegn for ordrett tale. Tenk at han våger å blåse i rettskrivningsregler! Men teksten er så morsom og overraskende at du venner deg fort til den originale skrivestilen. 


Boken ”Elefantens Reise” eller originaltittelen ”A Viagem do elefante” kom ut i Lisboa i 2008. For en fantasi, ironi og ikke minst dyp ”gavepsykologi”! 
Her finner vi klart også inspirasjon i enkelte scener fra boken ”På vandring med et esel i Cevennene” av Robert Louis Stevenson” (1850-1894). Men hos José Saramago dreier det seg ikke om et ”stivbeint” esel, men om en kongelig, klok elefant. 


OM ELEFANTENS REISE FRA LISBOA TIL WIEN:
Sujettet i ”Elefantens reise” er følgende: Historien er lagt til året 1551. Kongen i Portugal er gift med Catarina av Østerrike. Dette innebærer en viss hodebry for portugiserkongen i en bestemt sak. Problemet gjelder en bryllupsgave for fire år siden til en østerriksk slektning (fetter) av hustruen: Erkehertug Maximilian.  Det impertinente spørsmålet kongen stiller seg nå, er: 


VAR BRYLLUPSGAVEN FOR LAV FOR ERKEHERTUG MAXIMILIAN SETT UT I FRA HANS HERKOMST OG FORTJENESTE?
Vi ser her at José Saramago tumler med ”gavepsykologi”: gaven som en fornærmelse, som en bestikkelse, som en plage, som en oppreisning etc. etc.
Mon tro om det ikke alltid ligger ”en baktanke” bak en gave? Det finnes mennesker som av prinsipp aldri tar imot gaver, som for eksempel Reodor Felgen i ”Flåklypa”.


Nå får dronning Catarina i Lisboa en ”lys og slu idé”. Hun ser plutselig en mulighet til å kvitte seg med et problem! Hvorfor ikke gi fetter Maximilian elefanten Salomo? Kongeparet fikk elefanten fra India for to år siden. I India var den flotte elefanten vant med å transportere tømmerstokker fra jungelen til de fattige i landsbyen. Men her i Lisboa hadde elefanten ikke annet å bestille enn å sove, drikke og spise: dvs. en stor reduksjon i livskvalitet! Og hva trenger en elefant av vann og føde om dagen? Jo! 200 liter vann og nærmere 300 kilo med grønne planter.   


HVORDAN SKAL KONGEPARET BLI KVITT ELEFANTEN FOR GODT?
Det gjelder altså nå å overføre det kongelige elefantproblemet i Lisboa til en adelsmann i Wien. Til den strabasiøse reisen må elefanten for sin egen sikkerhet bli eskortert av et stort kavaleriregiment, intendanter, muldyr, oksespann, vanntønner o.s.v.; i tillegg kornaken Subhro. Stallmesteren er også med i elefantens eskorte. Han har et viktig oppdrag: å overbringe et kongelig brev til erkehertug Maximilian.


I brevet skriver Kongen at det finnes ikke noe mer verdifullt i hele hans kongerike enn SALOMO. Videre tilføyer Kongen: Hva skapelsen angår, er mennesket sågar skapt av dét som ble til overs av elefanten! 


Det finurlige brevet er jo nettopp formulert slik, for å unngå et negativt svar fra erkehertugen. Hva om gaven ble oppfattet som en fornærmelse og fluks sendt tilbake til Lisboa? Nei! Hvilken skam! Kongen kunne ha blitt gjort til latter i hele Europa!   


Før turen fra Lisboa til Wien begynner, gjelder det å skjule sporene etter vanstellet i det kongelige stallen. Kongen følger nøye med på reiseforberedelsene: Elefanten Salomo blir nå vasket lenge grundig med en piassavakost! Han skal jo bli fremstilt for det østerrikske hoffet! Under vasken står Salomo som hypnotisert. Han minnes med ett elven og en trestamme med bark i India. 


Under det dype laget av søle trer nå elefanten frem i all sin fordum prakt med hårtjafser, skjolder, føflekker og kaffebrun hud. Hva ”fillefransen” Subhro angår, påser kongen at kornaken blir presentabel med to nye drakter. Det er jo elefantpasser Subhro, som skal presentere Salomo i det nye landet Østerrike.
På den strabasiøse reisen til Wien må Salomo tåle all slags vær: regn, stormer, hete, kulde og snø. Jo visst brukte Napoleon også elefanter i snøfokk over Alpene! Hvilket iskald behandling av våre ekte forfedre fra varme strøk! 


Salomo blir stadig tvunget fremover mot et mål som han ikke har en anelse om hva er. Og for en sensasjon elefanten og følget er i vrimmelen av mennesker som de møter underveis! Hvilken åpenbaring!


Heldigvis blir det en lykkelig slutt for elefanten Salomo. Han og reisefølget kommer etter flere måneder endelig fram til Wien. Her aksepterer erkehertug Maximilian gaven fra den kongelige slektningen, dronning Catarina i Lisboa.


Til slutt: Hvem er denne José Saramago? Hvor har han den fantastiske livsvisdommen fra, som han ”øser” utover så lett og elegant i bøkene? Det er tydelig at han bruker litteratur som et politisk redskap, som f. eks å avsløre ”Demokratiets Ferniss”, men på en humoristisk og satirisk tilforlatelig måte. Men ikke alle forstår satire. Derfor har han blitt angrepet fra forskjellige hold; spesielt er de geistlige sinte på ham. Men en god forfatter er en kontroversiell forfatter? Politisk var José Saramago medlem av det kommunistiske partiet i Portugal.           
Kilde: Martin Nags private bibliotek. 

 

 

Stikkord

jose saramago


Kommentarer

blog comments powered by Disqus

Friheten er ei norsk avis som utkommer annenhver uke. Avisa har lag historie, tilbake til at den var illegalt etablert under andre verdenskrig, i 1941. I dag er den skrevet, redigert og utgitt med stor grad av frivillig arbeid, derfor er vi avhengige av både økonomiske bidrag, men også tekstbidrag. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Nett: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgiver: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 1997-2019 - Republisering