Illustrasjonsfoto: Utbrente biler i Latin-kvartalet, 11. mai 1968 												 AP Photo
Illustrasjonsfoto: Utbrente biler i Latin-kvartalet, 11. mai 1968 AP Photo

Det er vanlig å omtale det som skjedde i Frankrike i 1968 som «studentopprøret i Paris». Til tross for at okkupasjonene av universiteter, høyskoler og gymnaser foregikk over hele landet og tusener på tusener av læresteder kom under studentenes og elevenes kontroll. Det som skjedde i Paris var nok knapt mer enn 10% av det hele.


Men størst av alt var opprøret og eksplosjonen i arbeiderklassen med 10 millioner i generalstreik, titusenvis av bedrifter og virksomheter okkupert, røde flagg på portene og mange utsagn fra arbeiderne om at de ville ha sosialisme og overta, og at eierne, parasittene, ikke fikk komme tilbake. Fabrikkene ble styrt av arbeiderråd – kall det gjerne sovjeter. Og det kom løpesedler med mange sterke uttrykk for klassehat; ofte ble det uttrykt at arbeidere hadde lavt menneskeverd, var fattige og levde et drittliv. Derfor krevde de ikke bare høyere lønn, de krevde et annet liv og samfunn, med verdighet for vanlige mennesker.


«Dette er ikke frihet, dette er ikke demokrati, vi jobber for lav lønn og gjør eierne rike – og blir behandlet som ubetydelige og verdiløse». Og: «Vi er mennesker – vi vil ha verdighet.»
Og som tillitsmennene ved Leclanché-fabrikken sa det: «Vi slåss ikke for pengene, men for rettferdighet og frihet. I dag lyder et skrik av sinne. I morgen vil det bli et skrik av hat.» Forholdene var mange steder så katastrofale at ved okkupasjonen av Citroën brast mange av arbeiderne rett og slett i gråt – «vi som bare har vært et stykke arbeidende kjøtt».


Det er trolig dette som gjør at man snakker om «studentopprøret i Paris» - og ikke om det største arbeideropprøret i Europa etter krigen – og som hadde et så radikalt innhold. Arbeideropprør – nei, takk – det vil vi glemme så fort som mulig!
I løpet av disse ukene tok arbeiderklassen og folket rett og slett kontrollen over bedrifter, byer og kommuner. Det mest kjente eksemplet er byen Nantes med rundt 300.000 innbyggere. Folket overtok rådhuset og heiste rødt flagg, politiet ble jagd bort; etterpå jublet 50.000 gjennom gatene i seiersrus. Byen ble nå styrt av en sentral streikekomité (CCG). Også forstedene og småbyene i nærheten ble styrt av streikekomitéer. Ved innfartsveiene ble det reist bemannede barrikader for å holde opprørspolitiet borte, og byens sentrale plass ble omdøpt til Place du Peuple (folkets plass). CCG tar seg nå av alt, begravelser, forsyningstjenester, transport, renovasjon og gratis legebesøk. Komitéer i bydelene sørger for kjøtt, grønnsaker og melk levert direkte fra bøndene til svært lave priser på torget. Alle trengende får gratis mat, og barn gratis melk. Og i de okkuperte bedriftene over hele landet feirer de seieren med fester; familie, naboer og venner er med, og det er appeller, dans, mat, underholdning og taler.
Dette er etter min mening det viktigste, mest imponerende og rørende av det som skjedde i Frankrike i mai 1968.


For en tid siden hadde Friheten en større artikkel om mai 68. Der var det noen feil og misforståelser som jeg tror skyldes at grunnlaget var engelskspråklig – i hvert fall ser det slik ut for meg. Det kjente sitatet: «Leve uten kjedsomhet, nyte uten hinder», var der blitt til «nytelse uten hor» - litt spesielt, får man si. Det er heller ikke riktig at de Gaulle innførte unntakstilstand. Eller at 200.000 bønder omringet Paris med sine traktorer og at 500.000 marsjerer inn mot byens sentrum – dette siste var nok heller fagbevegelsens (og studentenes) gigantdemonstrasjon på generalstreikens første dag som samlet mellom en halv og én million. Det er også feil at etter den 11. juni «trekker politiet seg ut av Théâtre de l’Odéon og Sorbonne-universitetet.» Nei, det var okkupantene/studentene som trakk seg ut, de hadde jo vært der i mange uker – om dette fins det lange og mange beretninger; her, vil jeg tro, må den som opprinnelig skreiv dette på engelsk ha misforstått.

les mer i Friheten.

RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media