Satelitter 4 oktober 1957.
Satelitter 4 oktober 1957.

(20 - 2017) Det internasjonale geofysiske år (IGY) i 1957/58 var et løft for å studere Jorda – Atmosfæren og Det nære verdensrom. Det ble lagt store ressurser i disse studiene. Allerede i mars 1957 hadde Sovjetunionen kunngjort at de ville skyte opp en satellitt i bane rundt Jorda. Moskva radio kunne fortelle at satellitten ville bli liten, rund av fasong og med en vekt av 50 kg. I vest kan det synes som om det ble lagt liten vekt på denne meldingen.
For å skyte opp satellitter trengs det raketter, raketter med stor skyvkraft. Dette vil si at raketten må ha flere trinn, for å oppnå tilstrekkelig akselerasjon og slutthastighet. I rene tall er dette 8 km/s, eller 28000 km/time. Når bæreraketten har gjort sitt, vil Newtons gravitasjonslov og Keplers 2. lov gjøre resten. Fallet mot Jorda vil motvirkes av hastigheten fremover i banen.
Sovjetunionen/Russland hadde ligget langt fremme i rakettforskningen. Konstantin Tsiolkovski (1857 – 1935) ble som barn rammet av skarlagensfeber. Dette gjorde gutten nesten døv. Han utdannet seg til lærer og virket i byen Kaluga sør for Moskva. Sommerferien 1883 brukte han til å studere noe som han alltid hadde vært sterkt interessert i, nemlig astronautikken. Vi kan ingenting si om hvor denne interessen kom fra. Heller ikke livshistorien gir noe svar. Vi kan bare spekulere, kanskje var det døvheten som gjorde han mer tenksom og kanskje også mer oppfinnsom?
Alt i 1883 kom Tsiolkovskis første bok «Det frie verdensrom». Her snakker han om «reaksjonsmotorer» altså raketter. Hans neste bok hadde tittelen «På Månen». En bok i 1895 «En drøm om Jorden og himmelen» beskriver han for første gang satellitter i bane rundt Jorda. I 1924 kom boka «Kosmiske rakett-tog». Her beskriver han raketter med flere trinn.
Konstantin Tsiolkovski behandlet alle sider av romfarten og astronautikken fra en teoretisk synsvinkel. I 1924 gav myndighetene i Sovjetunionen ut alle hans skrifter på nytt.
Teori er en ting, den praktiske utførelsen noe annet. Sergei Korolev (1907 – 1966) var født i Ukraina og utdannet seg som tømrer. Han tok også flysertifikat. Det var kanskje dette som var begynnelsen på Korolevs besettelse for raketter. I 1931 var han en drivende kraft i grunnleggelsen av en rakettforening – GIRD. I 1934 utgav han en bok «Rakettflukt i stratosfæren». Livet skulle by på mange belastninger, blant annet 2.verdenskrig. Men i 1947 ble han sjef for konstruksjonsbyrået OKB -1 som bygde raketter. Og han skulle bli mannen som virkeliggjorde Tsiolkovskis drømmer. I 1953 legger han frem ideer for en satellitt i jordbane. Det skulle ta 4 år å virkeliggjøre planene.
Hovedspørsmålet var bæreraketten. Arbeidshesten som skulle løfte satellitten opp fra Jorda, langt utenfor atmosfæren, og til slutt inn i sin bane. Raketten, R7 (Semjorka), skulle testes 15.mai 1957, men sviktet etter kort tid og falt ned etter en flukt på bare 400 km. Dette var noe som kunne skje. Men alt den 21.august fløy raketten tilfredsstillende. Den tilbakela 6500 km og falt ned i Stillehavet utenfor Kamtsjatka. Sovjetunionen hadde nå midlet til å kunne skyte opp en satellitt. R – 7 var en totrinnsrakett. Drivmidlene var parafin og flytende oksygen. Når raketten løftet seg fra utskytningsrampen var hele 20 rakettmotorer i gang samtidig.
Den første satellitten skulle hete «Sputnik». Dette betyr «Følgesvennen». Man besluttet at den skulle bygges som en enkel konstruksjon. Det skulle bli nestlederen for OKB – 1 Oleg Ivanovski (1922 – 2014) som fikk i oppdrag å lede utviklingen.
Den 18.september 1957, på årsdagen for Tsiolkovskis fødsel, meldte Moskva – radio at oppskytningen av en satellitt var nær forestående. To dager senere fløy Korolev fra Moskva til rakettbasen Baikonur, som lå på steppene i Kasakhstan, ikke langt fra den lille byen Tyuratam. Forberedelsene til utskytning nærmet seg slutten. Satellitten ble festet til toppen av R – 7 raketten. I horisontal stilling ble hele konstruksjonen i horisontal stilling kjørt på et jernbanespor ut til utskytningsrampen. De siste tester av satellitten ble utført. Den 3.oktober syntes alt å være klart, raketten i oppreist stilling og klar. Påfylling av drivstoff begynte. Korolev klatret opp i servicetårnet og foretok en siste sjekk. Deretter gav han beskjed om at alt var klart.
4. oktober. Nedtelling til oppskytning pågikk, men var vanskelig. Flere utsettelser kom på rekke og rad. Solen gikk ned over steppene og mørket falt på. Korolev og medarbeidere befant seg i en bunker kun 100 meter fra oppskytningsrampen. Det ble besluttet å gjøre et siste forsøk. Endelig kl. 22.30 Moskva – tid lettet raketten fra rampen og steg mot nattehimmelen på en stor ildsøyle. Langsomt forsvant raketten nordøstover og ut av syne. På veien oppover i atmosfæren blir utbrente trinn i raketten kastet av. I bunkeren klappes og jubles det. Nå var det bare å vente. Spørsmålet var: Ville satellitten komme inn i sin bane rundt Jorda? Ingen kunne si noe sikkert, nå var det bare å vente. Svaret ville komme etter 90 minutter, når satellitten etter planen hadde gjort et omløp rundt Jorda. Da ville radiosignaler fra satellitten kunne høres. 

 

Resten leer du i FRIHETEN


RSS-mating for kommentarer Kommentarer

Ny kommeentar

Friheten er ei norsk månadsavis, med ei lang historie, ho blir redigert av ein frivulleg redaksjon og er basert på frivullegheit. Difor treng ci og bidrag, både økonomisk, innhaldsmessig og andre oppgåver. Støtt oss!

Ansvarleg redaktør: Harald Øystein Reppesgaard Redaktør: Terje Bjørlo Vevredaktør: Petter Konrad Sandvik

Kontakt avisa eller redaksjonen

Utgjevar: Norges Kommunistiske Parti Postadresse: Kiledalen 21, 4619 Mosby
Telefon ansvarlig redaktør: 920 20 793
ISSN 0805-4975 (trykt utg.) ISSN 2464-1448 (nettutg.)

Kopirett © Friheten 2018 - Republisering

Nettløsning ANS NyFritid Media